Petter Olsen

36    126

Reformasjonen er ikke over

Norge er det eneste landet i Vest-Europa der et flertall av de spurte fremdeles mener at frelsen skjer ved tro alene. Samtidig er det klart at Den katolske kirke har økt - ikke redusert - den teologiske avstanden til et evangelisk ståsted.

Publisert: 1. okt 2017 / 580 visninger.

«Er reformasjonen over?». Det er tittelen på en uttalelse fra oktober i fjor, undertegnet av mer enn 200 evangeliske (evangelikale) ledere og akademikere fra hele verden. Uttalelsen ble avgitt av the Reformanda Initiative, som ble etablert i 2015 for å sette evangeliske ledere i stand til å forstå romersk-katolsk teologi og praksis.

Uttalelsen sier at «den økumeniske velviljen i den senere tid har skapt forutsetninger for både evangeliske og katolske ledere til å hevde at (…) den teologiske uenigheten som ledet til brytningen innenfor kristenheten i Vesten på 1500-tallet, er løst.»


Kilder til autoritet. Forfatterne påpeker at det å gjeninnsette Bibelen som høyeste autoritet og på nytt innse at frelsen skjer ved tro alene, er de to hovedmomentene i reformasjonen. Fra et katolsk perspektiv er Bibelen imidlertid bare én av flere kilder til autoritet.

Tradisjonen er eldre enn Bibelen, står høyere enn Bibelen og blir ikke åpenbart bare gjennom Bibelen, men gjennom kirkens undervisning og agenda til enhver tid. Som en konsekvens av dette har Den katolske kirke de siste 200 årene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen: At Maria forble jomfru etter å ha født Jesus (1854), pavelig ufeilbarlighet (1870) og at Maria ble tatt legemlig opp til himmelen (1950).

Under konsilet (kirkemøtet) i Trent fra 1545 til 1563 erklærte Den katolske kirke at de som trodde på rettferdiggjørelse av tro alene, var anathema - fordømt. Kirken fastholdt også læren om at frelse er en prosess der mennesket samvirker med tilført nåde, heller enn en hendelse grunnlagt på nåde alene ved tro alene.

I 1999 signerte representanter fra Den romersk katolske kirke og fra Det lutherske verdensforbund en felles erklæring som er sagt å ha fylt gapet mellom luthersk og katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen. Men the Reformanda Initiative framholder at også i denne felleserklæringen framstilles rettferdiggjørelsen som en prosess som settes i gang av det kirkelige dåpssakramentet og altså ikke mottas gjennom tro alene.


Medvirkning fra de troende. Rettferdiggjørelsen er i katolsk forståelse fortsatt en vandring som krever medvirkning fra de troende og en fortløpende deltakelse i kirkens sakramentale system. Det finnes ingen tanke om at Guds rettferdighet tilregnes den troende i Kristus, og dermed finnes det heller ingen frelsesvisshet.

Den katolske kirke har også fortsatt med avlat (ettergivelse av straff), som nettopp var reformasjonens utløsende faktor. Her viser uttalelsen fra the Reformanda Initiative til pave Francis' barmhjertighetens jubelår (2015-16).

«Dette viser at det Den romersk katolske kirkes grunnleggende syn på frelsen er uforandret. Og i dette synet er frelsen avhengig av Den katolske kirke som mellommann mellom Gud og menneske, formidlingen av nåde gjennom sakramentene, helgeners forbønn og skjærsilden», oppsummeres det i uttalelsen.

Uttalelsen vedkjenner seg samarbeid mellom evangelikale og katolikker på områder der man har felles anliggende, som vern av liv og religionsfrihet. «Men når det handler om å oppfylle misjonsbefalingen om å forkynne og leve ut evangeliet om Jesus Kristus for hele verden, må evangeliske kristne være nøye med å bevare evangeliets innhold i bygging av felles plattformer og koalisjoner», understreker forfatterne av uttalelsen.


