Islamliknende atferd

«ALLE SOM tilbringer tid på typiske hyttesteder i fjellet eller på Sørlandskysten kan ikke unngå å legge merke til det praktisk talt totale fraværet av brune og sorte ansikter, eller av hijaber og annen islamliknende atferd», skriver Helge Lurås, redaktør hos Resett, i et forsøk på å ile HRS' «unike fotoprosjekt» til forsvar («Ola Nordmann og det han (ikke) ser», 7. oktober.)

Uttalelsen er interessant. Ikke fordi den er særlig god eller innsiktsfull, men fordi den røper et utbredt fenomen i den norske samfunnsdebatten – det som litt krøkkete kalles essensialisering: å tillegge noen eller noe en uatskillelig essens.

I dette tilfellet islam, som i Lurås’ resonnement figurerer som en ikke nærmere angitt størrelse som muslimen i sin tur kan oppfylle ved å oppvise «islamliknende adferd», for eksempel ved å ikle seg hijab eller være brun eller sort i ansiktet. Lurås snur det altså helt på hodet: Først islam – og deretter muslimen som i større eller mindre grad korresponderer med denne foregitte størrelsen.

I den virkelige verden er det helt motsatt. Som Jan-Olav Henriksen skriver: «både islam og kristendom er alltid preget av historie og kultur, og finnes ikke 'i og for seg'» («En resept mot religiøs analfabetisme?», 2009). Islam finnes fordi det skapes og gjøres hver eneste dag – av tilsluttende subjekter. Slik kristendommen avhenger av kristne, og buddhismen av buddhister.

Muslim light

Eller som Forrest Gump formulerer det, uten sammenligning for øvrig: «Stupid is as stupid does». Bomskuddene i norsk offentlighet tyder på at vi trenger denne påminnelsen hver eneste dag: Religion er ikke en naturgitt, ahistorisk størrelse, som liksom svever for seg; men noe som praktiseres, gestaltes og opprettholdes av mennesker i bestemte tider og på bestemte steder.

Og nettopp derfor fant Hadia Tajik grunn til å presisere at hun ikke er «muslim light», men muslim like god som noen. For det finnes ingen frittsvevende «islam-standard» som hun bare delvis lever opp til. Hva som er islam følger – blant annet – av Tajiks praksis.

Av samme grunn er det uheldig når vi møter påstander av typen «islam sier at …», «religion hindrer at …» eller «kristendommen har æren for at …». Religion er ikke et rettssubjekt eller noe som bare «er».

Om «kristendommen» har litt, mye eller ingenting av æren for «opplysningstiden», sier du? Feil spørsmål! Spørsmålsstillingen underslår troen som en løpende forhandling – med Gud, mennesker, Historien, Teksten og verden rundt forhandlingsbordet.

Paradoks

Essensialiseringen lukker denne døra. Om islam er ferdigsnakket, er forhandlingene allerede avblåst. Dette er essensialiseringens paradoks og konserverende kime. Den fastholder («x er slik og slik og det kan vi ikke lukke øynene for») og stiller seg i veien for den endringen som «essensialisten» dypest sett ønsker seg.

Sjelden har dette vært tydeligere enn da Hege Storhaug møtte Fatema Al-Musawi til debatt om den såkalte «Faten-saken» på NRK i slutten av august. Jeg parafraserer: «Hijab er problematisk fordi den symboliserer undertrykkelse», begynte Storhaug. «For meg symboliserer den noe annet», svarte Al-Musawi. «Nei, du står ikke fritt til å redefinere hva den symboliserer», kvitterte Storhaug.

Ikke? Er det ikke nettopp slik endring skjer? Og er det ikke nettopp endring Storhaug ønsker seg?

At symboler kontinuerlig reforhandles og fylles med nytt meningsinnhold fikk det norske alpinlandslaget oppleve senest i forrige uke da de nye representasjonsplaggene med rune-mønster måtte tilbakekalles. Hvorfor? Fordi nazidemonstrasjonen i Kristiansand i juli hadde gjort ubotelig skade på assosiasjonene som strikkemønsteret vekket.

Gravitas

Betyr det at alt flyter? At alt er i spill? Nei da, blant kristne finnes det et utall konfesjoner, men det er likevel ikke slik at alle som definerer seg som kristne uten videre blir anerkjent som det. Det finnes en trosbekjennelse, som forplikter og avgrenser. Troen er ingenting om ikke normativ.

Og det er nettopp denne «sentrifugalkraften» som mobiliseres når vi uttaler oss om hva religion bør være. Som når utenriksminister Børge Brende sier at «IS har ingenting med islam å gjøre». På rent deskriptivt nivå er uttalelsen direkte misvisende, noe mange var raske til å bemerke.

Men språket har også et normativt nivå. Det er ladet med håp og kan peke videre. Og det er naturligvis mot denne bakenforliggende egentligheten – mot hva som egentlig er «islamliknende atferd» – at Brende peker.

Dette er håpet i all religion. At det finnes en egentlig kjerne bak den korrumperte utsiden som møter oss.