Verdidebatt

Jeg kunne vært mirakelpredikant

Hevorfor sier nå ikke flere ansvarlige kirkeledere fra? De spekulative metodene er jo mer åpenlyse enn noensinne, endog i lutherske miljøer,

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som 20-årig evangelist i pinsemenigheten ble jeg under en møteserie oppsøkt av en lokal kristen leder som sleit med tobakken og ville at jeg skulle legge hendene på ham og be Gud om å sette ham fri fra lasten. Jeghadde ingen erfaring som håndspålegger, men gjorde som jeg ble bedt om.
Til min overraskelse falt mannen overende på gulvet med kramper og rystelser, og vitnet senere om at Gud ved min hjelp hadde fjernet all lyst på nikotin. Hendelsen førte til oppstyr i bygda, og fulle bedehus.
Med andre ord: Jeg kunne blitt mirakelpredikant. Med den fremgang jeg ellers hadde,kunne jeg blitt en lokal konkurrent til visse amerikansk-inspirerte forkynnere som gjorde lykke med sine trosbevis.
Hvorfor skjedde det ikke? Fordi jeg hadde en far, pinsepredikanten Øivind Fragell, som nettopp i heftet Svermeriet farer (1956) hadde kritisert den spekulative karismatiske kristendomsvariant som var i ferd med å etablere seg i norsk menighetsliv. Han skriver rett ut at den USA-inspirerte helbredelsespraksisen som forekom var foraktelig og ofte knyttet til etiske og psykiske avvik. Hvis ikke jeg hadde kjent min fars kritiske argumenter, kunne jeg ha blitt fanget av min egen suksess, låst til masten.


Enkle metoder.
Faktum er at alle erfarne forkynnere i det karismatiske miljø vet at det å oppnå tilsynelatende overnaturlige hendelser er et spørsmål om enkle metoder, som de fleste profesjonelle tryllekunstnere kunne demonstrert som en dagligdags yrkesaktivitet.
Jeg har selv i mine senere kritiske arrangementer demonstrert hvordan jeg med enkle knep kan få ben til å «vokse ut». Og min far skrev det slik i Svermeriets farer: «Hadde jeg hatt samvittighet til det, skulle jeg når som helst kunnet opptre som helbredelsespredikant.»
Hevorfor sier nå ikke flere ansvarlige kirkeledere fra? De spekulative metodene er jo mer åpenlyse enn noensinne, endog i lutherske miljøer, og dramatiske karismatiske hendelser vises på TV og populærevideoer. Og likevel betrodde en ærlig 90-åring meg følgende - oppvokst og aktiv i dette miljøet gjennom hele livet: «Du har rett, Levi, jeg har deltatt i hundrevis av slike møter, men jeg har egentlig aldri sett en helbredelse som ikke kan ha en naturlig forklaring.»


Fra ille til verre.
Og så har utviklingen likevel gått fra ille til verre. Flere bevisste kristne ledere trekker seg riktignok stillferdig inn i skyggen og avstår fra å applaudere. Men de færreste bryter relasjoner, åpne bebreidelse er sjeldne, og flertallet tar ikke avstand fra selv makabre hendelser.
Kristendommen er 2.000 år gammel, og bygger på enda eldre tradisjoner. Hvordan ville verden sett ut om ikke kristne ledere kontinuerlig - og med økende hastighet - hadde revidert sin egen tro og praksis?
Hvem skapte forutsetningene for endringer som bidro til at religionene ikke er blitt utdaterte rariteter? Var det ikke nettopp religionskritikerne - troende som ateister? De fant sine argumenter hos filosofer, biologer, historikere, astro­fysikere, medisinere, psykologer, sosialantropologer …?
Utgangsdøren. For meg ble faget religionshistorie utgangsdøren fra fundamentalistisk kristentro, og sporen til etsenere religionskritisk engasjement.
Jeg har også stilt meg selv spørsmålet: Hva ville skjedd med meg som karismatiskog sjelevinnende ungdom om jeg ikke i mitt eget hjem så vel som i det religionsfaglige miljø var blitt møtt med ærlig åpenhet av prester og religions­forskere?

Artikkelen har stått i Vårt Land 17.10.17

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt