Verdidebatt

Redaktør Gjøsunds assosiasjonsjournalistikk

En artikkelanalyse

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Redaktør Gjøsunds assosiasjonsjournalistikk

Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer om Gjøsunds artikkel som stod i Vårt Land 26.sept. Men artikkelen bør ikke bare glemmes og legges til side. Den vil egne seg ypperlig i en journalist-utdanning som eksempel på hva jeg vil kalle en assosiasjonsjournalistikk, der man ved hjelp av å skape de rette assosiasjoner hos leserne styrer deres tanker i en bestemt retning uten at man trenger å stå til ansvar for det.

La meg foreta en mer helhetlig analyse av Gjøsunds artikkel.

Overskriften er «Den lille sorte flokk». En avisoverskrift er viktig. Den skal tiltrekke seg lesernes oppmerksomhet og skape nysgjerrighet. I så måte er en slik overskrift i Vårt Land et blinkskudd. De fleste leserne kjenner Bibelens uttrykk «den store hvite flokk». Hvem er så den lille sorte flokk?

Uttrykket er ikke hentet fra andre. Gjøsund har selv valgt det. Da kunne man ha ventet at Gjøsund villedefinerer tydelig hvem denne sorte flokken er. Men det gjør han ikke. Han skaper i stedet en rekke assosiasjoner som fører lesernes tanker i den retning han ønsker.

Artikkelen innledes med noen refleksjoner etter at Gjøsund har vært med sine sønner og sett filmen Thelma. De er enige med filmens kritikere som hevder at filmen gir et helt feil bilde av det å være kristen i 2017. Det store spørsmålet er hvorfor denne kritikken kom opp, skriver Gjøsund, og fortsetter: «Handler det i stedet om at enkelte kristne lider av et aldri så lite snev av gruppeparanoia. Det finnes en del tegn på at enkelte kristne grupper føler at folk er ute etter dem – og tenker at det er fordi de er kristne.»

Her blir det skapt en assosiasjon. Det må være de som føler at folk er ute etter dem fordi de er kristne, som er den lille sorte flokk. Men fortsettelsen fører tankene i en litt annen retning. Gjøsund skriver: «Det finnes en kobling mellom denne gruppeparanoiaen og Arne Berggrens tekst: «Hvor er de kristne for tiden?» (s. 14 i dagens avis). Hvor mye han enn prøvde, greide han ikke å komme på flere kristne mediepersonligheter enn Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen og et par til.» Berggren etterlyste flere profilerte kristne som mediene kunne henvende seg til. Gjøsund kommenterer dette og finner det rart at Berggren har glemt en hel haug som Gjøsund selv omtaler som «svært profilerte kristne». Han navngir bare tre: Trine Skei Grande (som på spørsmål fra Vårt Land hadde bekreftet at Jesus er frelseren hennes), Jonas Gahr Støre (som til og med er en påskekristen) og Erna Solberg (som Gjøsund hadde sett i nattverdskøen sist han var i kirken). Det som står i parentes, er Gjøsund egen begrunnelse for å kalle dem «svært profilerte kristne».

Gjøsund fortsetter: «Fraværet av disse navnene på listen til Arne Berggren er selve poenget. Noen synes å operere med en egen liten snever liste over folk som er spesielt kvalifisert til å kalles kristne, en liste der det ikke er nok å tro, man må ha en del tilleggskvalifikasjoner.»

Her skapes en ny assosiasjon. Det må være de som krever »tilleggskvalifikasjoner» Gjøsund sikter med overskriften den lille sorte flokk. Hvem kan så dette være? Gjøsund kan opplyse at «fenomenet oppsto med pietismen på 1700-tallet, men enda mer da vekkelseskristendommen begynte å bli utbredt på 1800-tallet. Fra og med da var det ikke nok å være kristen, du måtte være «vakt» og forsake en del av «denne verdens gleder.»» Nå opplyser han at «datidens krav om forsakelse av verdens gleder i stor grad er en saga blott i vekkelsesmiljøene, men skillet mellom innenfor og utenfor gruppen av de «sanne kristne» er der fortsatt. Spør du dem som definerer seg innenfor denne inndelingen om hvorvidt for eksempel Gahr Støre og Skei Grande er kristne, er det svært få av dem som vil svare nei. Likevel lever disse forestillingene videre, som et spøkelse vi ikke får has på».

Hva er dette spøkelse som fortsatt lever? Ut fra sammenhengen er det vanskelig å se noen annen mulighet: Spøkelset er det skillet mellom innenfor og utenfor som fortsatt kan spores i vekkelsesmijøene. Assosiasjonene forsterkes i den retning: Det er i disse miljøene vi finner den lille sorte flokk.

Gjøsund har forøvrig også tanker om motivene, først til de som forakter dette miljøet: «Kanskje fordi det er praktisk å opprettholde bildet av en snever «kristengrupppe» som vi kan le litt av, og kanskje kjefte litt på?» Men han har også sine tanker om motivene til dem som tilhører dette miljøet:»Kanskje er det også litt godt for noen å være innenfor denne gruppen, så er man i hvert fall ikke blant dem som kan trekkes i tvil.» Han finner altså dårlige motiver hos begge grupper. Hvorfor han supplerer denne motivbeskrivelsen med en svært negativ omtale av motivene til de som «heller trygden ut over» Jan Hanvold og Visjon Norge, er det vanskelig å forstå. Men virkningen er i alle fall å sette «vekkelseskristendommen» i et enda dårligere lys.

Til avslutning av artikkelen vil Gjøsund rydde opp og skriver: «Kanskje nøkkelen til å løse opp i disse definisjonene ligger hos NRK og andre som sementerer stereotypiene ved å lete etter «kristenstemmene» innenfor de mest snevre miljøene hver gang de trenger synspunkter som berører kristen etikk. Det ligger i journalistikkens natur å finne de mest ytterliggående meningene, men seerne og lytterne vil tjene på at gruppen utvides. Vi har begynt med dette i Vårt Land. Foreløpig er tilbakemeldingene at leserne blir klokere av å lese sakene våre enn før».

Dette må tolkes slik at han er motstander av en definisjon av innenfor/utenfor slik den praktiseres innenfor «vekkelsesmiljøene». Det er innenfor disse miljøene han finner «den lille sorte flokk». Han ønsker å få frem kristne stemmer i mediene som ikke tilhører «de mest snevre miljøene». Nå kan vi merke oss at Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen er de eneste som er navngitt som de som mediene henvender seg til i dag. Det kan altså ikke være andre enn disse Gjøsund to han assosierer med «de mest snevre mijøene». Det er også disse to han han knytter til «de mest ytterliggående meningene». Jeg synes dette forteller mye om Gjøsunds eget ståsted og hans oppfatning av norsk kristenliv. Jeg tror det er mange med meg som setter stor pris på Selbekks og Ottosens innsats i mediene, som slett ikke er preget av sneversyn, men av saklig tyngde.

Gjøsund er Vårt Lands redaktør for religion og debatt. Han signaliserer nå at Vårt Land har begynt med en ny linje. Ikke få har merket seg med skuffelse den markante redaksjonelle nyorienteringen i liberal retning.

Dersom jeg skulle forsøke å gi en kort oppsummering av Gjøsunds hovedbudskap, der assosiasjonsjornalistikken blir erstattet av åpen tale, ville jeg skrive:

NRK og andre medier bør følge Vårt Lands nye linje og supplere Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen, som representerer et snevert vekkelsesmilljø (den sorte flokk) og står for de mest ytterliggående meningene, med personer som er «høyt profilerte kristne», definert ved at de bekjenner Jesus som frelser, er «påskekristne» og/eller går til nattverd.

Gjøsund vil naturligvis være rykende uenig, både i min analyse av hans assosiasjonsjournalistikk og i min oppsummering av hans budskap. Men det er nettopp et kjennetegn ved denne form for journalistikk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt