Vis meg ditt analoge ansikt

Jeg er aktiv bruker av internett og ­sosiale medier. Flere ganger daglig er jeg innom Facebook og sjekker hva som skjer. Twitter og Instagram er også noe jeg jevnlig frekventerer. Når jeg lurer på noe, googler jeg det.

Sjøl bibeltekster er enklere å ­finne på ­Bibelselskapets nettsider enn i ­bibelen i bokhylla mi. Når jeg treffer nye ­mennesker, er jeg rask til å sjekke hvilke sosiale ­medier de er på, hvilke interessegrupper de er med i, og hvilke nettverk de har. Får jeg en telefon fra et ukjent ­menneske som gjør meg nysgjerrig, foretar jeg et nettsøk på vedkommende.

Når vi planlegger seminarer på ­jobben og vurderer foredragsholdere som ikke alle kjenner, sjekker vi hvilke treff som kommer opp på nettet. Hvis søket gir ­akseptable treff, ringer vi. Hvis vi ikke finner noen treff, eller hvis de virker rare eller uinteressante, finner vi det suspekt og spør noen andre i stedet.

Det er massevis av advarsler mot hva nettet og de sosiale mediene gjør med oss. Vi får digital alzheimer, uten evne til å konsentrere oss i lengre strekk om gangen. Vi gir fra oss informasjon som brukes til å lage presise algoritmer som definerer oss. Algoritmene forteller hvilke fritidssysler vi har, hvilke varer vi kan tenke oss å kjøpe, og hvilke nyheter som er interessante for oss.

Finne hverandre langsomt

Tro det eller ei: Dette er ikke et innlegg mot sosiale medier og nettbruk. Den ­digitale revolusjonen kan være nyttig, hyggelig og kunnskapsutvidende. Men jeg reflekterer stadig oftere over hva det gjør med måten vi mennesker møter ­hverandre på.

Jeg ønsker ikke å forherlige gamle ­dager. Forfallsretorikk kaster lite av seg. At alt var mye bedre før, har vi hørt så ofte at vi lukker ørene.

Likevel: Før nettet og de sosiale ­mediene eksploderte, ble mennesker kjent med hverandre uten annen informasjon enn den venner, familie og kolleger eventuelt kunne gi. Så måtte vi langsomt finne ut av hverandre. «Å, kjenner du han? Det gjør jeg også! Er du også opptatt av korsang? Jeg også.». Også videre.

Nå, derimot, kan vi møte nye ­mennesker og ha betydelig bakgrunnsinformasjon før vi egentlig har rukket å bli kjent med dem. Vi veit hvorvidt hun er fremad­stormende i arbeidslivet, eller en mer ­anonym ­arbeidstaker. Vi kjenner nettverket hans, vi veit mye om familieforhold og sivil status, og vi danner oss et bilde av høykulturell, gjennomsnittskulturell eller lavkulturell tilhørighet. Vi kan fort finne ut av om hun deltar på suspekte nettfora, og det er til og med mulig å resonnere seg fram til om han har en profil på ulike datingsider.

Bekymrer meg

Det er tre ting som ­bekymrer meg ved dette. Det ene er at vi møter hverandre med så stor forhåndskunnskap at vi ikke lenger har styring over i hvilken fart vi skal bli kjent. Vi har sett hverandres familiebilder, politiske preferanser og verbale humor før vi har møtt hverandre ordentlig.

Det andre er at informasjonen vi ­finner om en annen på nett, framstår som mer reell enn den han sjøl velger å gi oss. ­Google og Facebook framstår dermed som større sannhetsvitner enn det ­levende mennesket.

Det tredje og kanskje verste er at det nører opp under vår trang til å spane på hverandre. Det er farlig enkelt å få ­informasjon om ekskjærestens nye liv, ­sjefens familie eller kjendisers nettverk. Det er menneskelig å være nysgjerrig. Men det er ikke sunt å få tilgang til så mye kunnskap om hverandre som vi får i dag, en kunnskap som ofte er tatt ut av kontekst, og som vi verken trenger eller har godt av.

Tale er gull

Hva vi mister når vi ikke ser hverandre ansikt til ansikt, skreiv ­Sylfest Lomheim om allerede i 2011 i boka Tale er gull. Kanskje den kom noen år for ­tidlig. Men den er ikke mindre aktuell i dag. Nettbruken øker og øker. Det er ingen bagatell. Det går på menneskeligheten løs hvis vi ikke lærer oss å tøyle den. Det motsatte av digital er analog. Vårt digitale ansikt kan aldri kommunisere det samme som det analoge ansiktet.

Vis meg derfor ditt analoge ansikt, så skal jeg prøve å våge å vise deg mitt.