Når det hellige overkjøres

Hvert år ser jeg med uro frem mot fastelavnssøndagen. Grunnen til min uro er at noen prester finner på så utrolig mange krumspring med karnevals-gudstjenester til høymessetid på denne dagen.

Nå er det riktignok ikke alle som går så langt at de gjør som presten som kledde seg i kaptein Sabeltann kostyme da barnedåpen skulle utføres. Men det er likevel nok av underlige påfunn for å påkalle oppmerksomhet. Feiringen av karneval har lange tradisjoner, med opptog i gatene, fest og moro, men hvorfor må karnevalet og kostymene inn i høymessen? Noen argumenterer med at det er så godt at vi en dag i året også i kirken får lov til å skjule oss bak maskene og være en annen enn den vi er. Andre fremhever at ungene synes det er så morsomt å kle seg ut. Og når ungene har det moro, da kommer jo foreldrene til kirken også, og dermed blir det fullt hus. Derfor må barna naturligvis få lov til å vise seg frem foran alteret i kirken. Og da må de jo også få en applaus for sine flotte kostymer. Og i kirkebenkene sitter stolte foreldre som tar bilder av sine. Noen prester gir kanskje også premie til fineste kostyme? Og på kirkekaffen får barna lære hvordan de skal slå i hjel katten for å få godteriene ut av pinjataen som henger ned fra taket.

15. juni i år hadde avisen Vårt Land en artikkel om bindestrek-gudstjenester. Der var det en lang liste med 20 forskjellige temaer i norske kirker og 9 eksempler fra utlandet. Her var spennvidden stor! Alt fra baby-, fotball-, halloween-, Harry Potter-, MC-, Narnia-, sirkus-, skalldyr-, James Bond- og pasta-gudstjenester, for å nevne noen. Det aller nyeste på gudstjenestemarkedet er spinner-gudstjenester! I følge avisen sa sognepresten det slik: «Å bruke spinnere som utgangspunkt for en gudstjeneste, var rett og slett et skamløst publikumsfrieri.» «Likheten mellom en spinner og den vanligste måten å tegne treenigheten på er slående. Denne helgen feiret vi treenighetssøndag. Dermed ble leken et naturlig innslag i gudstjenesten.»

Redusert til en forestilling

Når den gudstjenestefeirende menigheten blir redusert til publikum og en sogneprest bruker spinnere som publikumsfrieri, ja da blir min uro over karneval og kostymer i kirken en liten bagatell. Når menigheten degraderes til publikum og tilskuere, da blir høymessen redusert til en forestilling. Hva skal vi da med kirken?

Vårt Land har i sommer også hatt oppslag om storskjermer i kirkene. Med projektorene presenteres det både velkomsthilsen, bakgrunnsmusikk, informasjon, bilder og filmer, liturgi og salmer. Noen menigheter har til og med flere filmkamera plassert i kirkerommet og alt blir kjørt over på storskjermene på veggene. Dermed blir menigheten virkelig forvandlet til publikum og tilskuere til et multimedia-show. Hvilken tankegang ligger bak et slikt opplegg? Er poenget at publikum skal få en god følelse av å bli underholdt av showet når de går ut av kirken? Er de da blitt styrket i sin kristne tro? Har de fått oppleve noe av det guddommelige nærvær? Eller tenker de som så: «Hva skal nå presten finne på av underholdning neste gang?»

Satse på egenart.

Derfor vil jeg ha vekk både bindestrek-gudstjenester og multimedia-show! Show og underholdning kan publikum finne mange steder. Derfor er det ingen grunn til at prestene skal trekke dette inn i høymessen, men vi må heller satse på det som ikke finnes andre steder: høytid og hellighet.

At det er lengsel etter både høytid og hellighet blant mennesker ser vi for eksempel ved bryllup. Når noen skal gifte seg, velger de ikke den enkle arbeidskirken, men den gamle, ærverdige og høytidelige kirken.

Kirken er det sted hvor himmel og jord møtes, det menneskelige og det guddommelige. Når en kirke er bygget ferdig, blir den vigslet av biskopen med alt som hører med til dette. Derfor er kirken et hellig sted og alt som skjer i kirken skal bære preg av hellig høytid. Kirken og gudstjenesten skal åpne opp for andre og større dimensjoner ved livet enn det som underholdningen kan gi mennesker.

Verdensvid sammenheng.

Når vi i vår menighet samles i kirken, er det viktig å huske på at vi verken er de første eller de eneste som feirer gudstjeneste. Hver eneste søndag etter Jesu oppstandelse har kristne kommet sammen for å feire det store mysterium. Og når vi feirer høymesse i vår lokale kirke, så feires det samtidig messer i kirker i alle land over hele jorden. Det betyr at vår gudstjenestefeiring står både i en historisk og i en verdensvid sammenheng. Det sier noe om hvor solid høymessen er. Den har sin egen tyngde til å kunne stå støtt på egne ben. En gudstjeneste er dermed ikke avhengig av prestens oppfinnsomhet eller nye idéer.

En gudstjeneste har alltid to akser, den guddommelige og den menneskelige. Når en prest lager bindestrek-gudstjenester eller multimedia-show, da blir den guddommelige siden lett borte i alle prestens forskjellige påfunn. Når gudstjenesten derimot får stå på egne ben og med sin egen tyngde, da får også Gud slippe til i det som skjer.

Gudstjenesten som shopping.

Derfor er jeg heller ikke begeistret for språkbruken til Elisabeth Tveito Johnsen, førsteamanuensis ved TF. 28. juli skrev hun en artikkel i Vårt Land om «Gudstjenesten som shopping». Hun delte opp høymessene i kiwi-gudstjenester (enkle, billige og raske); samvirkelagsgudstjenester (mange frivillige, med lovsang og band); og skreddersydde gourmetgudstjenester (som i Oslo domkirke). Jeg synes en slik uttrykksmåte er med på å ødelegge menneskers holdning til kirken og gudstjenesten. En slik ordbruk tar verken gudstjenesten eller menigheten på alvor.

Det er tydelig at både bindestrek-gudstjenester og multimedia-show er blitt vanlig i mange kirker. Derfor utfordrer jeg alle som forsvarer bruken av disse virkemidlene! Hva ønsker dere å oppnå ved å gjøre menigheten til publikum og høymessen til et show? Er det dansen rundt gullkalven som er målet? Eller som Moses å oppdage noe av Guds hellighet da han så den brennende tornebusken?

(Teksten ble første gang publisert i Nytt norsk kirkeblad. NNK 4/2017)