Verdidebatt

Ballen glapp

Det er jo hyggelig å få æren for å ha startet en debatt om kristne stemmer. Det sporet dessverre fort av og ble gørrkjedelig og internt, som vanlig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

- Nordmenn er nysgjerrige på hva det betyr at vi har en kristen kulturarv, slår sjefredaktør Åshild Mathisen fast, og her er vi ved sakens kjerne:

Nei, Åshild, nordmenn bryr seg ikke. Det er det som er saken. Én ting er det jo at man blir oppfattet som bedrevitende og mørkemann og alt det der, som jo ikke burde bety noe som helst - ingen blir vel kristne for å være populære, man bærer sitt kors og så videre - men nordmenn er kanskje ikke verdens mest nysgjerrige folkeslag, og  begrepet kristen kulturarv får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste av oss. Vi vil greie oss selv, uten arv. Vi er strengt tatt mot kultur og kristen er, om vi skal være dønn ærlige, et skjellsord for overraskende mange.

Jeg hadde altså kommet i skade for å starte en debatt, men orket ganske enkelt ikke å lese innleggene som fulgte. Alle ser ut til å være enige om at man trenger flere kristne stemmer, liksom, men derfra er man plutselig i gang igjen med ting som er internt, uforståelig eller bare uengasjerende.

Jeg sier det heller som det er, beklager, men jeg oppdaget at jeg er rungende uinteressert i å snakke om kristne verdier og kulturarv. Like lite som jeg er liker å snakke om tro rundt lunchbordet. Fordi jeg vil være kul og sprø og én av gutta? Nei! Fordi noe går i stykker når vi plaprer om tro. Jeg kan snakke om kristendom og åndelighet og tro i timevis med hvem som helst. Men ikke i avisen, takk. Eller på radioen. Kristendom som massekommunikasjon blir lett forkynnelse og/eller misjonering, synonymer for bedrevitenhet og lett provoserende søvndyssing. Se på Krf.

Dette handler kanskje om noe mer og større og mye mer komplisert, slo deg meg plutselig. Ikke om hvilke kristne som gidde å stille opp eller kristnes imageproblem. Det handler heller ikke om hvem de kristne er eller hvem som skal representere hvem. Det handler om den ulykken det var da folk som representerte øvrigheten snekret talestoler i våre vakre middelalderkirker, stilte seg opp over menigheten og begynte å plapre og atter plapre om det som ikke lar seg forklare.

Jeg husket plutselig hvorfor det tok meg så lang tid å oppdage at jeg er kristen. Jeg møtte aldri noen kristne som greide å gjøre kristendom relevant for meg. Derimot møtte jeg buddhister som at hvis du møter Buddha, bør du drepe ham med én gang, for når du tror du vet hvem han er, tar du helt sikkert feil.

Det var så mye mer umiddelbart det de snakket om. Det var det motsatte av floskler og ubegripelig, søvndyssende tøv. Det var verktøy til å forstå meg selv og verden rundt meg. Ja, t-ordet ble i grunnen sjelden brukt. Så var jeg så heldig å møte en mystiker som viste meg hva alt dette handler om. Som stilte åpne spørsmål og lot meg tenke selv og gjenoppdage kristendommen.

Ja, vi trenger flere stemmer som kan forsvare disse evinnelige kristne verdiene og kulturarven, og ære være Ottosen og Selbekk & co som gidder og ser ut til å trives med det og er flinke kommunikatorer.

Men om man skal tenke langsiktig, er den virkelig digre utfordringen at vår tro er utfordret. Det er ikke sekularisering som er trusselen, men at vi kjeder folk. Det handler ikke om image, men om relevans.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt