Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
95    22

Dropp "kommunekirke"-byråkratiet

Ledelsen i Den norske kirke må våkne og ta imot tilbudet fra Linda Hofstad Helleland om 100 % statlig finansiering slik at en kan spare millioner på byråkrati og tilføre menighetene økte ressurser.

Publisert: 3. okt 2017 / 315 visninger.

Lykkelig den kirke som har en minister som på egen hånd vil gi kirken det den selv ikke har vett og politisk forstand til å be om. Det er historisk sus og strategisk kløkt over Linde Hofstad Hellelands tilbud til Den norske kirken om at staten kan overta kommunenes andel av finansieringen som utgjør 3,5 milliarder kroner. Andre organisasjoner ville vært overlykkelige over å få et slikt tilbud. Ledelsen i Den norske kirke (Dnk), beveger seg baklengs inn i framtiden og setter seg umiddelbart på bakbeina. Kirkerådslederen, Kristin Gunleiksrud Raaum sier til Vårt Land at Kirkemøtet har vedtatt at de vil at ansvaret fordeles mellom stat og kommune som i dag. Slik er det med den saken.

Avtroppende direktør i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, sier han ser faren for at kommunene vil bevilge stadig mindre til kirken. For å hindre en stille nedbygging av folkekirken, vil han ha et lovfestet organ som skal motta og forvalte tilskuddet fra kommunene. Som om det hjelper. Det gjør vondt verre. Kirkemøtet har vedtatt at det ikke skal være mer enn tre forvaltningsnivåer: nasjonalt, bispedømme og menighet. Grimstad brenner for et fjerde- fellesrådene. Det betyr økt byråkrati. Grimstad må være sjokkskadet over at regjeringen har overlatt til kirken selv å finne ut av om de trenger fellesråd. Kirken er blitt selvstendig, men KA-sjefen vil at Stortinget skal prakke på kirken rundt 400 råd det ikke er behov for. Grimstad stoler ikke på Kirkemøtet.

Når Kirkemøtet vedtok at de vil ha dagens finansieringsmodell, kan en forstå det hvis alternativet hadde vært en sentral livsynsavgift. Det har vært snakk om det. Det går imidlertid regjeringen ikke inn for. Vi ender nok der om 10-20 år dersom utvikling i Dnk fortsetter som i dag.

 

Regjeringen tilbyr statlig fullfinansiering fordi dette vil forenkle forvaltningen av tros- og livssynsstøtten. Samtidig får Dnk mulighet for å rydde opp i sin organisasjonsstruktur. Dnk henger fast i gårdagens modell, en folkekirketenkning som er forankret i «kommune-kirken». Er det noen som kommer til merke ressursknapphet i årene framover, er det kommune. Det er på nasjonalt plan – i Stortinget kampen om ressursene best føres.

Det finnes knapt en organisasjon i dag som bruker så mange millioner på unødvendig byråkrati som Dnk. Dnk har nærmere 8000 ansatte, men en holder seg med 450 råd som forvalter arbeidsgiveransvaret. De kunne klart seg med 11 bispedømmer og Kirkerådet. I tillegg har en to arbeidsgiverlinjer, en for prestene og for andre ansatte. 

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være en arbeidsgiverlinje. Noen pønsker i tide og utide på omkamp. Det pågår en beinhard maktkamp mellom de som vil at fellesrådene skal ha arbeidsgiveransvaret for alle ansette og de som vil legge det til bispedømmerådene. Dette er igjen knyttet til debatten om det er soknepresten som skal være menighetens fremste leder eller om det skal være en administrator av et alle annet slag. Kirkemøtet har lagt opp til å bruke noen år på stillingskrigen, og vil gjerne ha forsøk med ulike modeller. Glem det. Forsøk i en slik situasjon har bortimot null verdi.

Vårt Land meldte for noen uker siden at 50 prestestillinger må kuttes fordi bevilgningene rekker ikke til. Det burde fått alarmen til å gå og Kirkerådet til å nedsette et hurtigarbeidende utvalg med mandat til å finne ut av «hvordan i all verden vil skal få redusert ansatte i administrative stillinger med 200 minst». Det er en begynnelse. Det vil en ikke klare uten å gå løs på strukturen. Og det er her Linda Hofstad Helleland entrer scenen som en reddende engel.

