Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Å følge en ytre stjerne

Hvordan setter vi vår tillit til noe utenfor oss selv?

Publisert: 20. okt 2017 / 2236 visninger.

De store fortellingene om Gud er ikke ­lenger selvsagte – heller ikke for kristne. For i en viss forstand er vi alle sekulære og postmoderne, og Gud må ­gjøres logisk igjen i et avfortryllet univers.

Vi må også etablere betydningen av å tro på Gud. For kristentro er noe mer enn antakelsen om at Gud eksisterer, det er også effekten det har på livene våre. Kristendom handler ikke bare om erkjennelse, men setter hele oss under et nytt lys. Hvordan lever vi i lyset?

Vi er vårt eget sentrum

I vår tids individfokus og dragning mot at all mening produseres i selvet, kalles vi til å følge vår indre stjerne. Paulo Coehlo skriver i Alkymisten at «når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt». Det er lett å avfeie en slik kosmisk logikk som ­ønsketenkning.

Like fullt er tanken om at nøkkelen alltid ligger hos oss selv, sann. For vi er alltid selv sentrum i våre liv, uansett hvilken stjerne vi velger å følge er det vi som velger den. Vi kommer ikke utenom den menneskelige autonomien.

En Gud som er større

Det går ikke an å tro på Gud uten å tro at Gud er større enn oss selv. Ikke bare gir Gud oss livet, men Gud vet på en eller annen måte bedre­ enn oss. Dermed settes det ­moderne mennesket i en nokså uutholdelig situasjon: Jeg må avgi noe av min egen suverenitet idet jeg tilslutter meg de kristne fortellingene. Alt stritter imot, og med god grunn.

Ord som lydighet og underkastelse lyder ikke godt i vår tid. Ikke bare er det vanskelig å få tak på hva Gud egentlig byr oss å gjøre:­ Etter utkastelsen fra paradis-­hagen er ikke Gud lenger lett å se og lett å tyde. Men det er også etisk ytterst problematisk å avgi sin dømmekraft til noen andre enn seg selv. Et autonomt menneske søker ikke underkastelse. Hva gjør vi så med vår gudstro?

Tillit

For Luther er tillit et nøkkelord for å forstå hva tro er. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din Gud, skriver han i Store katekisme. Tillit er å støtte seg mot noe og stole på at det bærer.

Hva setter vi vår tillit til? Hvilke­ meningssystemer lar vi våre liv veves inn i? ­Mesteparten av den tilliten vi yter verden er ubevisst og uartikulert. Når jeg tenker meg om. merker jeg at jeg har tillit mine nærmeste,­ til NRK, Herborg Kråkevik og Trond Berg Eriksen. Verre er det at jeg lever som om jeg har tillit til mote-­industrien og den samlede formidlinga fra sosiale og kommersielle medier. Jeg lar dem fortelle meg sannheten om verden og meg selv, jeg strekker meg et stykke for å forstå hva de sier og for å integrere det i min virkelighetsforståelse. Jeg lar dem fortelle meg hvem jeg er og hva som er rett og galt.

Lytting og korreksjon

For dagens mennesker har virkelig ikke bare tillit til seg selv, men også til eksterne instanser. Har vi tillit, lytter vi, og med lytting følger viljen til å la seg korrigere. Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg ­eksistensielt til dem.

Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet.

Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-
himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene.

Produktiv uro

Tillit er å la hele seg bli sett, og dermed stille seg åpen for mulig kritikk og mulig bekreftelse, hvile i det, arbeide i det.

Lar vi oss snakke til, er vi også sårbare, for å ha tatt feil og for å endre kurs. Det skaper uro, men uroen er produktiv.

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet.

Grunnsynden i luthersk teologi er å være innkrøket i seg selv. Kristendommen ber oss vende oss utover.

Orienteringspunkt

Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg eksistensielt til dem.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Joanna Bjerga

13 innlegg  46 kommentarer

Det eneste vi har å gi

Publisert 3 måneder siden

Nydelig tekst! Den fikk meg til å tenke på et sitat av Neal A. Maxwell: 

"..the submission of one’s will is really the only uniquely personal thing we have to place on God’s altar. The many other things we “give,” are actually the things He has already given or loaned to us. However, when you and I finally submit ourselves, by letting our individual wills be swallowed up in God’s will, then we are really giving something to Him! It is the only possession which is truly ours to give!"


Svar
Kommentar #2

Tor Jakob Welde

5 innlegg  136 kommentarer

"Mytologisk univers"?

Publisert 3 måneder siden

"Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv"?? 

Nei. Nei. Nei. Det er ikke myter vi holder oss til (2 Pet 1,16). Hvis det bare er en mytologisk Kristus vi forholder oss til, er vår tro uten mening (1 Kor 15,17). Merk det: Uten mening. 

Vi skal se ut/vekk fra oss selv, ja (dette er luthersk og bibelsk), og i stedet se på Jesus (!) - stole trygt på Guds sanne og sikre løfte (i Skriftens ord og sakramentene) og så gjøre godt mot vår neste i takknemlighet for Guds store kjærlighet og ufortjente nåde. 

Men stjernene, ødemarkens stemme og de mytologiske univers skal vi ikke sette vår lit til. 

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Erlend Torp

0 innlegg  65 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Paulus viser til Israels ørkenvandring som advarende eksempel (Rom. 10, vers 1-12). Og på samme måte som Israelsfolket satte det forgjengelige over Gud, er det i dag flere kirker som forfekter et utvannet evangelie hvor individets opplevelse av mening i tilværelsen settes over Jesu offer. Det vil si; man preker ikke lenger syndenød og omvendelse. 

Men å være kristen handler ikke om selvhjelp og pussing på fasaden. Nei, korset er Guds nåde for dem som tar imot, og vender seg bort fra sin synd. Jeg kaster meg etter korset med alt jeg har, og jeg ber til Gud om tilgivelse for mitt opprør. 

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Erlend Torp

0 innlegg  65 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Rettelse; 1. Kor, 10, v. 1-12  (ikke Rom). Beklager.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Lars Jørgen Vik kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
2 minutter siden / 323 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 1 time siden / 323 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 471 visninger
Bjørn Wichstrøm kommenterte på
Krisen vi gjemte – og glemte.
rundt 1 time siden / 352 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
"Rett" til å dø?
rundt 2 timer siden / 613 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Viktige Venstre-gjennomslag i ruspolitikken
rundt 2 timer siden / 376 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 471 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 117 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 117 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1382 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1382 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 471 visninger
Les flere