Vi må hjelpe hverandre, offentlig psykiatri gjør det ikke

Årets tema er "noe å glede seg over". Det er en positiv vinkling. Glede, håp og mening står sentralt for psykisk helse. Det er viktig å ha noe man kan glede seg over, noe man kan håpe på, noe som gir mening. Problemet med mange psykiske lidelser og vansker er at de visker ut nettopp disse tingene. De gjør at mennesker ikke har noe å glede seg over, noe å håpe på, noe som gir mening.

Mennesker er sosiale vesner. Mange er likevel ensomme. Det gjelder uavhengig av om de er alene eller sammen med andre. Det kan da være vanskelige å finne glede, håp og mening. Disse tingene er nemlig svært ofte knyttet til følelsen av tilhøringhet, trygg selvfølelse og gode relasjoner.

Alle opplever vi gleder og sorger, oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Fordelingen er imidlertid ikke jevn. For dem som har fått ekstra mye på den negative vektskålen, kan det være vanskelig å gjenopprette balanse og skape en meningsfull hverdag for seg selv. I stedet kan hverdagen handle om angst, tårer, isolasjon, nederlag, selvskading og endog selvmordsforsøk. Å opprettholde et liv som kun kjennes smertefullt kan være en stor utfordring, ikke minst når man samtidig overøses med kommentarer om at man bør ta seg sammen, tenke positivt, fylle sitt eget liv med glede og slutte å synes synd på seg selv. I tillegg kan det synes som om "alle andre" får det til.

Det er allment kjent og akseptert at vi alle har en psykisk helse og at vi alle kan bli psykisk syke. Likevel er det fortsatt knyttet stigma og stereotypiske fordommer til det å ha en psykisk lidelse. Det er som om samfunnets generelle 'bruk og kast'-mentalitet har funnet et ekstra godt jordsmonn og stadig står i full blomst.

Vi har jo alle vært triste og kjent på sorg - så hvordan skal man, om man ikke har kjent den enda dypere avgrunnen selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'depresjon' ikke orker komme på jobb eller klarer å konsentrere seg om studiene? Vi har jo alle vært redde og nervøse - så hvordan skal man, om man ikke har følt på den fullstendig lammende frykten selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'angst' ikke orker å komme på jobb eller klarer å fremføre foran klassen?

Når svært dramatiske ting skjer, hender det at samfunnet reagerer. Når noen på grunn av psykiske lidelser dreper eller er til fare for andre, da skriker man ut om at noe må gjøres. Vi tenker at det offentlige helsevesenet vil, bør, kan og må ta seg av saken. Noen ganger lykkes de. Andre ganger lykkes de ikke - slik som når en 15 år gammen jente blir drapsmann, etter å ha forsøkt å be om hjelp på grunn av sine psykiske problemer over lang tid. Ingen ville høre da hun ropte; først da det var for sent ble hun tatt på alvor.

Mellom 500-600 mennesker tar hvert år sitt eget liv i Norge. I andre land er tallet høyere. Årsakene er mange, og ofte forblir spørsmålet om hvorfor ubesvart. Men i mange tilfeller handler det om at man har mistet nettopp glede, håp og mening. Man orker ikke mer. Det betyr ikke nødvendigvis at man vil dø. Men livet kjennes for tungt å leve. Man orker ikke mer.

Ut fra samtaler og gjennomlesning av ulike blogger og artikler synes jeg det er en trend som går igjen angående offentlig psykisk helsevern. De som ikke har vært pasient der selv, eller som har vært i kontakt med dem på grunn av "lettere problemer" (noe som innen psykiatrien aldri vil si at det handler om "peanutter"), vil i mange tilfeller uttale seg positivt om den hjelpen som blir tilbudt. De som har vært i kontakt med psykiatrien på grunn av større problemer, enten som pasient eller som pårørende, gir derimot ofte uttrykk for skuffelse og skepsis. Typisk karakteriseres hjelpen med ord som ydmykende, avvisende, fraværende...

For alt for mange har møtet med psykisk helsevern gjort en vond og vanskelig situasjon enda verre. Pasienter som kunne kommet tilbake til et normalt liv, med skole, arbeid, familie og venner, blir i stedet svingdørspasienter.

Det er et stort problem at venner og familie, naboer, arbeidsgivere og kolleger ofte setter sin lit til det offentlige tilbudet når de ser noen sliter. Motivene kan være mange. Man kan være uvitende om hva det handler om - og i stedet basere seg på stigmatiserende fordommer og feilaktige ideer. Man kan være opptatt med sitt eget - og i stedet kan man i etterkant klandre den som avsluttet livet for at hen var egoistisk som ikke tenkte på dem som ble etterlatt. Man kan være redde for å gjøre noe galt - så derfor velger man å ikke gjøre noe.

Men den offentlige psykiatrien vil ikke redde dem som sliter. Den virkelige kilden til hjelp er mannen i gata, naboen, kollegaen, vennekretsen, familien, læreren, deg og meg. Det er vi som må vite hva vi skal gjøre - dersom vi tilfeldigvis skulle støte på et menneske, kjent eller ukjent, som er i ferd med å miste kontrollen og vurderer å avslutte livet.

Mange som har vært der selv har erfart at det ikke er noe hjelp å få fra det offentlige, verken fra legevakt, sykehus eller DPS. Er man heldig kan man få henvisning til utredning ved DPS om 6-8 uker. Den offentlige psykiatrien tar nemlig ikke tak i situasjoner der og da, ei heller i eksistensielle problemer som handler om glede, håp og mening. Det eneste de tilbyr er hjelp til å finne en mulig diagnose, slik at man kan forstå at det på grunn av en eller annen mental "defekt" har endt opp slik at pasienten nå vurderer å ta sitt eget liv. Forhåpentligvis går det over av seg selv. Hvis ikke... Ja, da vasker vi våre hender.

Flere hundre mennesker har tatt livet sitt mens de har vært i psykisk helsevern. Dette får ingen konsekvenser for institusjonene. For pasienten og de pårørende, derimot, er det ingen vei tilbake.

Det er lett å bortforklare slike hendelser - blant annet med at det er umulig å forutsi hvem som vil ta livet sitt og hvem som ikke vil det. Men ut fra det jeg selv fikk oppleve fra en kortere tur innom psykiatrien som pasient, tror jeg det er langt mer komplekst enn som så. Med tanke på hvor lett mange tar det når pasienter melder ifra om sine problemer, er det nok i mange tilfeller kun tilfeldighetene - eller de høyrere makter - å takke for at det ikke har gått galt med flere.

Den viktigste forebyggingen av psykiske liedelser og selvmord ligger utenfor psykiatrien. Det handler om hvordan vi behandler hverandre. Vi kan skape glede, håp og mening for hverandre. Og vi kan bryte ned glede, håp og mening for hverandre.

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Jeg håper flere vil bli bevisst hvor viktige brikker vi er i hverandres liv. Vi kan late som vi ikke ser og gå videre på den andre siden av veien. Eller vi kan bite i det sure eplet og bry oss, slik som den selvoppofrende, barmhjertige samaritan...