Verdidebatt

Den bedrøvelige ridderen

Mens Jonas Gahr Støre slåss mot innbilte fiender, mobiliseres nye.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Middelalderromanen Don Quijote har gitt oss et av våre mest kjente språklige uttrykk.

Sto sterkt

«Å slåss mot vindmøller» kommer av at Don Quijote lever i en idealverden som ikke stemmer med virkeligheten. Han forveksler vindmøller med onde kjemper. Spørsmålet er om Ap-lederen nå slåss mot vindmøller. Støres tale til landsstyret etter valgnederlaget falt nemlig i god jord. Han sto han sterkt i partiet. «Så hvorfor gjorde han dette?», spørres det i partiet ­etter at det ble klart at Trond Giske overtar for Marianne Marthinsen som finanspolitisk talsperson.

Enkelte mener han løfter han frem Giske fordi han tror han tar kontroll over en fløy i partiet som ellers kunne reist seg til kamp etter et dårlig valgresultat. Og at Støre med dette har sluppet Giske for langt inn på seg, og har gitt trønderen en fordel i en fremtidig maktkamp. De ser en partileder som bare vil sikre seg inn mot venstresiden i partiet og fagbevegelsen. Flere tidligere Ap-­politikere har gitt uttrykk for sin frustrasjon. VGs Hanne Skartveit mener vi ser et kulturelt opprør i partiet som kanskje får de unge til å samle seg bak Hadia Tajik.

Støres taktikk kan ha bygget på feil analyse – og resultatet ble uro og splid i stedet.

Sovet i telt

Det sies at Støre selv ikke «kan» Arbeiderpartiet. Han har ikke gått AUF-skolen, han har ikke vokst opp med maktkamper og spill. Kanskje er det nettopp derfor Støre trekker Giske nærmere til seg - han trenger en maktspiller ved sin side. En som forstår noe om partiets dynamikk som han selv ikke kan. For det er noe ved Trond Giske. Om det stemmer vites ikke, men det er en saying i partiet at «Trond er den eneste i ledelsen som har sovet i telt på Utøya».

Selv de i hans egen generasjon som har representert motkreftene til Giskes venstreside, anerkjenner han som debattant og strateg. Giske er kjent for å være en maktspiller med rå ambisjoner på egne vegne. Hans problem er derfor også at alt han gjør, vil tolkes inn i denne sammenhengen. VG skrev om hvordan flere sentrale Ap-kilder reagerte kraftig på at Giske valgnatten uttalte at det er opp til organisasjonen å bestemme om det er aktuelt å se på lederspørsmålet etter valgnederlaget.

Populist

Det kan derfor være nettopp Trond Giskes dedikasjon, det som gjør han attraktiv for et parti i krise. Han gir alt og gjør alt for partiet. Det skygger for at en lederfigur også må være populær utenfor partiet; det forbauser Ap-folk hvor lite populær Giske virker å være utenfor partiet. Arbeiderpartiet greier derfor ikke bli enige med seg selv om hans rolle i finanskomiteen er en styrking av partiet i krisetid – eller om det bare er en styrking av Giske selv. Frykten ligger der for at han er en populist og ikke en lagspiller.

Hadia Tajik har en høy stjerne og anses som et unikt talent, men om partiet vil ha henne – vil hun ha partiet? Tajik er ikke en nettverksbygger, hvis hun skal velges til partileder en gang i fremtiden, må det være fordi hennes dyktighet – ikke spillet – vinner frem.

Gamle forestillinger

Enkelte i Ap nekter å være med på maktspill-analysen av det som skjer i partiet. De mener det også kan være et bevisst valg fra Støres side å nekte å forholde seg til gamle fløykamper og oppfatninger i partiet. At det må gå an å bygge noe nytt uten å ta hensyn til det gamle. Kan det være at Jonas Gahr Støre faktisk mener han setter sammen det beste laget - uten at han dermed mener noe om hvem som skal bli leder av Ap når han ikke leder det lenger?

Om dette skulle være riktig, er problemet like reelt. For politikk, følelser og symbolikk er tett vevd sammen. Å jobbe ut fra idealer uten å ta hensyn til virkeligheten, fører nettopp til at Støre fremstår uten kontakt med partiet.

Jonas Gahr Støres kanskje fremste kvalitet, er hans idealistiske og ideologiske tilnærming til politisk arbeid, i kontrast til pragmatikeren og økonomen Jens Stoltenberg. Men at alle diskuterer hvem som skal bli den neste lederen tyder på at den idealistiske tilnærming til politikken ikke lykkes.

Quijotes tilnavn er «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», og det er noe bedrøvelig over Støre nå. Han minner om tidligere Ap-leder Torbjørn Jagland. De tenker store tanker og har klare visjoner og idealer, men de kollapser i møte med virkeligheten.

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt