Utopiene ­privatiseres

Bokmessen i Gøteborg fikk i år en sterk politisk ladning på grunn av nærværet fra høyreekstreme grupper. Ellers er trenden den motsatte, i alle fall i Sverige. Avstanden mellom kunsten og makten øker.

Få politikere smykker seg med noe som ligner på klassisk dannelse – og hvorfor skulle de? Hva hjelper det en politiker at hun kan resonnere dypt, når hun likevel bare får 15 sekunder til å svare på journalistens spørsmål?

Da er det mer formålstjenelig å bruke tid på medietrening, og lene seg på noen strategiforankrede «talking points».

Maktesløshetens vokabular

­«Ingen forventer lenger at flere politikere skal være særlig dannede» skriver ­Susanna Birgersson Vanmaktens vokabulär (­Timbro), og fortsetter: «Ikke engang når de får muligheten til å snakke ­lenge og uavbrutt, virker de interessert i å ­uttrykke noe av eksistensiell, filosofisk eller emosjonell substans.»

Annerledes var det på 1500-tallet. Da forente Thomas More ulike roller som i dag holdes adskilt. På samme tid var han en av Englands mektigste politikere, en lærd akademiker og dessuten from: Han tok sin tro så alvorlig at han til slutt døde av den.

I fjor var det fem hundre år siden ­Mores hovedverk, Utopia ble publisert - et ord og et begrep som siden har gått inn i ­dagligtalen. Ikke desto mindre gikk ­jubileet forbi nesten ubemerket.

Etter apokalypsen

Kanskje ­fordi vi i kulturell forstand lever etter ­apokalypsen – altså så langt fra utopien som det er mulig å komme. Trenden er forholdsvis ny. For bare noen år siden ble det laget katastrofefilmer som «2012» og «I am a legend». Nå har ­Hollywood i stedet vendt blikket mot post-apokalyptiske tablåer, som «The Road» og «The Hunger Games».

Hva forklarer denne forskyvningen? Er det trusselen fra klimaendringene som presser på? Eller er det mest et 
uttrykk for kulturens stadige og rastløse søk etter nye temaer?

Det blir det opp til fremtiden – om den lenger finnes, da! – å avsløre.

Uansett er det ingenting i veien med forestillingsevnen når fremtidige dys-­topier skal manes frem. Forfattere og filmskapere lar oss ta bolig i sønderknuste og totalitære verdener, som i TV-serien «The Handmaid’s Tale». Der samfunnet formes etter sektens logikk.

Kun i én retning

Spørsmålet melder seg: Hvorfor brukes all denne kreativiteten kun i én retning: til å dikte frem dystopier? Hvor blir det av de gode ­tablåene – utopiene? Som peker frem mot en ny og bedre verden?

Noe av aversjonen skyldes nok at de historiske forsøkene på å fremskynde saligheten – ikke minst på 1900-tallet – har gitt «sjangeren» et dårlig rykte.

Men visjoner er nødvendig, både ­politisk og sosialt. Terrorforskeren Scott Atran påpeker at IS tiltrekker seg desillusjonert ungdom ved å gi dem noe å tro på. Hvordan møte dette? Svaret må handle om å tilby andre fortellinger – om hvor vi skal og hva vi vil.

Også kampen mot populisme og ­klimaendringer krever næring fra ideer om hva vi kjemper for, ikke bare imot.

Det perfekte hjemmet

Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med ­oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.

Derfor trenger vi folk som hjelper oss å se samfunnets potensial. Enn så lenge lykkes ikke politikerne – kanskje fordi de er underlagt virkelighetsprinsippet, mens utopier krever fantasi.

Her har kunstnere, forfattere og ­diktere en viktig politisk oppgave å fylle. Vi trenger folk som Thomas More, som kan hjelpe oss å formulere visjoner for alle.