På tide å skille stat og frikirkene?

Det er stadig en politiker som truer tros- og livssynssamfunn med å trekke "statstøtten" hvis man ikke gjør som det politiske miljøet ønsker.  Hver gang dette skjer, så avsløres de aktuelle politikeres manglende syn for trosfriheten.  Dessuten kan det diskuteres om hvorvidt en tilbakebetaling av kirkeskatt til tros- og livssynssamfunn er "statsstøtte".

Det er en rekke utfordringer og trusler som har møtt det frikirkelige miljø fra politisk hold de siste årene.  Man krever at kirker og prester som er mot gjengifte, likevel skal gjøre det, ellers ....   Man krever at menigheter som har et annet syn på homofili skal gi praktiserende homofile samme rettigheter til posisjoner som andre, ellers ....  Man krever at homofile også må få gifte seg i frikirkene, ellers .... Man krever likestilling og at kvinner skal få være prester, ellers ....

Hva vil skje hvis man gjør alvor av truslene og trekker ordningen med tilbakebetaling av kirkeskatt, altså den såkalte "statsstøtten"?  Er frikirkene blitt avhengig av ordningen, eller er de fri til fortsatt å drive sin virksomhet basert på sin egen tro og overbevisning?  Når man vet at denne ordninger bringer ca 1.000,- i kassen for hvert medlem, så er det betydelige summer vi snakker om.

I forbindelse med den nye loven om tros- og livssynsamfunn som er ute til høring, er det dessuten flere hundre menigheter som vil miste denne ordningen, siden det vil kreves minst 500 medlemmer for å få kirkeskatten (dersom loven vedtas).  På mange steder rundt om i landet er det helt urealistisk å tenke seg at det vil være mulig å få så mange medlemmer.  Da betyr dette at staten presser små menigheter inn i større organisasjoner for å få kirkeskatt, noe som strider mot flere frikirkers tro og overbevisning.

Det er noen dilemmaer å ta stilling til fremover. Har frikirkene blitt avhengig av staten? I dag tar jeg opp disse spørsmål på bloggen og problematiserer dette. Les hele artikkelen på bloggen: https://ulfmagne.blogspot.no/