Tredel av kristenheten. 500 år etter reformasjonen er det 560 millioner protestanter verden over, og de utgjør en tredel av kristenheten. Men studier utgitt i august av det amerikanske forskningssenteret Pew viser at det står dårlig til med bevisstheten. Tallene for Vest-Europa baserer seg på representative telefonintervjuer med 24.599 mennesker i 15 land.

– 58 prosent (mediantall) av europeiske protestanter svarer at protestantisk og katolsk tro er mer lik enn ulik, mens bare 26 prosent svarer mer ulik enn lik. I Norge svarer hele 60 prosent av de spurte protestantene mer lik enn ulik, mens bare 21 prosent holder på mer ulik. Blant europeiske katolikker svarer 50 prosent (median) lik og 34 prosent ulik.

– 47 prosent (median) av de europeiske protestantene mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Bare 29 prosent (median) sier at tro alene er nok. Tilsvarende tall for europeiske katolikker er henholdsvis 59 og 26 prosent.

– I USA er det også stilt spørsmål om Skriften alene (sola scriptura). 52 prosent av protestantene mener at kristne trenger veiledning fra kirkens undervisning og tradisjoner i tillegg til Bibelen, mens bare 46 prosent mener at Bibelen gir all nødvendig veiledning. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 75 og 21 prosent. Bare 30 prosent av protestantene i USA tror på både troen alene og Skriften alene.


Det eneste landet. I Vest-Europa er, som nevnt, Norge det eneste landet hvor et knapt flertall (51 prosent) av protestantene sier at frelse kommer gjennom troen alene. 30 prosent av norske protestanter svarer at både gode gjerninger og tro er nødvendig for å komme til himmelen.

Bare 8 prosent av europeiske protestanter og 14 prosent av katolikkene oppgir at de går til gudstjeneste minimum ukentlig. Europeere som sier at religion er viktig for livene deres, er mer tilbøyelig enn andre til å holde fast på sin respektive kirkes syn på frelsen. I Norge sier 55 prosent av protestantene som regner religion som svært eller noe viktig for livet deres, at de tror på frelse ved tro alene (høyest av de protestantiske landene).

I sin omtale av Pew-studien 14. september mener Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune at frelse ved tro alene eller ved tro pluss gjerninger er «snirklete saker for folk flest», som om reformasjonens hovedsak var et bomskudd.

Etter mitt syn er Pew-undersøkelsen derimot en klar bekreftelse på at reformasjonen langt fra er over. Det handler fortsatt om evangeliet og menneskers frelse og frihet i Kristus.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Kåre Kvangarsnes

5 innlegg  723 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.

I sin omtale av Pew-studien 14. september mener Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune at frelse ved tro alene eller ved tro pluss gjerninger er «snirklete saker for folk flest», som om reformasjonens hovedsak var et bomskudd.

Etter mitt syn er Pew-undersøkelsen derimot en klar bekreftelse på at reformasjonen langt fra er over. Det handler fortsatt om evangeliet og menneskers frelse og frihet i Kristus.

Takk for  informativ artikkel.

Evangeliet til frelse ved troen alene er blitt for stusselig og sedat. En må ikke la seg forføre til å tro at ikke Jesus krever noe av deg i tillegg til å stole på at han gjorde jobben fullstendig for deg. Nei, vi må alle bli som Paven som kappes i sin godhet med Kristus selv. Hvordan vi bør være og hva vi bør gjøre er blitt det sentrale. Ikke rart at de færreste kan se seg frelst.

3 liker  
Svar
Kommentar #2

Rolf Larsen

18 innlegg  2806 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Reformasjonen er ikke over

Dette var et interessant innlegg om likheten og ulikheten mellom den katolske tro og den lutherske tro, informativt.

mvh

Rolf Larsen

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Asgeir Remø

10 innlegg  304 kommentarer

"Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren"

Publisert 7 måneder siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Medvirkning fra de troende. Rettferdiggjørelsen er i katolsk forståelse fortsatt en vandring som krever medvirkning fra de troende og en fortløpende deltakelse i kirkens sakramentale system. Det finnes ingen tanke om at Guds rettferdighet tilregnes den troende i Kristus, og dermed finnes det heller ingen frelsesvisshet.

Det er eit viktig tema som vert løfta fram i innlegget. Eg er ikkje teolog, men meiner det er viktig å forstå posisjonane ulike kristne konfesjonar har i dag. Grunnen er at Jesus bad om "at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg." (Joh. 17,21) 

Min posisjon er som katolsk (dvs. allmenn) kristen som les Bibelen med luthersk konfesjonell bakgrunn og medlemskap i Den norske kyrkja. Det medfører mellom anna at eg med CA IX kan seie at Guds nåde vert boden fram ved dåpen. Det er opp til den døypte dagleg å ta mot tilbodet i tru. 

Difor må eg spørje Petter Olsen om noko. Eg går ut frå at det er denne "Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren" du siktar til. Spørsmålet er korleis det du skriv i spesielt siste setninga i det siterte like ovanfor her, samsvarar med det følgjande sitatet frå den omtalte felleserklæringa:

«4.5 Lov og evangelium

(31) Vi bekjenner i fellesskap at mennesker blir rettferdiggjort ved troen på evangeliet “uavhengig av lovgjerninger” (Rom 3,28). Kristus har oppfylt loven og gjennom sin død og oppstandelse avskaffet den som frelsesvei. Vi bekjenner også at Guds bud forblir gyldige for den rettferdiggjorte, og at Kristus i sin forkynnelse og ved sitt eksempel uttrykte Guds vilje, som også er en rettesnor for hvordan den rettferdiggjorte skal handle.

4.6 Frelsesvisshet

(34) Vi bekjenner i fellesskap at de troende kan stole på Guds miskunn og løfter. Også i møte med sin egen svakhet og de mange farene som truer troen, kan de bygge på kraften fra Kristi død og oppstandelse og på det levende løfte om Guds  nåde i ord og sakrament, og slik være visse på å ha del i denne nåden.

...»

Svar
Kommentar #4

Daniel Hisdal

55 innlegg  2146 kommentarer

Er det virkelig slik?

Publisert 7 måneder siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Bibelen som høyeste autoritet og på nytt innse at frelsen skjer ved tro alene, er de to hovedmomentene i reformasjonen.

1. Er "Sola Scriptura" noe som faktisk etterleves? Nei, det som etterleves er "sola interpretura". 

2. Er det virkelig ved tro alene? Ja, men det er jo ikke det de reformerte kretser lærer. For hvem er det i den reformerte lære som tror? Ikke den troende i hvert fall. Kan man da snakke om tro?

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Petter Olsen

36 innlegg  126 kommentarer

Ord og meining

Publisert 7 måneder siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Spørsmålet er korleis det du skriv i spesielt siste setninga i det siterte like ovanfor her, samsvarar med det følgjande sitatet frå den omtalte felleserklæringa

Hei, Asgeir Remø, og takk for god respons!

Det er heilt klart at mykje av teksten ser tilforlateleg ut òg lesen frå ein evangelisk ståstad. Problemet er likevel kva som blir lagt i dei orda som blir brukte. Eg har i mitt arbeid tatt utgangspunkt i den engelske teksten til felleserklæringa, slik han er publisert på vatican.va

Så vil eg òg vera open om at eg har festa lit til det som har kome frå the Reformanda Initiative i denne saka. På European leadership forum i mai lytta eg til fleire av talarane deira. 

Gardering

Orda som er brukte i felleserklæringa, synest å vera nøye utvalde - òg når det gjeld å "gardera" seg. Dette er særleg tydeleg i kap. 5. Slik står det til dømes i par. 40:  "Den forståelsen av rettferdiggjørelseslæren som er fremlagt i denne erklæring, viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren" (mi kursivering). Vidare i samme paragraf står det at "de gjenværende ulikheter" er "akseptable", og i samband med dette vert det vist til par. 18-39. 

I par. 41 og 42 er tilhøvet til fordømingane frå konsilet i Trent tatt opp. Igjen er ordvalet verd å merka seg: "Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser" (mi kursivering). Par. 42 lyder slik: "Dette reduserer imidlertid ikke alvoret i de fordømmelsene som er knyttet til rettferdiggjørelseslæren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholder sin betydning som “gagnlige advarsler”, som vi bør gi akt på i vår lære og praksis." (Meir om dette seinare.)

I par. 5 står det også (i norsk omsetjing) at felleserklæringa  "inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen" (På engelsk står det "does not cover all", som eg for min del ville ha omsett med "dekker ikke alt".) 

Tilrekna

Tilhøvet til fordømingane frå konsilet i Trent er sentralt når ein skal vurdera felleserklæringa. Teologiprofessor Michael Reeves ved Union School of Theology i Storbritannia peikar på at sidan felleserklæringa søkte å unngå desse fordømingane, kan ikkje forståinga av rettferdiggjering som kjem fram i erklæringa, vera den at syndarar er frelste av tru åleine utan gjerningar, ved tilgjeving av syndene og ved at Kristi rettferd blir tilrekna oss.

I par. 11 står det slik: "Rettferdiggjørelse er syndsforlatelse (Rom 3,23.25; Apg 13,38-39; Luk 18,14), frihet fra syndens og dødens makt (Rom 5,12-21) og fra lovens forbannelse (Gal 3,10-14). (...). Den skjer ved mottagelsen av Den Hellige Ånd i dåpen og innlemmelse i det ene legemet (Rom 8,1-2; 9-11; 1 Kor 12,12-13)". 

Reeves peikar på at i par. 11 er rettferdiggjering definert som å inkludera ein prosess av indre transformasjon, men ikkje tilrekninga av Kristi rettferd. Ein teologi som gjer den truande sin indre transformasjon til ein del av rettferdiggjeringa, i staden for ein konsekvens av rettferdiggjeringa, er i strid med hovudprinsippet i reformasjonen - rettferdiggjering ved tru åleine. 

Gjerningar

I par. 15b står det slik:  "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger." 

Ifølgje prof. Reeves svarar ikkje dette sitatet på om desse gode gjerningane og denne fornyinga har ei rolle i rettferdiggjeringa av den truande. I par. 17 ser det imidlertid ut som om erklæringa meiner at dei (gjerningane og fornyinga) har det: "(...) vi som syndere har fått vårt nye liv ene og alene takket være Guds tilgivende og nyskapende barmhjertighet. Den kan bare mottas i tro som en gave". I staden for å beskriva den vilkårslause tilrekninga av Kristi rettferd meiner Reeves at ordvalet her indikerer ein fornyande nåde. 

I par. 25b står det slik: "hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den." Men i par. 27 er denne utsegna forklart med at "denne fornyelsen i tro, håp og kjærlighet (er) alltid avhengig av Guds bunnløse nåde og bidrar ikke med noe til rettferdiggjørelsen som vi kan rose oss av overfor Gud (Rom 3,27)." Reeves tolkar her erklæringa til å meina at Guds nåde er fundamentet for vår interne fornying, og at me ikkje kan rosa oss for den. Men dette er ikkje det same som å seia at Gud, av nåde åleine, tilreknar den truande Kristi rettferd. 

Målet med felleserklæringa er å finna likskapar mellom evangelisk og katolsk forståing av rettferdiggjeringa, ikkje ulikskapar. Dermed blir ulikskapane tilslørt. 

I par. 39 blir det til dømes sagt at lutheranarar  "fremhever (...) at de troendes rettferdighet, som innebærer at man er akseptert av Gud og får del i Kristi rettferdighet, alltid er fullkommen. Samtidig sier de at dens virkning kan gi vekst i kristenlivet". Her meiner Reeves at samanhengen leier vill. Lutheranar og evangelikale trur at nåde og rettferdiggjering kan føra til vekst i livet til en kristen, men dei trur ikkje at ein slik effekt kan rettferdiggjera. 

Når ein held katolsk og protestantisk teologi opp mot kvardagslivet, blir forskjellane meir tydelege. 

Frelsesvisse

Når det gjeld frelsesvisse, som du er inne på, står det slik i par. 36b: "Ingen må betvile Guds nåde og Kristi fortjeneste. Men enhver kan være bekymret for sin frelse når han eller han ser sine egne svakheter og mangler. I full erkjennelse av sine egne nederlag kan den troende likevel være forvisset om at Gud vil at en skal bli frelst." 

I tillegget til erklæringa, under kap. 4,6, står det slik: "Riktignok kan et menneske miste eller gi avkall på troen, selv-hengivelsen til Gud og hans løfte. Men en kan ikke tro i denne forstand, og samtidig holde Gud for å være upålitelig i sitt løfte." 

Med andre ord, skriv Reeves, er Gud trofast til å frelse, men berre den som held fast på "selvhengivelsen til Gud og hans løfte". Det er nærliggjande å trekkja den konklusjon av dette at den truande si frelsesvisse kviler på hans eller hennar "selvhengivenhet". Luther viste i staden til at "min Kristus, som jeg tror på, har ikke syndet, og alt hans er mitt, og alt mitt er hans" (Martin Luther, Luther’s Works, Vol. 31: Career of the Reformer I, ed. Jaroslav Jan Pelikan, Hilton C. Oswald, and Helmut T. Lehmann, vol. 31 (Philadelphia: Fortress Press, 1999), 352)). 

Klargjering

Til slutt i dette lange svaret: I ein respons frå Den katolske kyrkje til felleserklæringa heiter det (mi omsetjing): "Den katolske kirke kan ennå ikke tale om en konsensus som fjerner enhver forskjell mellom katolikker og lutheranere i forståelsen av rettferdiggjørelsen". Nokre av "disse ulikhetene handler om substansielle ting" som er så viktige at dei "må løses før vi kan bekrefte (...) at disse punktene ikke lenger berøres av fordømmelsene fra konsilet i Trent". 

Det framgår at dette eksempelvis gjeld "samtidig rettferdig og syndar". Ifølgje responsen er dette framleis uakseptabelt for Den katolske kyrkja og omfatta av fordøming frå Trent.

I denne responsen står det òg at (mi omsetjing): Vi kan derfor si at evig liv er, på en og samme tid, nåde og den løn Gud gir for gode gjerningar". Dermed nektar Den katolske kyrkja enno for hovedprinsippet frå reformasjonen - om at rettferdiggjering er ved tru åleine. 

Einskap

Heil til slutt: Slik eg tolkar deg, tenkjer du at Jesu bøn (i Joh 17) handlar om å vera einig. Eg trur ikkje det er slik. Les me v. 20 og 21 i samanheng, ser me at Jesus ber for to grupper: apostlane og dei (me) som i framtida skulle koma til å tru på Jesus. Eg trur at Jesus bed om at det skal vera einskap mellom dei første kristne og dei som er kristne i dag. Skal ein ha den einskapen, lyt ein lytta til ordet i Apg 2,42. Den kristne kyrkja kan ikkje vera misjonerande om ein forlet "læra frå apostlane".  

 
 

   

1 liker  
Svar
Kommentar #6

Asgeir Remø

10 innlegg  304 kommentarer

Rettferdiggjering og einskap

Publisert 6 måneder siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Det er heilt klart at mykje av teksten ser tilforlateleg ut òg lesen frå ein evangelisk ståstad. Problemet er likevel kva som blir lagt i dei orda som blir brukte.

Hei Petter Olsen, og takk for eit grundig svar i kommentar #5 på spørsmålet i kommentar #3!

Eg vil nedanfor kommentere spørsmålet om felleserklæringa om rettferdiggjeringa og spørsmålet om einskap. I den rekkefølgja, Det er to store spørsmål, som eg vil forsøke å skrive kort om.

Felleserklæringa om rettferdiggjeringa presenterer seg som eit forsøk på å gjere opp "status og sammenfatte resultatene av dialogene omkring rettferdiggjørelsen på en så presis og kortfattet måte som mulig". Bakgrunnen var at samtalepartane meinte at "alle de fremlagte rapportene og de offisielle reaksjonene på dem [viser] en høy grad av enighet når det gjelder tilnærming og konklusjoner", jf. avsnitt 4. Samtidig innleiar felleserklæringa med at dei gjensidige fordømingane "er fortsatt gyldige i dag og har en kirkesplittende virkning", jf. avsnitt 1, - som du òg skriv ovanfor.

Dette kan synast paradoksalt. Det synleggjer smerten som ligg i historia og følgjer oss i notida. Partane i erklæringa er, - slik eg les dei, - opne om dei forskjellane som faktisk er der. 

Eg finn ingen forsøk på å tilsløre. Du viser til professor Reeves, men etter å ha sett over både den engelske og norske utgåva av felleserklæringa sit eg att med eit inntrykk av at han "trekk orda i erklæringa etter håra".  Eg vil ikkje gje meg til å plukke i alle enkeltspørsmåla her, men eitt døme er det som er sagt om avsnitt 11. Ein kan kanskje tenke seg at nokon har meint å legge ein "indre transformasjon" til grunn for utvalet av enkelte bibelsitat, men les ein heile avsnittet i samanheng har eg vanskeleg for å sjå at det er sannsynleg. Eg skal likevel ikkje utelukke at dei som har større kunnskap på feltet kan sjå fleire nyansar enn det eg gjer, men inntrykket mitt er at han trekk uttalane etter håra.

Det er elles særs godt at luthersk-katolske og romersk-katolske set seg saman og granskar skriftene og leitar etter konsensus der. Felleserklæringa er sterkt prega av at dei les Bibelen saman.

Etter  ha konstatert at det finst ein konsensus om dei grunnleggande sanningane om rettferdigjeringa står det i erklæringa at "[d]ette reduserer imidlertid ikke alvoret i de fordømmelsene som er knyttet til rettferdiggjørelseslæren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholder sin betydning som “gagnlige advarsler”, som vi bør gi akt på i vår lære og praksis." (avsnitt 42) Dette ser realistisk ut, - etter mitt syn. Reformasjonen er i den tydinga ikkje over. Kyrkja må heile tida reformerast tilbake til kjeldene.

Den romersk-katolske kyrkja erkjenner i den responsen du viser til, at det står ein del arbeid att. Det ser ikkje ut som ei tilsløring. Responsen har m.a. denne uttalinga, som eg sluttar meg til: "The Catholic Church hopes that the following indications may be an encouragement to continue study of these questions in the same fraternal spirit that, in recent times, has characterized the dialogue between the Catholic Church and the Lutheran World Federation." 

Det står nok att ein del arbeid. Med så mykje avstandsordbruk gjennom 500 år tek ting tid. 

Einskap

Ønsket om at ei broderleg ånd er ein grei overgang til spørsmålet om einskap. Du skriv slik:

"Slik eg tolkar deg, tenkjer du at Jesu bøn (i Joh 17) handlar om å vera einig. Eg trur ikkje det er slik. Les me v. 20 og 21 i samanheng, ser me at Jesus ber for to grupper: apostlane og dei (me) som i framtida skulle koma til å tru på Jesus. Eg trur at Jesus bed om at det skal vera einskap mellom dei første kristne og dei som er kristne i dag. Skal ein ha den einskapen, lyt ein lytta til ordet i Apg 2,42. Den kristne kyrkja kan ikkje vera misjonerande om ein forlet "læra frå apostlane". "

Vers 20 til 24 må kopierast inn for å drøfte dette:

" 20 Eg bed ikkje berre for desse, men for alle dei som gjennom deira ord kjem til å tru på meg. 21 Eg bed at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg. 22 Den herlegdomen som du har gjeve meg, har eg gjeve dei, så dei skal vera eitt slik som vi er eitt: 23 eg i dei og du i meg, så dei heilt og fullt kan vera eitt. Då skal verda skjøna at du har sendt meg, og at du har elska dei slik du har elska meg.  24 Far, eg vil at dei du har gjeve meg, skal vera hos meg der eg er, så dei får sjå min herlegdom, den du har gjeve meg fordi du elska meg før verda vart grunnlagd."

Det er tydeleg heilt frå vers 2, 7, og 8 m.fl. at Jesus bed for dei menneska Far har gitt han, dvs. apostlane som du skriv.  I vers 20 utvidar han det til "alle dei" som gjennom apostlane sine ord, kjem til å tru på Jesus. 

Einskapen gjeld "dei alle", jf. vers 21a. Sett i lys av "alle dei" i vers 20b, er det nærliggande at desse "dei alle" i det minste er dei som gjennom apostlane sine ord kjem til tru. Men eg vil tru som du, at det også gjeld ein einskap med apostlane, Det er også godt i samsvar med vedkjenninga sine ord om samfunnet av dei heilage som i følgje Arve Brunvoll (Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja s. 19), - og ein del fleire, - er eit samfunn "anten med dei heilage i himmelen, eller med dei heilage tinga (sakramenta)". Dei største kyrkjesamfunna held fast på båe tydingane.

Det Jesus bed om for desse er at dei "må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg" (vers 21a). Mønsteret er altså einskapen mellom Far og Son i treeininga. Det mønsteret finn vi forklart i vers 23 og 24. Det er eit kjærleiksfellesskap. Så langt eg forstår må dette lesast slik at notidige kristne skal spegle det kjærleiksfellesskapet. 

Så eg vonar dei luthersk-katolske og dei romersk-katolske fortset å granske skriftene saman. Då kan dei tenkje saman med / som apostlane og vi kan prøve å omfatte kvarandre med det kjærleiksfellesskapet som Jesus stilte opp som mønster.

Svar
Kommentar #7

Petter Olsen

36 innlegg  126 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Samtidig innleiar felleserklæringa med at dei gjensidige fordømingane "er fortsatt gyldige i dag og har en kirkesplittende virkning",

Hei igjen, Asgeir Remø, og takk for ny god respons! Eg får - utan samanlikning elles! - nytta same orsaking som domarar i strafferettssaker ofte vender seg til når svaret deira (domen) kjem seinare enn tre dagar etter avslutta hovudforhandling: "mellomliggjande arbeid":-) 

Eg vil starta med å peika på at felleserklæringa frå 1999 ikkje var mitt einaste utgangspunkt for å meina at reformasjonen ikkje er over:

1. Evangelikale meiner at at Bibelen er suveren autoritet - det meiner ikkje Den katolske kyrkja (Dkk).

2. Evangelikale er ueinig med det vi kan kalla den teologiske metoden til Dkk - eksemplifisert i innlegget med å visa til utviklinga av tre nye dogmer i Dkk som ikkje har feste i Bibelen.

3. Uttalen "Er reformasjonen over?" frå oktober 2016 viser at mange evangelikale meiner at rettferdiggjering ved tru åleine framleis skiljer mellom evangelikale og Dkk.

Det er punkt tre du er oppteken av, med vekt på felleserklæringa frå 1999, og eg skal gå vidare på det. Hovudkjelda mi er artikkelen "The Need for Clarification: Is the Reformation Over?" - også den frå The Reformanda Initiative, som eg nemner i innlegget. Artikkelen er skriven av Leonardo De Chirico og Greg Pritchard.

Lydnad

Artikkelen (s. 16) viser mellom anna til forfattaren David Wells. Han tok del i uformelle samtalar i 1977, 1982 og 1984 mellom evangelikale og katolikkar. Han oppsummerte samtalene mellom anna slik (mi omsetjing): 

"Evangelikale ser det slik at Kristus gjennom sin død gjorde det han ikkje gjorde i sitt liv: Han ble "gjort til synd for oss" (2. Kor 5,21) og "ble en forbannelse for oss" (Gal 3,13) for på den måten å gjøre fred med Gud ved å ta vår straff på seg og derved vende Guds vrede bort fra dens rettmessige adressater. Kristi død var på denne måten stedfortredende (...). Katolikker, derimot, forstår Kristi død som en fortsettelse av hans liv på den måten at døden var hans siste og ultimate framvisning av lydighet. Denne handlingen ga han til Faderen ut fra kjærlighet. På denne måten gjorde Jesus ikke gjennom sin død det han ikke gjorde i sitt liv. Denne lydighetstanken legger i sin tur grunnlaget for at vi skal gjøre det Kristus gjorde. Følgelig kan vi tre inn i Kristi offer og ofre oss selv til Faderen i og gjennom Kristus."    

Wells signerte den nemnde uttalen frå oktober 2016 og erklærte at denne uttalen "representerer nøyaktig det jeg har tenkt og uttalt offentlig".

Samanblanding

Når det gjeld par. 11 i felleserklæringa, som eg òg kommenterte i mitt første svar til deg, peikar De Chirico og Pritchard på at ein ikkje, på same tid, kan ha rettferdiggjering som ein "guddommeleg deklarasjon" og som "ein intern prosess av heilaggjerande transformasjon". Dei to artikkelforfattarane meiner at den bibelske ordbruken i felleserklæringa blir tolka innanfor rammene av Trent-konsilet. Felleserklæringa blandar saman element av heilaggjering og element av rettferdiggjering og plasserer dei i et sakramentalt rammeverk som gjer at det stemmer med den katolske læra om gjenføding gjennom dåp og tilgong til nåde gjennom sakrament. 

Trent

I samband med at felleserklæringa vart lansert var leiarar i Vatikanet snare med å klargjera at erklæringa ikkje hadde nekta for eller gått bort frå Trent-konsilet. Kardinal Edward Idris Cassidy var frå 1989 til 2001 president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. På ein pressekonferanse etter at felleserklæringa var underskriven, fekk han spørsmål om det var noko i erklæringa som talte imot Trent-konsilet. Han svara slik (mi omsetjing): "Absolutt ikke, hvordan kunne vi ha da undertegnet? Vi kan ikke gjøre noe som strider mot et økumenisk konsil. Det er ingenting i felleserklæringen som Trent-konsilet fordømmer."

Som nemd i "trådstartaren" heiter det frå Trent (IX) at (mi omsetjing): Dersom noen sier at synderen blir rettferdiggjort ved tro alene, i betydningen at ingenting annet er nødvendig for å få del i rettferdiggjørelsens nåde, la han være fordømt" (sjå òg XII og XIV). 

Artikkelforfattarane meiner at katolikkar - i felleserklæringa - har funne ein måte å passifisera liberale lutheranarar på - utan å endra posisjon. Eg seier meg einig i dette.

 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
2 minutter siden / 8649 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
13 minutter siden / 2033 visninger
Anne Jensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 101 visninger
Jørgen Lund kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 2 timer siden / 2033 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 8649 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8649 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8649 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8649 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8649 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 9 timer siden / 101 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 9 timer siden / 124 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 9 timer siden / 8649 visninger
Les flere