Fellesrådene ble opprettet for å overta kirkelige forvaltningsoppgaver fra kommunene. Fellesrådene har utviklet seg til selvbevisste styringsorganer og redusert menighetsrådene til en mellomting mellom arbeidsfellesskap og supperåd. Hvis den samlede bevilgning kommer fra staten, kan en legge ned dagens fellesrådsstruktur.

Om staten påtar seg å finansiere 100 prosent den lovpålagte del av DNKs virksomhet, betyr ikke det at forbindelseslinjen mellom menighet og kommuner opphører. Menighetene må kunne søke støtte til diverse aktiviteter på lik linje med andre organisasjoner.

Ledelsen i Den norske kirke må våkne. For å hindre at folkekirken svekkes og oppslutningen synker, må en prioritere ressursene til faktisk menighetsarbeidet, ikke byråkrati og forvaltning. Det er slik en kan oppnå vekst.

Fortsatt «kommunekirke» betyr svekket folkekirke fordi ordningen er så svindyr. En statlig fullfinansiering betyr mer penger til menighetene fordi en kan organisere kirken enklere og mindre byråkratisk.

 

Av Magne Lerø

ml@medierogledelse.no

 

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Asgeir Remø

10 innlegg  311 kommentarer

Kirke skjer lokalt

Publisert 10 måneder siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Ledelsen i Den norske kirke (Dnk), beveger seg baklengs inn i framtiden og setter seg umiddelbart på bakbeina. Kirkerådslederen, Kristin Gunleiksrud Raaum sier til Vårt Land at Kirkemøtet har vedtatt at de vil at ansvaret fordeles mellom stat og kommune som i dag. Slik er det med den saken.

Kirkerådslederen begrunner i følge Vårt Land sitt standpunkt med at "fordeling mellom kommune og stat ... er et uttrykk for at kirke skjer lokalt". Det kan se ut som hun mener det å motta et årlig rammetilskudd fra kommunen er en kirkelig handling eller et annet sentralt uttrykk for kirkens virke i samfunnet.

Dersom jeg har forstått standpunktet hennes rett, må det kunne kalles bemerkelsesverdig. Trosbekjennelsen sier at "kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett" (CA VII, jf. VIII). Den apostoliske trosbekjennelsen taler om "en hellig, allmenn kirke" og "de helliges samfunn". Dette skjer i nærheten av alterbordet, - ikke i kommunale kontor eller på sentraliserte fellesrådskontor.

Kirkerådslederens 'åndeliggjøring' av byråkratiet er problematisk. Den historisk betinga fellesrådsordninga må ikke åndeliggjøres. Vi har ikke lenger en konfesjonell stat, - ei heller en konfesjonell kommune. Tidene har endret seg og kirken kan ikke se bort fra det når den legger på plass nye ordninger. Fellesrådsordningen er et forsøk på å ordne forvaltningen av kommunale midler som har vart i et par tiår. Erfaringen viser at den er problematisk. 

Når staten tilbyr en vei ut av problemene bør kirken ta i mot tilbudet. Deretter må den lage en kirkeordning som desentraliserer myndighet til menighetene.

Svar
Kommentar #2

Asgeir Remø

10 innlegg  311 kommentarer

Ansvar og myndighet

Publisert 10 måneder siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Fellesrådene ble opprettet for å overta kirkelige forvaltningsoppgaver fra kommunene. Fellesrådene har utviklet seg til selvbevisste styringsorganer og redusert menighetsrådene til en mellomting mellom arbeidsfellesskap og supperåd. Hvis den samlede bevilgning kommer fra staten, kan en legge ned dagens fellesrådsstruktur.

Fellesrådsordningen er historisk betinga og har vist seg problematisk fordi den fjerner myndighet fra menighetene. Formelt etter loven har menighetsrådene virksomhetsansvaret, men reelt kan det ikke utøves fordi myndighet til å påvirke virksomheten ligger til fellesrådet. Dermed blir menighetsrådene supperåd, som Lerø skriver. 

I rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning» utarbeidet for Kulturdepartementet i 2014 konkluderes det blant annet slik:

* «Funnene fra vår studie peker på at det oppstår en ubalanse i ledelse, organisering og styring i mange sokn. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes.»

* «Byråkratiet og forvaltningssiden av den lokale kirke har klare strukturer og mål, mens karismatiske innholdselementer som er knyttet til menighetsrådets ansvarsområder er mer diffuse og mindre målbare. ... Profesjonalisering, sentralisering og effektivisering bidrar til en «tyngdelov» som skaper ubalanse i den lokale kirkes samstyring slik det ble etablert ved Kirkeloven av 1996. Dette kan føre til en ubalanse mellom den lokale kirkes byråkratiske oppgaver og dens karismatiske/åndelige oppdrag.»

Dette var ikke første gangen problemet har blitt uttrykt i rapports form. En arbeidsgruppe oppnevnt av Kirkerådets direktør uttrykte seg slik i 2011:

 «… todelingen er og oppleves mange steder som mer eller mindre uheldig. Dette forsterkes proporsjonalt med antall menighetsråd innen fellesrådsområdet. Dette vil ytterligere forsterkes dersom kirkelig fellesråd erstattes av et organ på justert fellesrådsnivå/prostinivå. Avstanden mellom organet med virksomhetsansvar og organet med arbeidsgiver- og økonomiansvar vil øke.»

Kommunereformen skaper flere større fellesråd. Den gir derfor nettopp den effekten at avstanden mellom organet med virksomhetsansvar og organet med arbeidsgiver- og økonomiansvar øker.

Et av Den norske kirkes store problem er at den ikke engasjerer medlemmene i tilstrekkelig grad. Gudstjenestedeltakelsen er redusert med 1/4 i løpet av et par tiår og andelen andelen av nyfødte som døpes i kirken er redusert fra 81 til 55 prosent etter årtusenskiftet. Mange medlemmer har sluttet å døpe barna sine.

Den norske kirke trenger ny giv lokalt i menighetene og det får den kun om de som lar seg engasjere opplever at de deltar i reelle beslutninger og ikke bare er mottakere av direktiver fra byråkratiet. 

Fellesrådsordningens formål er å forvalte kommunale midler. Dersom staten finansierer hele kirken kan den fjernes. Etter fellesrådsordningen er fjernet må kirken delegere nødvendig myndighet til menighetene. Det gir et helt nødvendig grunnlag for skape en ny giv lokalt.

Svar
Kommentar #3

Asgeir Remø

10 innlegg  311 kommentarer

Fellesrådene og KA som ressurssterk lobbygruppe

Publisert 10 måneder siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Kirkemøtet har vedtatt at det ikke skal være mer enn tre forvaltningsnivåer: nasjonalt, bispedømme og menighet. Grimstad brenner for et fjerde- fellesrådene. Det betyr økt byråkrati. Grimstad må være sjokkskadet over at regjeringen har overlatt til kirken selv å finne ut av om de trenger fellesråd. Kirken er blitt selvstendig, men KA-sjefen vil at Stortinget skal prakke på kirken rundt 400 råd det ikke er behov for. Grimstad stoler ikke på Kirkemøtet.

KA er en viktig aktør for å drifte Den norske kirke og gjør en stor innsats for ryddige arbeidsforhold m.m. I denne sammenhengen må en imidlertid se KA som en lobbyorganisasjon som mobiliserer for at fellesrådsordningen skal overleve.

Bergen kirkelige fellesråd offentliggjør sine saksdokument på internett og der finner vi bl.a. at det i løpet av 2017 er tatt et nytt initiativ for kirkepolitisk samarbeid mellom fellesrådene, - "G-27 initiativet".  I følge saksunderlaget skjer det "i nær forståelse med ledelsen/styret i KA, som også bidrar økonomisk til gjennomføring". Fellesrådene i Oslo, Stavanger, Sandnes og Bergen ser ellers ut til å fronte initiativet.

I følge saksunderlaget er "Målsettingene ... angitt i følgende 4 punkter:

* Styrke soknets organer i forhold til ny lovgivning og nye finansieringsordninger samtidig som begrepet «styrke soknets organer» gis et tydelig og konkretisert innhold.

* Ivareta og styrke fellesrådets mulighet til å ivareta en felles arbeidsgiverfunksjon for alle som arbeider i den lokale kirke i de tilfeller der den lokale kirken klart gir uttrykk for at dette er ønskelig.

* Arbeid for å sikre at dagens ordning med kommunal finansiering av kirken videreføres 

* Arbeide for å endre sammensetningen av kirkemøte på en slik måte at soknets organer sikres langt større innflytelse på sammensetningen av kirkeråd/kirkemøte og dermed bidrar til at disse organene blir mer ansvarliggjort overfor soknets organer."

Uttrykket soknets organer viser til fellesråd og menighetsråd. Det er imidlertid organet med makt og myndighet, - fellesrådet, - som snakker her, med god hjelp av KA. 

Det er 38 sokn/menighetsråd i Oslo, 25 i Bergen, 17 i Stavanger og 9 i Sandnes. Det er ikke uten videre et interessefellesskap mellom menighetsråd og fellesråd i denne sammenhengen. Det er ikke i disse menighetsrådenes interesse at fellesrådene opprettholdes dersom fellesrådenes myndighet og ressurser kan overføres til menighetene. Det kan de om kirken vil legge til rette for det.

Det blir lagt opp til en polarisering mellom "soknets organer" og bispedømmeråd i G-27 initiativets 'fortelling'. Det fremstår tvilsomt når fellesråd med like mange kirkemedlemmer i soknene som i et middels bispedømme, fremstiller seg som mer lokale enn bispedømmerådene som i dag utgjør Kirkemøtet. Oslo har 312.131 medlemmer og Bergen 186.388. Men når en ser på flommen av reformer og pålegg må en være enig i at Kirkeråd og Kirkemøte bør bli "mer ansvarliggjort overfor soknet...".

Dette G-27 initiativet synliggjør at dagens organisering er polariserende. Finansiering fra to offentlige kilder skaper en maktkamp mellom store fellesråd og bispedømmerådene. I 11 norske byer er det både et fellesråd og et bispedømmeråd med tilhørende administrasjoner. Opplegget fremstår som ressursødende. Fellesrådsressursene kan brukes i menighetene eller skape synergier i bispedømmerådsadministrasjonen.

Denne maktkampen vil kunne hindre Den norske kirken fra å gjøre det fornuftige: Å kutte den gordiske knuten ved å ta mot tilbudet om at staten står for hele kirkefinansieringen.

Svar
Kommentar #4

Kjell Haugen

6 innlegg  1470 kommentarer

De overflødige..

Publisert 10 måneder siden

Besøktallet i kirkene reduseres.  Kirkens aktive frivillige folk flytter ut til nye menighetsstrukturer i misjonsorganisasjoner eller frikirker pga teologiske endringer.   Dette bør få administrative konsekvenser i reduksjon av årsverk nasjonalt.  

Fellesrådene bør samorgansiseres med prostiene med felles grenser , administrasjon og ansatte.  Dette gjør at alle blir ansatt i sitt prosti og kan jobbe for flere menigheter og ikke bare sin primærmenighet.   

En slik  runde med organisasjonsendring vil nok kirken kunne spare inn halvparten av de 4000 som skal vekk pga økonomiske reduserte inntekter i tiden fremover.

Men hvor resten skal ta fra er litt usikkert, men det må nok bli høyere opp i strukturen..

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
37 minutter siden / 10839 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10839 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10839 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 2 timer siden / 785 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 785 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 10839 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 314 visninger
Eirik Elin Stillingen kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 3 timer siden / 193 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 3 timer siden / 1746 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
rundt 3 timer siden / 517 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 4 timer siden / 193 visninger
Les flere