Kommentar

Å følge en ytre stjerne

Hvordan setter vi vår tillit til noe utenfor oss selv?

De store fortellingene om Gud er ikke ­lenger selvsagte – heller ikke for kristne. For i en viss forstand er vi alle sekulære og postmoderne, og Gud må ­gjøres logisk igjen i et avfortryllet univers.

Vi må også etablere betydningen av å tro på Gud. For kristentro er noe mer enn antakelsen om at Gud eksisterer, det er også effekten det har på livene våre. Kristendom handler ikke bare om erkjennelse, men setter hele oss under et nytt lys. Hvordan lever vi i lyset?

Vi er vårt eget sentrum

I vår tids individfokus og dragning mot at all mening produseres i selvet, kalles vi til å følge vår indre stjerne. Paulo Coehlo skriver i Alkymisten at «når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt». Det er lett å avfeie en slik kosmisk logikk som ­ønsketenkning.

Like fullt er tanken om at nøkkelen alltid ligger hos oss selv, sann. For vi er alltid selv sentrum i våre liv, uansett hvilken stjerne vi velger å følge er det vi som velger den. Vi kommer ikke utenom den menneskelige autonomien.

En Gud som er større

Det går ikke an å tro på Gud uten å tro at Gud er større enn oss selv. Ikke bare gir Gud oss livet, men Gud vet på en eller annen måte bedre­ enn oss. Dermed settes det ­moderne mennesket i en nokså uutholdelig situasjon: Jeg må avgi noe av min egen suverenitet idet jeg tilslutter meg de kristne fortellingene. Alt stritter imot, og med god grunn.

Ord som lydighet og underkastelse lyder ikke godt i vår tid. Ikke bare er det vanskelig å få tak på hva Gud egentlig byr oss å gjøre:­ Etter utkastelsen fra paradis-­hagen er ikke Gud lenger lett å se og lett å tyde. Men det er også etisk ytterst problematisk å avgi sin dømmekraft til noen andre enn seg selv. Et autonomt menneske søker ikke underkastelse. Hva gjør vi så med vår gudstro?

Tillit

For Luther er tillit et nøkkelord for å forstå hva tro er. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din Gud, skriver han i Store katekisme. Tillit er å støtte seg mot noe og stole på at det bærer.

Hva setter vi vår tillit til? Hvilke­ meningssystemer lar vi våre liv veves inn i? ­Mesteparten av den tilliten vi yter verden er ubevisst og uartikulert. Når jeg tenker meg om. merker jeg at jeg har tillit mine nærmeste,­ til NRK, Herborg Kråkevik og Trond Berg Eriksen. Verre er det at jeg lever som om jeg har tillit til mote-­industrien og den samlede formidlinga fra sosiale og kommersielle medier. Jeg lar dem fortelle meg sannheten om verden og meg selv, jeg strekker meg et stykke for å forstå hva de sier og for å integrere det i min virkelighetsforståelse. Jeg lar dem fortelle meg hvem jeg er og hva som er rett og galt.

Lytting og korreksjon

For dagens mennesker har virkelig ikke bare tillit til seg selv, men også til eksterne instanser. Har vi tillit, lytter vi, og med lytting følger viljen til å la seg korrigere. Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg ­eksistensielt til dem.

Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet.

Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-
himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene.

Produktiv uro

Tillit er å la hele seg bli sett, og dermed stille seg åpen for mulig kritikk og mulig bekreftelse, hvile i det, arbeide i det.

Lar vi oss snakke til, er vi også sårbare, for å ha tatt feil og for å endre kurs. Det skaper uro, men uroen er produktiv.

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet.

Grunnsynden i luthersk teologi er å være innkrøket i seg selv. Kristendommen ber oss vende oss utover.

Orienteringspunkt

Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg eksistensielt til dem.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar