Hold fast ved det gode

«KAN MAN VÆRE god uten Gud?» spurte Espen Ottosen, og startet med det høstens mest rotete ordskifte. Eller som Kai Erik Westergaard noterte seg i herværende avis 22. september: «Ottosens spørsmål har avledet mange svar. De færreste av dem svarer på utfordringen.»

Så hva var egentlig utfordringen? Norsk offentlighet kunne vært forskånet for mange økseskaft-hilsener om Ottosen formulerte seg mer presist, for eksempel slik: Dette vi kaller «Det gode» og som vi navigerer etter i moralske spørsmål, går det i oppløsning uten en metafysisk forankring (populært kalt Gud)?

Eller greier det seg helt fint uten slik sisteinstans?

Om de siste ukers ordskifte har lært oss noe som helst, så er det at spørsmålet neppe løses med det første. Det er ikke uten grunn at Dostojevskij og menneskeheten forøvrig har balet med «Det godes problem» i tusenvis av år. Hvor kommer alt det gode fra? Hvorfor trenger det seg frem, under de karrigste omstendigheter?

Gud skje lov

I Ottosens univers er det altså Gud som er kausjonisten. Det gode er ikke bare et spørsmål om «konvensjoner» og «overenskomster», men noe som faktisk finnes – om alle land lå øde og om alle mann var døde. For Det gode er, når alt kommer til alt, en gjenspeiling av Gud.

Lettvint? Vel, ikke noe mer lettvint enn den utilitaristiske slutningen, der problemet løses ved å omdefinere det. Som «hedonisten» og «realisten» Ole Martin Moen tilkjennegir: «Jeg er en såkalt moralsk realist (…) Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse.» (Dagbladet, 20. september)

At «genuine goder» finnes og at de kan forankres i menneskets følelser? Det må Moen gjerne mene, men da har han samtidig redefinert Det gode til noe som forhandles frem. En konjunkturutsatt grenseverdi i spennet mellom «glede» og «lidelse».

Nissen på lasset

Kan hende var det dette Ottosen forsøkte å pirke borti: Gir det i det hele tatt mening å snakke om Det gode uten en religiøs klangbunn? Eller begrepet så inntullet i en religiøs forestillingsverden at Gud uvegerlig følger med – som nissen på lasset, så å si?

Og er Moens «genuine goder» – innenfor et gudløst univers – derfor noe helt annet?

Sikkert er det at det ikke har så mye til felles med Det gode slik det er forvaltet gjennom filosofihistorien, der godheten har vært et forsøk på å gjøre regning med noe vi ser hver eneste dag: At mennesket er i stand til å sette sine interesser og innskytelser til side. Ekte humanisme og åndelighet handler om denne insisteringen – at du og jeg er moralsk forpliktet til noe mer enn å produsere mest mulig endorfiner for pengene.

Derfor vil de fleste av oss ha erfart Det gode som en mangslungen størrelse – full av motstand og motsigelser. Ja visst er det mye godt i glede og velvære, men også i forsakelser, sorg og offer. «Den blå gleda», som Sondre Bratland synger. Vemodet er godt.

Kjennetegn på måloppnåelse

Hedonismens problem er at den ikke har noe språk for disse paradoksene. Som Hugh Hefner (1926-2017) kan den bare én ting: å telle. Alt den ser er mengde, lengde og volum. Målstyringen er ditto fattigslig: Maksimere velvære, minimere lidelse. Gå rundt i pyjamas hele dagen.

Det samme språkløsheten finner vi hos hedonismens ideologiske fetter: transhumanismen, som i korthet handler om å påskynde evolusjonens gang og radikalt forbedre menneskets kår ved hjelp av vitenskapelige midler.

Problemet er bare at den har ikke har noe bud på kvalitet. Kun kvantitet. Livet må forlenges, prediker den. Men hvorfor? Svaret er enkelt: Fordi mer liv er lik godt liv. More is more. 

Slik hedonismen reduserer Det gode til en knapt gjenkjennelig gestaltning (godt = mer), gjør transhumanismen det samme med Frelsen. Frelse er lik mer av det samme. Bare en justering av brøken velvære/lidelse.

En uendelig vakker fremtid

«Vår sivilisasjon er en kamp mot lidelse. Likevel klarer vi ikke å se for oss hvor uendelig vakker en framtid uten lidelse vil være», skriver Ole Martin Moen. Hvilket er en selvangivelse om egen forestillingsevne, og ikke så mye annet.

For i virkeligheten snakker vi om det som må være den stussligste fremtidsvisjonen som noensinne er formulert. Eller som en annen transhumanist, Dr. Ray Kurzweil forespeilet sine tilhørere, da han ble utfordret på den sekulære frelsesfortellingen. Denne stadige oppgraderingen av den «suboptimale menneskehjernen»? Hva er det godt for? Hvor skal vi?

«Vi vil blant annet utvikle et dop som gjør at du kan spise så mye du vil uten å legge på deg», kvitterte Kurzweil.