Sentrumslinje under press

Gjennom mange tiår har slitesterke politiske løsninger blitt til mellom de to store partiene og sentrum. Over tid har det gitt politiske resultater som et stort flertall av befolkningen står inne for.

Men Frps betydelige vekst har endret norsk politikk. Vi har fått en mindretallsregjering som ligger betydelig til høyre for flertallet i befolkningen. Grunnen er at statsminister Erna Solberg i 2013, for første gang, valgte en politisk løsning til høyre i stedet for å vende seg til sentrum.

Brudd

Tidligere Civita-leder Terje Svabø skriver godt om dette i sin kommentar «Hvem er det som slår opp – Høyre eller KrF?». Han skriver blant annet: «Ikke før i 2013 foretok Erna Solberg et bevisst valg: For første gang valgte Høyre å gå til høyre – ikke sentrum – for å finne regjeringspartner. Alt tyder på at statsministeren holder fast ved Fremskrittspartiet også i år. Hun vet at det utelukker KrF i regjering. Spørsmålet blir derfor: Hvem har slått opp med hvem?».

Solbergs linje var et tydelig brudd med sentrumslinjen som Høyre har ført i tiår. Mange lurte på hvordan hun skulle håndtere samarbeidet med et parti med populistiske trekk, som gjentatte ganger har omtalt innvandrere og flyktninger på en polariserende måte. Og som dessuten har tydelige klimafornektere i sin midte.

Svært mange mener Solberg har maktet balansen. Samtidig har hun også fått kritikk for ikke å holde nok regi på Frp-statsrådenes utspill. Dette gjelder særlig Sylvi Listhaugs uttalelser som at Knut Arild Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen» og at asylsøkere ikke skal «bæres på gullstol».

Høyres retorikk

Det kan ikke overraske noen at Erna Solberg og Høyre selv har jobbet hardt for å finne en historiefortelling som definerer Høyre som et slags sentrum sammen med Frp, og sentrumspartiene som ytterpartier i det borgerlige prosjektet, helt avhengig av Høyre for å få gjennomslag.

Selvsagt har Solberg en slik historiefortelling. Som alle andre regjeringssjefer ønsker hun å definere sitt eget prosjekt.

Det interessante er imidlertid at retorikken og historiefortellingen fra både Høyre og Frp har sklidd nesten umerkelig inn som den allmenne historien i store deler av norske mediehus. Grunnfortellingen fra de to høyrepartiene går igjen hos en rekke kommentatorer og i mange nyhetssaker. Slik sett kan de ikke klage over en «venstrevridd presse».

«Vingling»

En del av denne historiefortellingen er at KrF er et vingleparti. Til tross for at KrF gjennom hele valgkampen har sagt at de ikke vil sitte i regjering med Frp, er dette blitt historien om partiet: De driver «vingling», «partiet har malt seg inn i en krok» og KrF er «uten maktambisjoner».

Men beskrivelsen av KrFs sentrumslinje slutter ikke der. Partiets venstrefløy som karakteriseres av at den er kritisk til Frp og ønsker en mer tydelig sentrumsprofil, ble nylig omtalt som «kristensosialister» i Aftenpostens podcast Aftenpodden. Dette til tross for at de aller helst vil samarbeide med Høyre. Men deres nei til Frp, gjør dem til «sosialister».

Den samme merkelappen får også Vårt Land, som står i den samme sentrumstradisjonen som avisa har gjort i alle år. Vi har anbefalt lesere våre å stemme på de sentrumsorienterte partiene, og dermed ikke ytterpartiene. Dessuten har Vårt Land anbefalt sentrumspartiene å ikke gå inn i en regjering der ytterfløyer, slik som Frp, får stort gjennomslag. Anbefalingen av et samarbeid mellom partier som Høyre, Ap, Sp, Venstre og KrF blir likefullt kategorisert som «kristen-sosialisme». Åpenbart fordi Frp ikke er inkludert i anbefalingen.

«Kommunister».

I et slikt perspektiv er det kanskje ikke så rart at det sosialdemokratiske og sentrumsorienterte partiet Ap på sosiale medier kun blir omtalt som «sosialister» og SV som «kommunister».

Det er åpenbart at Frps vekst har gjort noe med både retorikk og den allmenne, politiske oppfatningen, og at deres verdensbilde og ståsted har sunket dypt inn i det politiske Norge sin bevissthet.

Da blir det kanskje vanskelig å forstå at et parti som KrF vil friste lykken og søke gjennomsalg med sin vippeposisjon både mot høyre og venstre side. Og det fremstår som vingling – når KrF mener de har mye til felles med den lyseblå og verdikonservative delen av Høyre. Men samtidig mener tyngdepunktet mellom Høyre og Frp så mørkeblått at de ikke kan gå god for politikken.

Sentrumsperspektivet er åpenbart under press. Men om det overlever, er avhengig av flere ting. En av dem er hvorvidt KrF lykkes med å få gjennomslag i årene som kommer. Dessuten må de klare å formidle sin egen historiefortelling. Det blir åpenbart ikke lett.

Kommentaren står på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 28. september.