Ingrid Nyhus

20

Sjenanse og verdighet

Nei, Arne Berggren. Det er ikke søvndyssende prekener som er problemet. Men frykten som driver oss til å gjøre oss selv uangripelige.

Publisert: 17. okt 2017  /  2059 visninger.

‘HVOR ER DE kristne for tiden?’, ­spurte Arne Berggren (NRK Ytring, 24. september), og startet debatten om fraværet av kristne ­stemmer i mediene. Han fulgte opp med et nytt innlegg i lørdagens Vårt Land, hvor han hevdet at ­kirkens virkelige utfordring er at vi kjeder folk med «søvn­dyssende tøv».

Jeg har garantert kjedet ­mange med mine prekener, og jeg har selv sittet rastløs i ­kirkebenken og sjekket mobilen flere søndager. Men det er ikke de søvndyssende prekenene jeg er redd for – det er snarere den tilsynelatende voksende frykten for å bli kategorisert. Det være seg i eller utenfor kirken.

Fryktkultur. Finn Olav ­Jøssang skriver i sin respons i Aftenposten at fraværet av de såkalte «kristne stemmene» blant annet skyldes at «ingen ­liker å bli satt i bås». Jeg tror det er denne frykten vi må se ­nærmere på dersom vi vil ­utforske Berggrens ­innledende spørsmål. De kristnes fravær i den offentlige samtalen er ­nemlig symptomatisk på ­denne typen fryktkultur.

Jeg har selv kjent den på ­kroppen.

Da jeg var teologistudent, løy jeg flere ganger da folk på byen spurte hva jeg studerte. Jeg var, som så mange unge kristne, simpelthen redd for å bli satt i bås. Hvis samtalepartneren min virket velmenende, sa jeg som sant var, at jeg studerte ­teologi. Etter å ha forklart hva teologi var, kom spørsmålene på ­løpende bånd: Vil det si at du er kristen? Skal du bli kvinnelig prest? (sic!)

Mener du homofili er synd? Tror du verden er skapt på seks dager? Kan du ha sex før ekteskapet? Og så videre.

Kvitterte. Når ­vedkommende spurte meg om jeg trodde på Gud, kvitterte jeg kjapt: «Si meg hva du mener med ’Gud’, så skal jeg svare deg». Kast ­ballen ­tilbake. Vri deg unna ved å ­gjøre det til et definisjonsspørsmål. Bruk språkgavene dine til å ­manøvrere deg ut av båsen. «Kristen? Tja, hva legger du i det da?» Sånn kunne jeg holde på, lørdag etter lørdag. Det var enklest slik.

Nei, vi dør ikke av litt kjedsomhet, men av å gjøre oss uangripelige fordi vi frykter å bli satt i bås. Frykten for ikke å bli likt, for å bli misforstått og mistenkeliggjort, er menneskelig. Jeg kan forstå hvorfor jeg og andre løy på byen. Risikoen for å bli tillagt fordummende forestillinger og holdninger, opp­leves høy.

Ny strategi. Men nå har ­strategien min snudd. Jeg er ikke lenger så redd for å bli satt i bås. Oftere lar jeg meg gladelig ­plassere. Kanskje ­skyldes det at jeg er blitt ­mindre ­selvhøytidelig, i alle fall er jeg overbevist om at skammen og frykten bare kan minimeres hvis vi trosser den.

Så jeg kan stå frem: Ja, jeg er kristen. Ja, jeg tror på Gud. Jeg studerte på MF, jeg er for likekjønnet vigsel og samboende prester, på valgomaten fikk jeg MDG og Rødt øverst, jeg har en såkalt «ambivert» personlighetstype, jeg ber ofte, jeg har sneket på trikken flere ganger, jeg er prestebarn, jeg leser VG på nett hver dag, aldri Dagen. Jeg liker Bach bedre enn Hillsong-låter, jeg er heterofil, jeg mener det bør finnes objektive kriterier for god og dårlig kunst, jeg har lest alle Min kamp- bøkene, men hoppet over Hitler-delen, jeg syntes Thelma var ­skuffende og har aldri vært i operaen, jeg hadde klippekort på rektors kontor på barneskolen, jeg er avhengig av snus og gikk lenge i terapi.

Dette skulle være nok til å plassere meg i flere båser. Jeg stiller meg lagelig til for hugg. Det gjør meg selvsagt også sårbar, men det oppløftende med min nye taktikk er dette: Jo, mer man forteller om seg selv, jo ­raskere vil båsen bli for trang, og sprekke av seg selv.

Sprekker. Samtidig ­sprekker skammen i sola. Å skamme seg er ikke det samme som å være ydmyk. Å være tydelig er ikke det samme som å være ufølsom. Å gjøre seg usynlig er ikke det samme som å være snill. Å være uangripelig er ikke det samme som å være klok. Å være tolerant er ikke det samme som å tie ­stille. Skam smitter. Frykt ­smitter. Men det gjør også mot. Det kan kreve mot å kaste seg inn i en debatt i det offentlige rom, men heldigvis finnes det flere måter å utvise mot på. Det kan være å lytte til en som ­erfarer livet annerledes enn deg selv. Det kan være å ­fortelle ­sidemannen noe sant om seg selv.

Slike samtaler blir i alle fall ikke søvndyssende, og ­sjansen er stor for at selv den mest fryktsomme sidemannen også tør krype frem fra skjulestedet sitt. Jeg tror vi er mange som ønsker å høre mangfoldet av stemmer i det offentlige ordskifte, også de fra kirken.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Eivind Haarseth Olsnes

0 innlegg  21 kommentarer

Flott innlegg.

Publisert over 1 år siden

Takk.

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
26 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
4 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere