Dropp "kommunekirke"-byråkratiet

Lykkelig den kirke som har en minister som på egen hånd vil gi kirken det den selv ikke har vett og politisk forstand til å be om. Det er historisk sus og strategisk kløkt over Linde Hofstad Hellelands tilbud til Den norske kirken om at staten kan overta kommunenes andel av finansieringen som utgjør 3,5 milliarder kroner. Andre organisasjoner ville vært overlykkelige over å få et slikt tilbud. Ledelsen i Den norske kirke (Dnk), beveger seg baklengs inn i framtiden og setter seg umiddelbart på bakbeina. Kirkerådslederen, Kristin Gunleiksrud Raaum sier til Vårt Land at Kirkemøtet har vedtatt at de vil at ansvaret fordeles mellom stat og kommune som i dag. Slik er det med den saken.

Avtroppende direktør i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, sier han ser faren for at kommunene vil bevilge stadig mindre til kirken. For å hindre en stille nedbygging av folkekirken, vil han ha et lovfestet organ som skal motta og forvalte tilskuddet fra kommunene. Som om det hjelper. Det gjør vondt verre. Kirkemøtet har vedtatt at det ikke skal være mer enn tre forvaltningsnivåer: nasjonalt, bispedømme og menighet. Grimstad brenner for et fjerde- fellesrådene. Det betyr økt byråkrati. Grimstad må være sjokkskadet over at regjeringen har overlatt til kirken selv å finne ut av om de trenger fellesråd. Kirken er blitt selvstendig, men KA-sjefen vil at Stortinget skal prakke på kirken rundt 400 råd det ikke er behov for. Grimstad stoler ikke på Kirkemøtet.

Når Kirkemøtet vedtok at de vil ha dagens finansieringsmodell, kan en forstå det hvis alternativet hadde vært en sentral livsynsavgift. Det har vært snakk om det. Det går imidlertid regjeringen ikke inn for. Vi ender nok der om 10-20 år dersom utvikling i Dnk fortsetter som i dag.

Regjeringen tilbyr statlig fullfinansiering fordi dette vil forenkle forvaltningen av tros- og livssynsstøtten. Samtidig får Dnk mulighet for å rydde opp i sin organisasjonsstruktur. Dnk henger fast i gårdagens modell, en folkekirketenkning som er forankret i «kommune-kirken». Er det noen som kommer til merke ressursknapphet i årene framover, er det kommune. Det er på nasjonalt plan – i Stortinget kampen om ressursene best føres.

Det finnes knapt en organisasjon i dag som bruker så mange millioner på unødvendig byråkrati som Dnk. Dnk har nærmere 8000 ansatte, men en holder seg med 450 råd som forvalter arbeidsgiveransvaret. De kunne klart seg med 11 bispedømmer og Kirkerådet. I tillegg har en to arbeidsgiverlinjer, en for prestene og for andre ansatte.

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være en arbeidsgiverlinje. Noen pønsker i tide og utide på omkamp. Det pågår en beinhard maktkamp mellom de som vil at fellesrådene skal ha arbeidsgiveransvaret for alle ansette og de som vil legge det til bispedømmerådene. Dette er igjen knyttet til debatten om det er soknepresten som skal være menighetens fremste leder eller om det skal være en administrator av et alle annet slag. Kirkemøtet har lagt opp til å bruke noen år på stillingskrigen, og vil gjerne ha forsøk med ulike modeller. Glem det. Forsøk i en slik situasjon har bortimot null verdi.

Vårt Land meldte for noen uker siden at 50 prestestillinger må kuttes fordi bevilgningene rekker ikke til. Det burde fått alarmen til å gå og Kirkerådet til å nedsette et hurtigarbeidende utvalg med mandat til å finne ut av «hvordan i all verden vil skal få redusert ansatte i administrative stillinger med 200 minst». Det er en begynnelse. Det vil en ikke klare uten å gå løs på strukturen. Og det er her Linda Hofstad Helleland entrer scenen som en reddende engel.

Fellesrådene ble opprettet for å overta kirkelige forvaltningsoppgaver fra kommunene. Fellesrådene har utviklet seg til selvbevisste styringsorganer og redusert menighetsrådene til en mellomting mellom arbeidsfellesskap og supperåd. Hvis den samlede bevilgning kommer fra staten, kan en legge ned dagens fellesrådsstruktur.

Om staten påtar seg å finansiere 100 prosent den lovpålagte del av DNKs virksomhet, betyr ikke det at forbindelseslinjen mellom menighet og kommuner opphører. Menighetene må kunne søke støtte til diverse aktiviteter på lik linje med andre organisasjoner.

Ledelsen i Den norske kirke må våkne. For å hindre at folkekirken svekkes og oppslutningen synker, må en prioritere ressursene til faktisk menighetsarbeidet, ikke byråkrati og forvaltning. Det er slik en kan oppnå vekst.

Fortsatt «kommunekirke» betyr svekket folkekirke fordi ordningen er så svindyr. En statlig fullfinansiering betyr mer penger til menighetene fordi en kan organisere kirken enklere og mindre byråkratisk.

Av Magne Lerø

ml@medierogledelse.no