HÅPET OM DOMMEDAG

Jeg har hørt si at dommedag er avlyst.

Tro det.
Godt mulig, i det
hellige, alminnelige,
norske sosialdemokrati.
Men om vi spurte –

– torturofferet fra Irak,
jøden fra gasskammeret,
skolejenta fra Hiroshima,
den blinde mannen fra Bhopal, India,
den kristne dissidenten fra Stalins fangeleir,
samvittighetsfangen i fangeleiren et sted i Kina,
den etterlatte moren fra Aceh,
faren med barna i gummibåt over Middelhavet,
hva tror du de svarer?

– den svarte gutten som ble lynsjet av Ku Kux Klan,
slavearbeideren, barnet som lager joggesko, høy på amfetamin,
voldtektsofferet,
gatebarnet i Rio,
taterfamilien, som ikke fikk feire julaften i fred,
hva tror du de svarer?

– alle de som begikk den tabben
ikke å bli født i
Norge, i Europa, i Vesten,
hva tror du de svarer?

Levende eller døde,
sjelene deres roper på rettferdighet.

Tror vi på en rettferdig Gud,
håper vi på dommedag.

men tror vi
ikke,
og dermed tror
at dommedag er avlyst –

Så får vi bare håpe at den er det.
For ellers –