Verdidebatt

Etterlysning: verdighet

Det viktigste i livet er oss gitt – ikke valgt. Å anerkjenne slike tilfeldigheter er en menneskeliggjørende handling som gir drahjelp til integrasjonsarbeidet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For noen år siden holdt en profilert samfunnsdebattant et foredrag på en fagdag om det flerkulturelle Norge her på skolen hvor jeg jobber. Foredragsholderen tok for seg innvandrere som praktiserer medbrakte, men lovstridige skikker. Etter noen harde­ karakteristikker, rakk en student opp hånden og spurte: «Disse menneskene som du kriminaliserer, har de menneskeverd?»

Dette var tydeligvis et uventet spørsmål. Etter noen sekunders famling svarte gjesteforeleseren: «Det må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt på.»

Festung Norwegen

Etter alt som står i kommentarfeltene rundt forbi om innvandrere og islam for tiden, lurer jeg på hvor mange som har det på samme måten.

Er Norge blitt et kaldere land, et Festung Norwegen med høye murer som dyrker sine egne forestillinger om seg selv og er såre fornøyd hvis færrest mulig asyl­søkere og flyktninger forsøker å komme hit?

Jeg liker dårlig at mine skattepenger går med til å spre informasjon der ute om at man bør holde seg unna Norge. Jeg er bekymret for alt som blir lagt til når det snakkes om oss i basarene, på markedsplassene og rundt bålet. På en særskilt måte befinner innvandringspolitikken seg i det globale krysset og retoriske utspill får fort bein å gå på.

Tøv, sier Siv Jensen om Rinkeby-stuntet og bagatelliserer Listhaugs retorikk med å si at realpolitiske forhold er viktigere. Tenk om disse nivåene lot seg skille så enkelt. Verdenshistorien er full av eksempler på hva retorikk fører til av beslutninger, mottrekk, aksjoner og reaksjoner.

Fastlåste definisjoner

Med skarpe ­karakteristikker av skikker, holdninger og forståelser som ikke «passer» i Norge­ og med fastlåste definisjoner på hva hijabbruk betyr og ikke betyr, kan man spørre­ seg hva integreringsministeren bidrar med. Og hva hun skaper grobunn for.

Noe som gjør inntrykk på meg, er når for eksempel professor Fátima Ali i Nairobi forteller om sin forskning blant ­europeiske ungdommer av afrikansk opprinnelse som i ren frustrasjon ender opp i bydeler i Nairobi hvor de endelig finner fellesskap de kan styrke seg på. Der er Al Shabaab og nører opp under fortellingene om å føle seg tråkket på og stigmatisert. Larvik-gutten som endte sine dager som jihadist på Westgate handlesenter var en av dem.

Til innvandringsministeren i menneske­rettighetenes høyborg, som har foreslått at det er ikke så nøye med disse rettighetene overfor asylsøkere som har fått avslag, kan man spørre: Hva tror hun de forteller når de kommer tilbake til sine opprinnelsesland? Det er krutt i oppfatninger om «vestlig dobbeltmoral».

Ministeren med korspynten

Hvordan ville vi likt å bli omtalt og behandlet? ­Ministeren med korspynten rundt halsen kjenner selvsagt til den bibelske etikken om å sette seg inn i Den Andres sted. ­Human omtale og tiltale som ­ivaretar menneskers verdighet er det som etisk riktig.

Like lite som de fleste av oss har valgt å bli norske, har mange andre valgt å bli det de er. Å innrømme hverandre en slik tilfeldig kulturell historie er en menneskeliggjørende handling som gir integrasjonsbestrebelsene god drahjelp.

Når man slipper å bli angrepet hele ­tiden, åpner man lettere for noe nytt.

Å møte andre med respekt og ivareta deres verdighet er ikke bare en del av menneskerettighetene, men er også ­essensielt i «norske verdier».

Heie fram

På bakkeplan rundt om i Norge skjer det mye fantastisk integrasjonsarbeid, med godt etisk gangsyn. Det er også en del av Listhaugs portefølje og som jeg håper hun vil heie fram i enda større grad.

Og hvis det er lov å drømme, ønsker jeg meg en integreringsminister som også fremsnakker og legger til rette for at mange­ solide og gode verdier utenifra kan få slippe til i Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt