Slik kom den nye tro til Danmark-Norge

'Dog vil vi byde at du lar alle kirkens personer og sogneprestene over hele stiftet forbli ved deres gamle skikker og ikke innsetter hos dem noen ny predikant, for at det ikke skal volde noen forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige almue der i landet …' Slik lyder et kongelig brev til høvedsmannen i Bergen sommeren 1537.

Sitatet gjenspeiler at reformasjonen i Norge representerer både brudd og kontinuitet. Bruddet er at det skjedde et religionsskifte ved at lutherdommen erstattet katolisismen. Kontinuiteten er at prestene som før hadde vært katolske, nå ble lutherske, og at det tok lang tid før reformasjonens lære fikk fotfeste hos allmuen.

Mens reformasjonen i Tyskland kan beskrives som en bevegelse nedenfra der Martin Luther og hans medarbeidere klarte å bevege også deler av øvrigheten, er reformasjonen i Norge i større grad knyttet opp til politisk maktkamp og beslutninger ovenfra. Det var den danske kongen Christian III som innførte reformasjonen i Danmark-Norge gjennom en ny omfattende kirkelov på latin som ble kalt kirkeordinansen (1537). Loven kom på dansk i 1539, og på norsk først i 1607. Det tok lang tid før folket hadde fått reformasjonen under huden, nettopp fordi det ikke hadde vært noen luthersk bevegelse verken blant geistligheten eller lekfolket.

I Norge ble reformasjonstankene først kjent blant de lærde og byborgere. Bergen ble et senter for de nye tankene. Bergen hadde nær tilknytning til Hansa-byene, og vi hører om luthersk forkynnelse i Bergen fra ca. 1530. Men det var få nordmenn som kjente til lutherdommen før reformasjonen ble innført.

«Grevefeiden». Christian III hadde blitt konge etter å ha gått seirende ut av den såkalte «grevefeiden», men han manglet midler til å betale for kostnadene av krigen. I den situasjonen gjorde Christian et kupp; i august 1536 ble biskopene i Danmark fengslet, embetene deres ble opphevet, og alt bispe- og klostergodset ble overført til kongen. På den måten fikk Christian løst sine økonomiske vanskeligheter, og han tok også hånd om reformasjonen av kirken. Christian III hadde opplevd Luthers vitnemål under riksdagen i Worms i 1521, så hans motiver var nok ikke bare økonomiske og politiske. Han tok på seg ansvaret for religionsutøvelsen i riket, noe både han og hans medarbeidere så som en del av den kongelige omsorg for sine undersåtter.

I Norge ble alle biskopene satt ut av spill, og erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet til Nederlandene med verdifulle skatter fra domkirken og bispearkivet. Kirken i Norge ble nå organisert på nytt, som luthersk statskirke. Det ble innsatt tilsynsmenn istedenfor biskoper, men prestene fikk fortsette i embetene sine. Den siste katolske presten og den første lutherske presten var altså en og samme mann i de norske prestegjeld. Presteskapet fikk pålegg om å skaffe seg Bibelen, Confessio Augustana og Luthers lille katekisme.  Fra nå av skulle kongen ha den øverste makten over de ytre kirkeordningene, og fikk derfor hånd om alt kirkegodset. Prestene ble kongelige embetsmenn, og kirkelig lovgivning ble lagt til kongen. Kirkeordinansen ble vedtatt av det norske riksrådet i 1537.

Kirkeordinansen var det juridiske grunnlaget for reformasjonen i Danmark-Norge. Selv om det finnes et skille i loven mellom kirkens primære funksjoner som hører Gud til, og mer praktiske spørsmål som hører til kongens ansvarsområde, er ikke skillet særlig sterkt. Kongens rolle var å støtte og verne kirken, men derifra er ikke veien lang til også å styre den. Prestene skulle ifølge kirkeordinansen velges av menighetene, men i praksis hadde tilsynsmennene/biskopene den egentlige myndigheten til å godkjenne presten. Det var en ansvarsfordeling mellom kongen som autoriserte kirkelovene, biskopen som stod for ordinasjon og visitas, og menighetene som valgte prestene sine og som fortsatt skulle sørge for dem.

Myndighetene søkte å gjennomføre reformasjonen på en lempelig måte, og de fleste prestene innrettet seg lojalt etter den nye kirkelige orden. Likevel levde katolsk tro og ritualer videre i folket i mange år etter at reformasjonen var innført. Motstanden mot den nye læren kunne komme til uttrykk gjennom boikott av kirkelige handlinger, protest mot tienden og mot vedlikeholdsforpliktelser overfor kirkelig eiendom.

For å fremme den nye og svekke den gamle tro ble fremmedartiklene innført i 1569. De nedla innvandringsforbud for mennesker av annen tro enn den lutherske. Senere ble det også forbudt for dansk-norske borgere å studere ved jesuittenes universiteter i Europa. Det ble etablert fem religiøse fribyer for å sikre handel med mennesker av annen tro, slik som reformerte og katolske borgere som kom sydfra, og ortodokse handelsmenn i Nord-Norge.

Mer preken. På hvilken måte merket folk flest reformasjonen? Kilder til dette er blant annet visitasbøkene som tilsynsmennene førte. Vi vet at mange figurer og helgenaltre ble fjernet, at mange bilder i steinkirker ble overmalt. Presteskapet avviklet helgenfestene, og det ble slutt på avlatshandel og messer for de døde. Gudstjenestene på søndagene endret innhold ved at prekener og salmesangen fikk større plass. Prestene skulle bruke en halv time på katekismeundervisning, pluss en halv time på utlegging av dagens evangelietekst. Både salmene og prekenen var på dansk. Luthers ideal var å gi folket Guds ord på morsmålet, men dette ble ikke gjennomført i Norge i og med at kirkespråket var dansk. Det er derfor ikke lett å si hvor godt folk flest forstod det som ble forkynt i kirkene, og dette gjorde nok sitt til at det tok tid før den lutherske læren fikk rotfeste i folket.

Nidaros til København. For kirken som organisasjon ble endringene store. Det formelle bruddet med pavestolen innebar også et reelt brudd med Europas lange og brede katolske tradisjon. Mens kirkens sentrum i Norge tidligere hadde vært Nidaros, lå den formelle kirkemakten nå i København. Kongen av Danmark-Norge hadde ikke bare den politiske makten, men overtok også funksjonene som erkebiskopen og paven hadde hatt.

Etter hvert som den lutherske tro og praksis fikk større innpass blant folk, ble det en mer individuell, kunnskapsorientert og nøkternt orientert praksis. Men det er grunn til å tro at lutherdommen ikke fikk ordentlig rotfeste blant allmuen før med pietismen på 1700-tallet, og da spesielt gjennom Hans Nielsen Hauges forkynnelse. Teologiske oppfatninger og religiøs praksis endret seg gradvis, men ikke over natten. Derfor er reformasjonen i Norge preget både av kontinuitet og brudd.