God greie på Gud

Da jeg vokste opp, lærte jeg mye om Gud. På søndagsskole og barneklubb fikk jeg se og høre fortellinger fra Bibelen. Særlig sentralt stod fortellingene om Jesus – om hans under, formaninger, lignelser, død og oppstandelse.

Så ble jeg eldre, og jeg lærte at Bibelen og Jesus nettopp var de kilder vi hadde for å lære hvem Gud var. Så jeg leste og studerte, etter hvert både på gresk og hebraisk, til jeg kunne Det nye testamentet nærmest utenat.

Jeg ble «teo-log», en som virkelig hadde greie på hvem Gud er.

Eller kanskje ikke? Kanskje var jeg ingen «ekspert» likevel?

Mye måtte avlæres

Etter som årene gikk måtte også mye avlæres og omformes, av min «gudskunnskap». Det gamle testamentet viste seg å inneholde flere ulike gudsforestillinger, som hadde vært i stadig utvikling. For ikke å snakke om at disse gudsforestillingene var innvevd i mange utdaterte virkelighetsforståelser (tre-etasjes univers, mytologisk historiefortelling osv.)

Mer radikalt ble det faktisk i møte med Jesu gudsforståelse. For hvordan var det egentlig Jesus kom til å «kjenne» og forholde seg til Gud? Ikke først og fremst slik som meg og Martin Luther, ved å gå i kirken og lese Bibelen.

Jo da, Jesus gikk i synagogen, sang salmer og hørte fortellinger fra Det gamle testamentet. Men Jesu gudsforståelse var også preget av en radikal politisk og religiøs samtid. Verden var i strid og kamp, og snart ville Gud gripe mektig inn mot romerne, med tegn og under og frelse.

Liljene på marken

Jesus så etter tegn på dette Guds virke, i natur og folkeliv: «Se på liljene på marken!»

Jesus fant også Gud i sin meditasjon og kontemplasjon. Han hadde blant annet syner og visjoner. «Jeg så satan falle fra himmelen som et lyn!»

I det hele tatt: En god del ved Jesu gudsforståelse viste seg å være ganske fremmedartet og utrolig for meg. Så hva skulle jeg så tro, om Gud?

Det var noe veldig sunt i denne min teologiske utvikling – en bevegelse mot større ydmykhet og større erkjennelse av hvor lite jeg egentlig vet.

Og senere lærte jeg at kirkefedrene fra Østkirken hadde vært blant de tydeligste i å formane til ydmykhet i møte med gudsmysteriet. De understreket at Gud aldri kunne fanges i ord, konsepter, tekster og ideer.

Ja, selv etter at Gud formodentlig var åpenbart i Jesus Kristus forble han et uutgrunnelig mysterium – og slik ville det forbli, i evigheters evighet.

Frigjørende erkjennelse

Min ungdoms fundamentalisme kan dermed sies å ha vært rimelig feilslått allerede fra starten av. Virkelighetsforståelsen ble så altfor enkel og trang. For meg har dette vært frigjørende å erkjenne. Det ble for eksempel avgjørende for livskvaliteten å få avstand fra rigide og traumatiserende gudsbilder i Bibelen.

Og i det hele tatt har jeg blitt forsiktig med å la min gudstro bevege seg særlig langt fra mine egne erfaringer av virkeligheten.

Gud er et mysterium. Finnes det likevel «veier» til Gud? Kirkefedrene pekte på flere: Liturgiens tilbedelse og overgivelse. Menighetsfellesskapet som «Kristi kropp». Meditasjon som mystisk vei til enhet med Gud. Skaperverkets pulserende liv som en refleksjon av Guds skapergjerning. Kjærlighetsgjerninger som en refleksjon av treenighetens indre liv. Musikkens og kunstens skjønnhet som refleksjon av Guds egen skjønnhet.

Bli en virkelighet

Jeg håper at også at den brede kirken i Norge kan bære videre tradisjoner som dette. Og jeg håper at Gud kan bli en virkelighet for mennesker i dag – en fargerik virkelighet preget av håp, fellesskap, overraskelse, fest og faste.

I det hele tatt: At mysteriet Gud får bli en virkelighet som åpner vårt eget livsmysterium – i stedet for å lukke det.