Vold og verdighet i Kashmir

Den alvorlige menneskerettighetskrisen i delstaten Jammu og Kashmir i India har blitt forbigått i stillhet. Situasjonen har vært tåkelagt av storpolitiske tema som forholdet mellom statene India og Pakistan, foruten den voldelige konflikten mellom militante islamistiske grupper og den indiske hæren. Internasjonal terrorisme og forholdet mellom India og Pakistan er utvilsomt en del av problemet. Samtidig er det sivilbefolkningen som lider i av en av verdens mest fastlåste konflikter. At årets Raftopris går til to menneskerettighetsforkjempere fra Kashmir skaper en ny mulighet til å belyse den ikke-voldelige kampen for et verdig liv, på tross av storpolitikk og vold.

Kashmir-dalen helt nordvest i India er et vakkert område i Himalaya-fjellene. De geopolitiske spenningene har gjort at India har bygd opp et stort militært nærvær i området, som gjør demokratiet svært sårbart. De militære styrkene har vide fullmakter til voldsbruk og lite kjennskap til det lokale språket, kashmiri. Bruken av vold mot sivile i Kashmir ble tydelig illustrert i april år da bildet av den unge veveren Farooq Ahmad Dar, fastbundet til en militær jeep, ble publisert i indisk og internasjonal presse. Han hadde avlagt stemme ved valglokalet og var på vei til en slektning da han ble plukket opp av en militær patrulje og bundet fast foran på jeepen. Militærpatruljen kjørte rundt med ham i opptil fem timer som et levende skjold for å unngå at lokalbefolkningen kastet stein på dem. Bildet av den fastbundne Farooq Dar skapte reaksjoner over hele India. Saken viser hvordan staten kan gjøre sivilbefolkningen til et objekt for vold. Kashmir kunne vært et reiseparadis for internasjonal turisme, men har i stedet endt opp i en langvarig menneskerettslig krise. Hvordan kunne dette oppstå?

Smertefull deling av India og Kashmir

17. august i år feiret India sytti års uavhengighet. I dette ligger også Kashmirs hovedproblem. 17. august 1947 var ikke bare starten for India som en selvstendig liberal-demokratisk stat, men det var også på denne tiden at India ble delt i to stater. India ble staten der hinduer var i flertall, mens Pakistan ble staten der muslimer var i flertall. Delingen ble særlig problematisk for Kashmir, der pakistanske og indiske styrker kjempet mot hverandre frem til 1948 og etablerte en grenselinje som kalles «Line of Control» tvers gjennom Kashmir. Grenselinjen innebar at territoriet og dets befolkning ble delt i to. Nehru, Indias første statsminister, brakte spørsmålet til FN. Sikkerhetsrådet vedtok i en resolusjon i 1948 om at det skulle holdes en avstemning om en overdragning av Kashmir til enten India eller Pakistan. En forutsetning var at området skulle avmilitariseres. Det skjedde ikke, og statene utviklet sine egne regimer der Kashmir-spørsmålet fremsto stadig mer innviklet. Pakistan fikk tidlig et militærstyre (1947-54), som siden forsterket seg. Da Pakistan i 1971 ble delt og Bangladesh utskilt som egen stat, førte dette til en kraftig militær opprustning i dagens Pakistan og utvikling av atomvåpen. I dag står atommaktene på hver sin side av grensen uten å stole på hverandre. Mistilliten viser seg i diplomatiske ordskifter i FN, seinest i september.

Motsetningene i utenrikspolitikken bekreftes i den nasjonale politikken. Kashmir-spørsmålet står sentralt for fortellinger om stat og nasjonal identitet i både India og Pakistan, og brukes av aggressive nasjonalister. Mens Pakistan tidlig fikk en sterk grad av islamisering, var det på 1980-tallet at den militante hindunasjonalismen vokste frem som en stor politisk faktor i India. Dette falt sammen med utviklingen av militante bevegelser i Jammu og Kashmir etter et skjebnesvangert delstatsvalg i 1987. Den indiske grunnloven hadde i 1950 lagt opp til at Jammu og Kashmir skulle få et utvidet selvstyre, men det var allerede undergravd da Nehru styrte. Sentralregjeringen i Delhi har lenge forsøkt å kontrollere den politiske utviklingen i Jammu og Kashmir, og i 1987 motarbeidet myndighetene opposisjonen ved blant annet å torturere medlemmer av en populær muslimsk fellesallianse som stilte til delstatsvalget. Alliansen tapte valget, og mange unge sympatisører endte opp i bitterhet med å ta del i en væpnet kamp for uavhengighet. Situasjonen tidlig på 1990-tallet fremstår som en stor menneskerettslig krise med drap og bortføringer. Det har siden vært flere voldssykluser, og sommeren 2016 var ekstra ille. Et problem i dag er at Indias sentralregjering lar ytterliggående hindunasjonalistiske stemmer prege debatten med stadig aggressive påstander. Samtidig er problemet i Jammu og Kashmir at både myndigheter og milits utøver vold mot sivilbefolkningen.

Kampen for menneskerettigheter

Menneskerettighetsbevegelsen i Kashmir startet tidlig på 1990-tallet med et spørsmål om hvorfor så mange, ofte unge menn ble bortført fra sine familier. Mange forsvant enten fra markeder eller de ble hentet fra hjemmene sine. Det var på den tiden at årets Raftoprismottakere Imroz Parvez og Parveena Ahangar startet deres arbeid. Ahangar mistet sin sønn og startet en foreldreaksjon mot forsvinninger, mens Parvez har utviklet stadig nye tema gjennom dokumentasjon og samarbeid. Han har arbeidet med tusenvis av rettssaker i delstaten, deltatt i indisk høysterett og i FN.

Raftoprisen kan forhåpentligvis synliggjøre deres kamp for rettsikkerhet. De leder sentrale organisasjoner i delstaten. I tillegg er det flere andre i området som arbeider med å dokumentere og følge opp overgrep som er gjort mot sivilbefolkningen. De inngår i et større nettverk av aktører som kjemper for mer verdig behandling fra statsmakten, og som forsøker å opprettholde det ikke-voldelige arbeidet på tross av det etablerte voldsmønsteret. Prismottakerne er modne ledere i sivilsamfunnet. At deres langvarige arbeid for ikke-vold honoreres er ekstra viktig i en tid der nye generasjoner vokser opp med vold og polariserende retorikk.

Følg på twitter: https://twitter.com/DagErikBerg