«Ikke-troende person med bakgrunn fra eller røtter i et land med hovedsakelig muslimsk kultur» – eller bare ateist? Den første er lang og kronglete, den andre vil være for knapp i de fleste relevante sammenhenger. Kompromisset har blitt «sekulær muslim», sist brukt i en lederartikkel i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri tanke. «HEF bør samarbeide med de sekulære muslimene», skrev redaktør Kirsti Bergh.
De fleste forstår hva begrepet betyr, men det er ikke dermed uproblematisk. I Vårt Land mandag fortalte ateistene Siamak Yazdankhah og Wasim Zahid at de misliker å bli kalt «sekulære muslimer». Yazdankhah opplever betegnelsen som en måte å sette ham i bås på. – Ingen blir kalt sekulære kristne. Jeg vil heller ikke ha en slik merkelapp, uttalte Yazdankhah, som aldri har definert seg som muslim.
Han har rett i at «sekulær kristen» er en lite brukt betegnelse, men «sekulær muslim» har en parallell i «kulturkristen». Dette uttrykket er lite kontroversielt, selv om det gjerne er noe man definerer seg selv som og ikke en merkelapp som henges på en. Uansett bør det alltid være opp til den enkelte å definere seg innenfor eller utenfor en religion. Når noen opplever betegnelsen «sekulær muslim» som en uønsket stempling, er vi forpliktet til å lytte.
Det finnes imidlertid også eksempler på at begrepet brukes aktivt av eksmuslimer eller ateister med muslimsk kulturbakgrunn, til å definere seg selv i en slags mellomposisjon: De forventer å bli lyttet til i spørsmål om islam, samtidig som de ikke vil være forpliktet på islams innhold. Det er en «pose og sekk»-tankegang som kan provosere troende muslimer, som reagerer når ikke-muslimer blander seg borti hva islam skal være og hvordan religionen skal utøves.
Det viktigste er imidlertid at denne begrepsdiskusjonen ikke blir hovedsporet i debatten om hvordan islam praktiseres i Norge. Troende muslimer skal selv få tolke sine tekster og sin tradisjon. I spørsmål om hva som er Allahs vilje, er det forståelig dersom de ikke vil lytte til personer som ikke tror på Allah. Samtidig kan eksmuslimer og andre ikke-troende med bakgrunn fra muslimske sammenhenger ha relevante innspill til hvordan islam bør utfolde seg i storsamfunnet. Den diskusjonen kan ikke troende muslimer forvente å ha for seg selv.