Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Å følge en ytre stjerne

Hvordan setter vi vår tillit til noe utenfor oss selv?

Publisert: 20. okt 2017

De store fortellingene om Gud er ikke ­lenger selvsagte – heller ikke for kristne. For i en viss forstand er vi alle sekulære og postmoderne, og Gud må ­gjøres logisk igjen i et avfortryllet univers.

Vi må også etablere betydningen av å tro på Gud. For kristentro er noe mer enn antakelsen om at Gud eksisterer, det er også effekten det har på livene våre. Kristendom handler ikke bare om erkjennelse, men setter hele oss under et nytt lys. Hvordan lever vi i lyset?

Vi er vårt eget sentrum

I vår tids individfokus og dragning mot at all mening produseres i selvet, kalles vi til å følge vår indre stjerne. Paulo Coehlo skriver i Alkymisten at «når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt». Det er lett å avfeie en slik kosmisk logikk som ­ønsketenkning.

Like fullt er tanken om at nøkkelen alltid ligger hos oss selv, sann. For vi er alltid selv sentrum i våre liv, uansett hvilken stjerne vi velger å følge er det vi som velger den. Vi kommer ikke utenom den menneskelige autonomien.

En Gud som er større

Det går ikke an å tro på Gud uten å tro at Gud er større enn oss selv. Ikke bare gir Gud oss livet, men Gud vet på en eller annen måte bedre­ enn oss. Dermed settes det ­moderne mennesket i en nokså uutholdelig situasjon: Jeg må avgi noe av min egen suverenitet idet jeg tilslutter meg de kristne fortellingene. Alt stritter imot, og med god grunn.

Ord som lydighet og underkastelse lyder ikke godt i vår tid. Ikke bare er det vanskelig å få tak på hva Gud egentlig byr oss å gjøre:­ Etter utkastelsen fra paradis-­hagen er ikke Gud lenger lett å se og lett å tyde. Men det er også etisk ytterst problematisk å avgi sin dømmekraft til noen andre enn seg selv. Et autonomt menneske søker ikke underkastelse. Hva gjør vi så med vår gudstro?

Tillit

For Luther er tillit et nøkkelord for å forstå hva tro er. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din Gud, skriver han i Store katekisme. Tillit er å støtte seg mot noe og stole på at det bærer.

Hva setter vi vår tillit til? Hvilke­ meningssystemer lar vi våre liv veves inn i? ­Mesteparten av den tilliten vi yter verden er ubevisst og uartikulert. Når jeg tenker meg om. merker jeg at jeg har tillit mine nærmeste,­ til NRK, Herborg Kråkevik og Trond Berg Eriksen. Verre er det at jeg lever som om jeg har tillit til mote-­industrien og den samlede formidlinga fra sosiale og kommersielle medier. Jeg lar dem fortelle meg sannheten om verden og meg selv, jeg strekker meg et stykke for å forstå hva de sier og for å integrere det i min virkelighetsforståelse. Jeg lar dem fortelle meg hvem jeg er og hva som er rett og galt.

Lytting og korreksjon

For dagens mennesker har virkelig ikke bare tillit til seg selv, men også til eksterne instanser. Har vi tillit, lytter vi, og med lytting følger viljen til å la seg korrigere. Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg ­eksistensielt til dem.

Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet.

Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-
himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene.

Produktiv uro

Tillit er å la hele seg bli sett, og dermed stille seg åpen for mulig kritikk og mulig bekreftelse, hvile i det, arbeide i det.

Lar vi oss snakke til, er vi også sårbare, for å ha tatt feil og for å endre kurs. Det skaper uro, men uroen er produktiv.

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet.

Grunnsynden i luthersk teologi er å være innkrøket i seg selv. Kristendommen ber oss vende oss utover.

Orienteringspunkt

Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg eksistensielt til dem.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Joanna Bjerga

42 innlegg  74 kommentarer

Det eneste vi har å gi

Publisert over 2 år siden

Nydelig tekst! Den fikk meg til å tenke på et sitat av Neal A. Maxwell: 

"..the submission of one’s will is really the only uniquely personal thing we have to place on God’s altar. The many other things we “give,” are actually the things He has already given or loaned to us. However, when you and I finally submit ourselves, by letting our individual wills be swallowed up in God’s will, then we are really giving something to Him! It is the only possession which is truly ours to give!"


Kommentar #2

Tor Jakob Welde

7 innlegg  167 kommentarer

"Mytologisk univers"?

Publisert over 2 år siden

"Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv"?? 

Nei. Nei. Nei. Det er ikke myter vi holder oss til (2 Pet 1,16). Hvis det bare er en mytologisk Kristus vi forholder oss til, er vår tro uten mening (1 Kor 15,17). Merk det: Uten mening. 

Vi skal se ut/vekk fra oss selv, ja (dette er luthersk og bibelsk), og i stedet se på Jesus (!) - stole trygt på Guds sanne og sikre løfte (i Skriftens ord og sakramentene) og så gjøre godt mot vår neste i takknemlighet for Guds store kjærlighet og ufortjente nåde. 

Men stjernene, ødemarkens stemme og de mytologiske univers skal vi ikke sette vår lit til. 

3 liker  
Kommentar #3

Erlend Torp

1 innlegg  200 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Paulus viser til Israels ørkenvandring som advarende eksempel (Rom. 10, vers 1-12). Og på samme måte som Israelsfolket satte det forgjengelige over Gud, er det i dag flere kirker som forfekter et utvannet evangelie hvor individets opplevelse av mening i tilværelsen settes over Jesu offer. Det vil si; man preker ikke lenger syndenød og omvendelse. 

Men å være kristen handler ikke om selvhjelp og pussing på fasaden. Nei, korset er Guds nåde for dem som tar imot, og vender seg bort fra sin synd. Jeg kaster meg etter korset med alt jeg har, og jeg ber til Gud om tilgivelse for mitt opprør. 

2 liker  
Kommentar #4

Erlend Torp

1 innlegg  200 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Rettelse; 1. Kor, 10, v. 1-12  (ikke Rom). Beklager.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere