Bjarte Leer-Helgesen

Teolog
2

Begravelsessangenes teologi

Human-Etisk Forbund har fått mye kritikk etter at Cato Gjertsen som pårørende ble nektet å ha med Pie Jesu i en begravelse. Når musikkvalg i begravelser løftes frem i offentligheten uten at kritikken rettes mot kirkelig hold, har Den norske kirke en mulighet til å reflektere over egen praksis løsrevet fra en aktuell indre konflikt. Det jeg ønsker er å gi et teologisk begrunnet ja til allmenn musikk i kirkelige begravelser.

Publisert: 29. sep 2017 / 4927 visninger.

Åste Dokka sier med rette at Den norske kirkes inngang til tematikken ikke trenger å være lik Human-Etisk Forbunds. For human-etikken (dog ikke for humanismen!) er det religiøse fremmed, for teologien derimot er det allmenne helt sentralt. Å påstå noe annet står i fare for å underkjenne betydningen av Gud som skaper og opprettholder av alle ting.

Kirken må være romslig

Det merkelige er at Den norske kirke ønsker et svært mangfoldig musikalsk uttrykk velkommen inn i kirkerommet, ikke minst i de innbringende ukene før jul. I begravelser møter imidlertid enkelte pårørende motstand med begrunnelsen at dette er en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter. For det første er jeg kritisk til hva kirken her kommuniserer: hvis det er i orden at kirken og musikere tjener gode penger på en julekonsert med «allmenne sanger,» hvis det er greit med folkemusikkmesser, hiphop-gudstjenester o.l, da må den strekke seg svært langt for også å imøtekomme pårørendes musikalske ønsker og behov. Begravelsen bør nettopp være det stedet vi er aller mest romslige!

Levende håp

For det andre vil jeg hevde at stemplingen av «ikke-kristen musikk» (eller hvordan en vil formulere det) som fremmedelement i en begravelse, fortjener teologiske motargumenter. For ligger det ikke implisitt i denne argumentasjonen nettopp en motsetning mellom Skaperen og det skapte, mellom det verdslige og det religiøse som er en «hellig, allmenn kirke» fremmed?

I min doktoravhandling levende håp (2011) analyserer jeg minneordene og talene/andaktene til 51 prester i Den norske kirke. Ett av fokuseringspunktene er forholdet mellom avdødes konkrete livshistorie og forkynnelsen. Utgangspunktet er velkjent innen forskningen på de kirkelige handlingene. I Norge har Sevat Lappegard lenge argumentert for «minnetalenes teologi». Med et skapelsesteologisk utgangspunkt argumenterer han m.fl for verdien av å løfte frem avdødes og de pårørendes liv i begravelsen. Når vi løfter frem slike konkrete livshistorier, forkynnes det implisitt at vedkommende var skapt og elsket av Gud. Det finnes altå ikke løsrevede minneord i en begravelse, som korte eller lengre pauser fra «det gudstjenestelige». Nei, denne delen av liturgien er tvert imot avgjørende for at ritualet kan virkeliggjøres som en gudstjenestelig handling ovenfor en gruppe pårørende.

Vil den kirkelige handlingen skli ut?

Allmenn musikk i en begravelse kan etter min mening tolkes på lignende måte som minneordene. Slik musikk trenger ikke forstås i motsetning til begravelsen som gudstjeneste, men derimot som steder i liturgien der avdøde/pårørendes liv løftes frem. «Den sangen betydde så mye for far». «Første gang vi møttes, danset vi til denne melodien». Å spille nettopp slike sanger i en begravelse, er ikke «Å gi etter for det verdslige». Det er skapelsesteologisk forankret teologi.

Det gir god mening å tolke de kirkelige handlingene i lys av velsignelsen. I dåpen, konfirmasjonen, bryllupet og begravelsen løftes den enkelte frem på en særlig måte. Livets overganger blir velsignet, en blir styrket av de mektige formuleringene om Herrens lysende ansikt.   Hva vil så skje hvis de pårørendes musikkønsker i større grad blir hørt i begravelser? Vil den kirkelige handlingen «skli ut» og bli et verdslig overgangsrituale med presten som en komisk seremonimester? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller at pårørende i større grad vil føle seg sett av kirken og deres ansatte. Det er viktig i seg selv, men jeg tror også de i større grad vil kjenne kraften i den aronittiske velsignelsen. At Gud ser nettopp dem denne dagen. Med fortellingene om familehytta i minneordene. Om første gang de møtte hverandre. Om sangen som betydde så mye da de giftet seg, og som hjelper dem gjennom sorgen nå. En verdslig sang, tenkte kanskje prest og kantor. Men de spilte den likevel (de gjør jo nesten alltid det). Og bekrefter verdien av det som var, og det som lever videre som kjære minner. Hva skjer disse minuttene i en begravelse, når forsamlingen hører allmennmusikk? Velsignelsen tonesettes! Herren løfter sitt åsyn på dem og gir dem fred.

Tolke i lys av det hellige

Har vi så løst utfordringene som kan oppstå når pårørende, prest, kantor og byrå skal bli enige om musikkvalg i begravelser? Noen, håper jeg, men selvsagt ikke alle. Mange trenger faglig informerte råd om hva som fungerer godt og dårlig, noen trenger motstand selv om de er i en sårbar situasjon. Det jeg ønsker er imidlertid å tolke de valgene som i praksis nesten alltid blir tatt før en begravelse, som noe langt mer positivt enn «ettergivelse». Det handler ikke om å gjøre begravelsen «mindre kirkelig», men om å tolke det allmenne i lys av det hellige.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

11 innlegg  2003 kommentarer

Gode vurderinger.

Publisert over 1 år siden
Bjarte Leer-Helgesen. Gå til den siterte teksten.
Har vi så løst utfordringene som kan oppstå når pårørende, prest, kantor og byrå skal bli enige om musikkvalg i begravelser? Noen, håper jeg, men selvsagt ikke alle. Mange trenger faglig informerte råd om hva som fungerer godt og dårlig, noen trenger motstand selv om de er i en sårbar situasjon. Det jeg ønsker er imidlertid å tolke de valgene som i praksis nesten alltid blir tatt før en begravelse, som noe langt mer positivt enn «ettergivelse». Det handler ikke om å gjøre begravelsen «mindre kirkelig», men om å tolke det allmenne i lys av det hellige.

Det er klart de pårørende skal velge den musikken de ønsker.  Allmen musikk og sanger som betydde noe for avdøde og familien må få være med.

At prest eller kantor er bundet til gudstjenestelig ritualer som hindrer de pårørendes ønsker er uforståelig.  Gud krever ingen ritualer, derfor kan kirken fjerne sine - i alle fall i begravelser.

Etter døden kan intet i livet endres.  Det presten eller kantoren ikke gjorde mens personen levde blir ugjort.

God artikkel!

1 liker  
Kommentar #2

Mirjam Syltebø Endalew

4 innlegg  3 kommentarer

Jesus tar imot alle slags liv

Publisert over 1 år siden

I Vårt Land 03.10.17 argumenterer Bjarte Leer-Helgesen for at kirken må vise romslighet i møte med musikkønsker i begravelser. Jeg er enig med Leer-Helgesen i at kirken må omfavne alle slags uttrykk for menneskers liv og personlighet. Musikk og andre kulturelle uttrykk rører ved våre innerste følelser og har en egen evne til å uttrykke sannhet om hva mennesket er og hva livet er. Uavhengig av hvordan livet ble, tar Gud imot oss slik som vi er og med den bagasjen vi har. Åpenhet for et mangfold av musikkønsker er derfor grunnleggende for kirken som en troverdig formidler av Guds nåde.

Leer-Helgesen argumenterer skapelses-teologisk for sitt synspunkt. Begravelsesseremonier som løfter frem konkrete livshistorier forkynner at Gud har skapt og elsker alle mennesker, sier han. I denne og lignende debatter kan det noen ganger virke som om det er en motsetning mellom skapelsesteologien og kristologien. Kanskje stammer dette fra pietismens vektlegging av sjelers frelse fra fortapelse og kall til forsakelse og omvendelse fra det «verdslige livet», som en reaksjon på opplysningstidens skille mellom ånd og materie.

Et slikt skille er vanskelig å forene med inkarnasjonen. Når Jesus blir født som et menneske av kjøtt og blod er det en bekreftelse av Guds relasjon til og omsorg for menneskenes liv. I inkarnasjonen omfavner Gud menneskelivet. Jesus levde et liv på jorden midt i livet og midt i menneskenes livsvilkår. Jesus feiret og han sørget. Det er Jesu fysiske kropps død som bringer frelse. Det er i Jesus at Guds favn tar imot alle slags mennesker, alle slags livshistorier og alle slags uttrykk for hvem vi er.

1 liker  
Kommentar #3

Bjarte Leer-Helgesen

2 innlegg  5 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Takk for kloke og viktige utfyllende kommentarer! Vurderte å ta med det sentrale poenget med inkarnasjonen, og burde nok ha gjort det, for refleksjonen avhenger av dette avgjørende punkt - som du får frem så tydelig og flott. 

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 8 timer siden / 130 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 83 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 116 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 17 timer siden / 177 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 21 timer siden / 455 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 948 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82169 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44631 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35544 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28874 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22497 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22086 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20395 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 116 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 17 timer siden / 177 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3094 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 377 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 162 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 423 visninger
Les flere

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 8 timer siden / 130 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 83 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 116 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 17 timer siden / 177 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 21 timer siden / 455 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 948 visninger
Les flere