En bønn om å snu

'JEG ER BARE SÅ drittlei alt det maset om kjerka!' Jeg overhørte kommentaren da jeg var og handlet på Meny her forleden. Og det slo meg at vi er mange som har gått trøtte av kirkesaken, og føler en dyp apati overfor de kreftene som ser ut til å ha greid å presse gjennom en ny kirke i Porsgrunn som et flertall av byens borgere ikke ønsker seg. Jeg har i hvert fall helt mistet oversikten over alle de vedtak, behandlinger, avstemninger, høringer, protester, diskusjoner, nye behandlinger, nye utsettelser og nye protester som har blitt gjort i løpet av de seks og et halvt årene som har gått siden kirken brant.

Det kirkelige demokratiet. Men etter å ha vært med på et møte om kirkesaken på Porsgrunns kulturhus, Ælvespeilet nå på onsdag, slo det meg at denne saken kanskje ikke er så komplisert som vi vil ha det til.

Det gikk opp for meg da jeg hørte prost Gunnar Thelins innlegg, der han forsvarte valget av ny kirke, og snakket med stor innlevelse om det kirkelige demokratiet.

«Hva om han har rett?», tenkte jeg, «Dagens folkekirke er kanskje en av de mest demokratiske institusjoner i vår tid. Hvordan kan denne saken likevel ha fått en så ulykkelig utgang?»

Svaret er enkelt: Det hjelper ikke med et internt kirkelig
demokrati, når spørsmålet om nytt kirkebygg også angår dem som står utenfor kirken. I 1756 da Østre Porsgrunn kirke ble bygd, og menigheten og samfunnet var to mer eller mindre identiske størrelser, var ikke dette noe problem. Men det er det i dag, hvor kun et fåtall bruker kirken jevnlig, og enda færre involverer seg i menighetsarbeidet.

Kirkebygg tilhører alle. Som mange av dagens gamle kirker i Europa tilhørte nemlig ikke Østre Porsgrunn kirke bare menigheten og de som arbeidet i den, men også resten av samfunnet. Og det er nå en gang sånn at man ikke trenger være kirkegjenger eller å tro på Gud for å være stolt av byens gamle kirke. Like lite som man trenger å tro på Venus, Jupiter og Mars for å være stolt av Forum Romanum i Roma.

Gjennom sin plassering, utforming, sjeldenhet og historie tilhørte Østre Porsgrunn kirke oss alle. Den var en del av den nasjonale kulturarv. Ja, selv for ateistene, muslimene, humanetikerne, fritenkerne, buddhistene, pinsevennene, katolikkene, mammondyrkerne, tvilerne, de likegyldige og new-agerne, så var rokokkokirken oppe på Kjerkehauen med den omvendte softisen som tårn, et vakkert og nesten eksotisk innslag i et
bybilde, som utover på 1960-
tallet mer og mer ble preget av en statsfrom og sjelløs funksjonalisme.

Kirken var et museum, et historisk monument, en påminnelse om våre forfedres tro, et vitnespyd om andre verdier enn de vi dyrker i dag, en kilde til forståelse av gamle håndverksteknikker og tusen andre ting, som nå for alltid blir borte, dersom den ikke rekonstrueres.

Folkekirkens forpliktelse. Jeg har en bønn, ikke til Gud denne gangen, men til den norske kirke: Dere ønsker å fremstå som en moderne og demokratisk folkekirke, en kirke som ikke bare skal vinne sjeler for Gud, men som også gjerne vil være en viktig samfunnsaktør. Ta konsekvensene av det!

Gjør det som hele vår borgerlige offentlighet er basert på: Lytt til fornuften og la de beste
argumentene avgjøre! Snu i tolvte time og glem prestisjen det har gått i denne saken. Innse at noen av de verdiene dere forvalter står i en direkte motsetning til
dagens materialistiske og kapitalistiske forbrukermentalitet, og at nettopp det å ikke bygge nytt, vil være en kraftfull og radikal demonstrasjon av at det finnes andre verdier enn samtidsfromhetens krav til en kontinuerlig forandring og fornyelse.

Men viktigst av alt: Ta innover dere at en folkekirke bør bygge den kirken folket vil ha!

De folkevalgtes ansvar. Blir jeg ikke bønnhørt der i gården, prøver jeg meg med en bønn til våre folkevalgte: Det er ikke for sent å snu! Byggearbeidene har ennå ikke kommet i gang. Tenk på dette: Det er i de gamle kirkene – eller i de som later som de er gamle – at folk vil gifte seg, døpe barna sine, gå på konserter og være med på julegudstjenester, og ikke i kirker som likner på seminarrom på danskebåten.

Dagens religiøsitet handler nemlig like mye om å oppleve det hellige via våre forfedres fromhet, slik det kommer til uttrykk i et gammelt bygg, som det å ha en direkte kontakt med det guddommelige. Ingen har noe imot praktiske bekvemmeligheter i et kirkebygg, men jeg skulle se den som ville senke taket i Peterskirken for å spare på strømutgiftene. Derfor kjære folkevalgte, ikke vær redde for en ny behandlingsrunde!

Var jeg dere, ville jeg ha vært mer redd for den politikerforakten det vil skape dersom dere ikke griper inn. Resten av kommentaren jeg overhørte på Meny lød nemlig sånn: «Kan de ikke bare se å bygge den bedritne kasse-kjerka, så er vi ferdig med det!»