For alle dem som blir

Som prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, ByMenigheten – Sandnes, får jeg fra tid til annen spørsmål om dette er en mulighet for flere, andre steder i landet. Hvorfor stopper det oftest med disse nysgjerrige spørsmålene? Når kommer det et konkret initiativ, for eksempel i Bergens-området? Der har i hvert fall biskopen gitt svært positive signaler. Det later isteden til at det er friere bedehusforsamlinger som har mest vind i seilene. Skepsisen jeg møter tar ofte utgangspunkt i følgende spørsmål:

- Hva er vitsen med valgmenighet når du er underlagt biskopens tilsyn?

- Hvordan kan man klare å drive en menighet uten støtte fra staten?

- Vil ikke valgmenighet bare være et byfenomen? Hva med oss som bor i bygdene?

Jeg mener at dette er skjær i sjøen som det bør være mulig å navigere i forhold til. Men da må noen på lokalplan våkne og ta initiativ nedenfra. Valgmenighetsordningen er på ingen måte perfekt. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Nå trenger vi noen som legger vekk alle innvendingene, søker sammen og gjør forsøk!

Biskopens tilsyn

Mange framhever biskopens tilsyn som et avgjørende problem. Valgmenighetene må stå under tilsyn av biskopen i det bispedømmet hvor de holder til.

Jeg tror vår tid kaller på en viss grad av pragmatisme i tilsynsspørsmålet. Velger vi som prester å alltid ri prinsipper i enhver sammenheng, støter vi på det første og beste skjæret ganske raskt. Den gode leia går ikke alltid rett fram. Jeg tror ikke nødvendigvis det er eneste løsning å forlate en kirke fordi man ikke har læremessig tillit til sin biskop. En alternativ tilsynsmodell eller modell med såkalte “flying bishops” ser ikke ut til å vinne gehør i Den norske kirke nå.

Supplerende tilsynsmodell

Da har jeg større tro på det vi i det kirkelige nettverket Frimodig kirke kaller en supplerende tilsynsmodell. Da anerkjennes biskopens formelle tilsynsmyndighet, men man tillates som prester og i vigslede stillinger å være tilknyttet en åndelig veiledning som et supplement. I Frimodig kirke er vi i startfasen med å etablere en slik veiledertjeneste, og vi vet at for noen vil denne veilederen fungere som en supplerende tilsynsmann - eller kvinne. 

For egen del kommer jeg som prest fortsatt til å lytte godt og vurdere nøye alt som kommer fra biskopen, enten han/hun heter Ivar Braut eller noe annet. Det er mye bra ved å være knyttet til en kirkelig struktur, også når man er i mindretall eller er uenig på viktige punkter. Kirkelig enhet kan søkes på forskjellige måter, og det finnes måter å markere læremessig uenighet på, uten nødvendigvis å bryte kirkefellesskapet.

Et alternativ til å bryte kirkefellesskapet

Jeg mener valgmenighetsordningen åpner for et alternativ mellom det å bryte kirkefellesskapet og det å være i samme rom om ett og alt. Det er ryddig, klargjørende og, jeg vil påstå, konfliktdempende. Mennesker beholder frimodigheten, får mulighet til igjen å rette blikket utover, engasjere seg i tjeneste for andre og invitere til fellesskap. Tiden vil vise om ordningen blir utvidet og forbedret, eller om den snarere blir innskrenket. Noen svar får vi når Kirkerådet har avsluttet sitt pågående utredningsarbeid. Det kan kreve en viss porsjon mot å gå i gang med å starte en valgmenighet. Men hvorfor ikke forsøke?

Både som prest og som menighet, mener jeg det finnes rom for å si nei til biskopens råd. En slik tanke er det også støtte i våre bekjennelsesskrifter for (CA 28). Jeg sier ikke noe her nå om hvor en slik grenseoppgang skal gå i hvert tilfelle. Det er slike spørsmål vårt nyopprettede teologiske utvalg i Frimodig kirke vil ha på dagsorden framover. Nettopp fordi denne grenseoppgangen ikke er enkel, ønsker vi å unngå at presten eller for den del menigheten overlates til seg selv. Å være tilsluttet et nettverk for støtte, oppmuntring og teologisk veiledning vil da være viktigere enn noen gang. Vi tror det vil komme slike nettverk innenfor Dnk. Kanskje får Frimodig kirke en rolle i dette, men det kan også vokse fram andre. 

Bare et byfenomen?

Valgmenigheter blir i beste fall et byfenomen, sier mange til meg, og mener vel med det å si at alternativet er dårlig for de fleste.

Det er mange velkjente grunner til at det kan være mer utfordrende å starte en valgmenighet i ei bygd enn i en by. Det ville ikke være unaturlig at den neste valgmenigheten startet i en by eller et større tettsted. Men hvis vi kikker oss over skulderen til andre kirkesamfunn som driver menighetsplanting ser vi at de ofte har sterke regionale knutepunkt som det i neste omgang startes mindre fellesskap ut fra.

Foreløpig har det vært tanken at en valgmenighet er regulert av kommunegrensene , men dette må kunne diskuteres. I vår menighet står tanken om cellegrupper/ huskirker sterkt. Det er mange menighetsfellesskap som må leve med at presten ikke er fysisk til stede til enhver tid. Men kanskje hun eller han kan være der 1-2 ganger i måneden. Jeg anbefaler selvsagt at presten er en integrert del av menighetsplantingen. Det er alltid en fordel. Men menighetsplantinger innen rammen av Dnk starter sjelden i dag med prestestilling i 100%. Man starter med det man har, og så øker man gradvis. I Bymenigheten startet vi med 20%, for så å gå opp til 50% osv.

Økonomi ikke det viktigste

Det er ikke prest og stab som er den avgjørende faktoren i en vellykket menighetsplante, i hvert fall skulle vi ikke alltid begynne der. Det trengs først engasjerte lekfolk som er glad i Jesus og som samles for å be og drømme.

I andre kirkesamfunn både i Norge, men ikke minst andre steder i verden, begynner man ikke med slike problemstillinger først. Det er ikke bare valgmenigheter som vil møte utfordringene med økonomi i tiden som kommer.

Alternativ til bedehusforsamling

Mange peker på bedehusforsamlinger . Det er mye av det beste i tradisjonen etter Hans Nilsen Hauge som også en valgmenighet kan bygge på. Men forskjellen er at valgmenigheten i større grad er en mellomløsning som har "kompetanse" til å utføre de oppgaver som også en soknemenighet ivaretar for sine medlemmer. Og dessuten bryter vi ikke kirkefellesskapet med det større trossamfunnet vi er en del av. Man tvinges til å føre dialog og ofte samarbeide på prosjektbasis med soknemenigheter. Likevel er det stor grad av frihet i uttrykksform, praksis og forkynnelse.

Slitesterke overgangsritualer i Den norske kirke

Jeg mener det er for tidlig å gi opp Den norske kirke allerede nå. Det er dessuten relativt få av de konservativt kirkeaktive som står klare til å melde seg ut av Den norske kirke og over i en menighetssammenheng som har brutt alle båndene. Mange blir værende, selv om hyrdene går. Det er ulike årsaker til dette. I en kommentar i Dagen viser Tarjei Gilje til behovet mennesker tross alt har for forankring og stabilitet i en omskiftelig tid. Vi skal ikke undervurdere betydningen av gode og slitesterke overgangsritualer og trygge liturgiske rammer for disse.

I en valgmenighet som vår ligger nettopp muligheten for å kombinere det beste fra Den norske kirkes ordninger med aktiv deltakelse i en friere sammenheng. Vi kan låne alle kirker innenfor Fellesrådets område. Vi avholder både dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Vi ser verdien av at slike overgangsritualer beholder den høytid som blant annet liturgiene hjelper til. Samtidig har vi stor grad av frihet til å eksperimentere og benytte et mangfold av uttrykksformer i gudstjenestelivet forøvrig. Jeg håper denne dynamikken vil være mulig også i framtiden. Særlig hvis det bidrar til at flere mennesker tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, og blir ført inn i et deltakende fellesskap som gjør disipler.

Pastoral og økonomisk startstøtte

Fra ByMenigheten – Sandnes sin side er vi innstilt på å gi både pastoral og økonomisk støtte i en oppstartsfase til dem som er interessert i å gjøre forsøk med valgmenighet. Ta gjerne kontakt for en god prat der vi snakker om muligheter, ikke bare om problemer!

Vidar Mæland Bakke
Prest i ByMenigheten - Sandnes
Nestleder i nettverket Frimodig kirke