Ofrer vi barna på materialismens og drømmenes alter?

I en debatt på debattsidene til avisen Dagen nylig, var det en som skrev om viktigheten av å holde oppe synet på det kristne ekteskapet. I kommentarfeltene var det så en mann som våget å være så freidig å påstå at årsakene til det lave synet på ekteskapet, med dertil høyt antall skilsmisser, var  1) den seksuelle frigjøringen, og 2) feminismens oppmuntring til kvinner å søke karriere, noe som gikk på bekostning av familien og barna. Han la også til at dette var noe som også gjaldt menn. En skulle tro at det er et gyldig og saklig argument å kunne framsette, selv i vår kultur. Men da smalt det til fra en kvinne som tydeligvis følte seg forulempet:

Det er faktisk ganske mye som tyder på at du lever i feil århundre....Dine holdninger er arkaiske så det holder og din åpenbare forakt (eller frykt?) for kvinner er kvalmende...

Utover det tragiske i at denne kvinnen ser ut til å mene at visse ting stiller man bare ikke spørsmål ved, selv om det kan ramme barn, så fikk meg igjen til å tenke på hva slags verdier det er vi lever ut? Alle er enige i at barn er viktige og skal gis de beste vilkår, men hva sier våre handlinger? Sånn egentlig? Hvilke signaler er det vi stadig gir våre barn om deres verdi og liv?

Barnehage. De fleste av oss elsker barna våre høyere enn noe annet i dette livet. Vi elsker å se de ta sine første steg, bablingen, vokse og modnes. Det å bruke tid med barna er høyt på vår liste over hva som er viktig for oss. Allikevel har mange av oss har barna i barnehagen åtte til ni timer daglig fem dager i uken. Og dette starter fra før de er ett år gammel.

Med litt enkel hoderegning betyr dette at barnet bruker bortimot like mye tid sammen med andre voksne enn sine foreldre i en vanlig uke. Og dette fortsetter altså til...hmm...vel, til de blir voksne og får egne barn.

Jeg hører voksne som sier at de gjerne skulle hatt mer tid med barna og jobbet mindre, men de har ikke noe valg på grunn av økonomien. Det er dog et tankekors at i en tid med bedre råd enn noensinne, i det landet i verden med kanskje høyest levestandard, så er dette vår unnskyldning for ikke å prioritere mer tid med den og de personene vi påstår er de viktigste i våre liv. Når har du egentlig god nok råd til å trappe ned på karrieren, så du kan trappe opp på hjemmebane?

Jeg vil utfordre deg, om du er en av de som har brukt eller bruker denne unnskyldningen: Ta en kikk i klesskapet ditt. Ta en kikk i garasjen din. I boden din. Skjønner du tegninga? Vi kjøper dyre merkeklær, hytte, ett par biler, båt, dyre hobbyer og ferieturer hit og dit, men vi har altså ikke mulighet å bruke noe av den økte levestandarden og gode økonomien vår på å sette av mer tid til våre barn? Hva tror du barna ville at vi skulle prioritert? Tid med mamma og pappa, eller større hus og flottere båt?

Forskningen viser at de minste, altså de under tre år, i stor grad har alt for høye nivåer at stresshormon stort sett gjennom hele dagen de er i barnehagen. Det er ingen mamma der til å trøste dem og skape en atmosfære og miljø hvor dette nivået av stress sjeldent oppstår. I stedet lærer disse barna seg å leve med høyt stress. De lærer seg i dypet av sin sjel at de må håndtere dette uten sine foreldre. At de ikke er like viktige som jobben til mamma og pappa, så de må passes på sammen med en haug med andre unger de har ingenting til felles med, av voksne de ikke kjenner og som heller ikke har noen biologisk tilknytning til dem. De er profesjonelle barnepassere (som forresten i de fleste tilfeller gjør en veldig god jobb). Hva dette gjør med dem på lang sikt, vet vi ikke. For hele dette moderne prosjektet vi holder på med har vi null erfaring med fra før.

Og forsøkskaninene er altså våre barn.

Målet, et godt samfunn. For norske politikere er det overordnede målet å skape et godt samfunn. Men her er utfordringen: Hvem bestemmer hva som er et godt samfunn? Det er liten tvil om at i det i den vestlige verden er materiell velstand og individuell frihet som er de to målene som kanskje trumfer alt.

Jeg vil påstå at disse koblet sammen, skaper et giftig miljø for våre barn å vokse opp i.

Begge av disse to er utfordrende nok i seg selv, men sammen er de det kryptonitt er for Supermann. Det suger tom for energi og krefter og til slutt dreper det. Først individet, så familien, så samfunnet. For samfunnet slik vi kjenner tror jeg ikke kan bestå uten familien.

Som kristne, hva bør vårt mål for våre familier så være? En ting er sikkert. Personlig frihet og materiell velstand bør være et stykke ned på lista over prioriterte ting. Om de fleste kristne sier seg enig i akkurat det, noe jeg tror de vil, hvorfor er det da allikevel så mange av oss som tydeligvis sliter med dårlig samvittighet i forhold til tiden vi bruker med våre barn? Hvorfor er økonomi så en av de vanligste forklaringene vi tyr til for å unnskylde oss og stilne vår samvittighet?

En ting er ihvertfall sikkert, om du ønsker at dine barn skal få best mulig utgangspunkt i livet, og du tror at dette innbefatter å gi dem troen på en Far som elsker dem over alt, så høyt at Han gav sin egen Sønn for dem, da betyr det at vi må bruke mer tid på fortelle dem dette, enn verden rundt får fortelle dem at deres hensikt er å jobbe og leve ut sine ønsker og drømmer.

Bibelen lærer at når vi lærer den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel (Ord 22.6). Her er det skremmende. Det er sant også om det negative. Spørsmålet er hvilken stemme, hvilken lære, som får mest innflytelse og som kan bære dem inn i først voksenlivet, så aldedommen, trygt

Bibelen forteller oss et annet sted at barn er en gave fra Gud. Og med gaven følger et ansvar som Gud vil holde meg og deg som forelder ansvarlig for. Min kone og jeg har bestemt oss for at vi ønsker å være den sterkeste og klareste stemmen i våre barns liv. Dette gjelder på konkrete områder. Derfor har vi tatt, og tar, helt bevisste valg i vår tidsbruk, pengebruk og oppdragelse av barna.

- Vi ønsker at det de lærer fra oss skal være at de er verdifulle i Guds øyne, og derfor også i våre øyne. Og er de verdifulle så prioriterer vi vekk andre ting for deres skyld. For første mann ventet vi til han var tre-fire år gammel før han begynnte i barnehagen. Andremann ventet vi til var to. Nå jobber kona mi kun 80 prosent så hun kan ha mer tid hjemme. Det gir oss dårligere råd, men gir oss og barna langt mer igjen på andre områder som ikke kan måles i penger.
- Vi har bestemt at de skal få sannheten fra Guds Ord, ikke verden rundt seg. Det betyr at vi må prioritere tid (for oss er det kveldene) til å lese Bibelen og be ilag. Det betyr også at vi går i kirken i lag som familie. Det betyr at vi søker å holde hviledagen hellig og deler nattverd i lag hjemme jevnlig. 
- Vi har bestemt at de skal vite hva hensikten med penger er. Det betyr at vi involverer dem i det vi gir til trengende og til kirken. Vi lærer dem at vi ikke har råd til alt vi ønsker oss fordi vi heller ønsker å gi mer til de som ikke har og av takknemlighet gir vi inn i Guds rike.

Det er langt mer jeg kunne sagt om dette, og vi gjør på langt nær en god nok jobb. Men det er ønsket og målet vårt at det er vi som foreldre som skal prege deres liv, gudsbilde og egen identitet mer enn samfunnet og kulturen rundt.

Da er det ingen vei utenom å prioritere klart og tydelig, både hva angår tid og penger.

PS: Dette er skrevet basert på hvor vi, min familie og jeg, er i livet og den overbevisning vi har i forhold til våre barn. Jeg vet verden ikke er svart-hvitt og at ting som forskjellig ut for forskjellige familier. Men ønsket mitt er at vi slutter å bruke unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan prioritere høyere det vi påstår er så viktig for oss. Jeg håper at dette kan skape noen refleksjoner og ettertanke hos deg som leser og derfor vil komme dine barn til gode.