Verdidebatt

Sender Norge iranske konvertitter tilbake til valget mellom forfølgelse eller taushet?

Ja, sier en ny rapport skrevet av NOAS, Stefanusalliansen, Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig Råd og Bispemøtet. Dagens praksis medfører at konvertitter risikerer å returneres til Iran, til tross for fare for forfølgelse og strenge begrensninger på deres rett til tros- og livssynsfrihet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Direktør Ingunn-Sofie Aursnes i Utlendingsnemnda (UNE) uttalte i Dagsnytt Atten 24. juli at:

«Det er fullt mulig å praktisere sin tro og dele sin tro i Iran. Det går en grense et sted som dreier seg om misjonering […] og rekruttering til menighet.»

Seksjonssjef i UNE, Lars Erik Andersen skrev i Aftenposten 18. juli 2017:

«Like lite som vi ber politiske dissidenter om å unngå politisk aktivitet eller homofile om å holde sin legning skjult, ber vi konvertitter om å skjule sin tro. Vi returnerer altså ikke iranske konvertitter under forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære.»[1]

Dette bildet utfordres av rapporten «Tro, Håp og Forfølgelse II», som ble lansert i går, tirsdag 26. september. Det er en oppfølgning av NOAS rapport fra 2014 om risiko ved retur for iranske asylsøkere som har konvertert til kristendom fra islam.

Norsk praksis har dessverre ikke endret seg siden den gang. Derfor tok NOAS initiativ til en oppfølging, i samarbeid med flere andre aktører involvert i tematikken. Den nye rapporten bygger på allerede kjent materiale, samt en rekke intervjuer med konvertitter som nylig har flyktet fra Iran og med organisasjoner med inngående kjennskap til den nåværende situasjonen i Iran. Rapporten inneholder en gjennomgang av forståelsen av konvertering og hva dette medfører av trosidentitet og trosutøvelse. Domstolsavgjørelser fra Norge, Danmark, England og den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) de siste tre årene er gjennomgått for å sammenligne praksis og vurderinger i domstolene.

UNE og domstolen har laget et skille mellom ordinære medlemmer av husmenigheter og ledere/ pastorer, hvor det kun er profilerte ledere og pastorer som anses å være i risiko for forfølgelse. Våre funn viser at iranske myndigheter ikke operer med slike skiller som for oss – ut ifra vår egen sosiokulturelle bakgrunn - kan synes logiske.

Rapportens landinformasjon slår fast at det ikke bare er kristne ledere som er utsatt for forfølgelse.  De etablerte og anerkjente kirkene i Iran, som er forbeholdt etnisk assyriske og armenske kristne, kan ikke inkludere kristne konvertitter. Siden konvertitter ikke kan praktisere sin tro i de etablerte kirken er de henvist til husmenighetsfellesskap som iranske myndigheter per definisjon ser på som ulovlige. I slike små fellesskap har alle en eller annen ansvarsoppgave, også de som ikke er ledere for nettverk av flere små menigheter. I disse fellesskapene er det å dele troen med andre en sentral del av trosutøvelsen og den enkeltes trosidentitet.

Konvertitter som utøver troen i fellesskap med andre risikerer raskt å havne i myndighetenes søkelys gjennom overvåking og angivere. Konsekvensen er ofte fengsling, fysisk vold, isolat, store kausjoner for å slippe ut av fengsel, tap av arbeid, utdanningsplasser og samfunnssosiale strukturer.  Mange husmenigheter blir raidet av myndighetene og alle medlemmene registrert og tatt inn til avhør. De som blir løslatt etter kort tid, blir ofte tvunget til å signere på papirer der man lover å ikke fortsette slike aktiviteter. Blir personer som har signert slike papirer tatt under et nytt raid, er risikoen stor for svært alvorlige konsekvenser.

Ofte brukes politiske anklager mot konvertitter som f.eks. propaganda mot regimet eller at man utgjør en trussel mot rikets sikkerhet. I løpet av to sommermåneder i år dømte en dommer i Teherans revolusjonsdomstol 11 konvertitter til lange fengselsstraffer. Den lengste dommen er på 15 år![2]

Kristne konvertitter kan ikke gifte seg utenom de muslimske institusjonene og kan ikke bli begravet i henhold til egen tradisjon. De løper en betydelig «livsløpsrisiko» - en risiko for å bli avslørt og forfulgt, samtidig som de er diskriminert i alle livsfaser, rettighetsløse, utstøtte og etter iranske myndigheters syn en trussel for Irans sikkerhet.

Etter en gjennomgang av praksis hos UNE og domstolen mener vi at iranske konvertitter i realiteten blir pålagt diskresjonskrav ved retur til Iran for å unngå forfølgelse, dvs. at søkeren må avstår fra visse trosuttrykk, som for eksempel å dele troen med andre. Vedtakene har ofte formuleringer av denne typen:

«De sosiokulturelle rammene vil til en viss grad kunne begrense måten hun kan utøve sin tro på, men ikke i en slik grad at det kan anses som forfølgelse. Begrensninger vil først og fremst gjelde muligheten til å misjonere overfor muslimer og nødvendigheten av å være noe tilbakeholden med å fremvise kristne symboler i det offentlige rom.»

På bakgrunn av våre funn anbefaler vi norske myndigheter å:

1.       Gi beskyttelse til konvertitter som utøver sin tro i felleskap med andre i en husmenighet, da den oppdaterte landinformasjonen viser at ikke bare ledere og pastorer er i en reell risiko for forfølgelse.

2.       Foreta en kumulativ risikovurdering, der også diskrimineringen og «livsløpsrisikoen» som konvertitter står ovenfor ved en retur til Iran inkluderes.

3.       Følge prinsippene i EU-domstolens avgjørelse i Y og Z mot Tyskland av 5. september 2012 og UNHCR anbefalinger. Disse slår fast at staten ikke kan forvente at asylsøkeren begrenser sin trosutøvelse eller skjuler sin tro for å unngå forfølgelse, så lenge den trosaktiviteten er sentral for klagers trosidentitet. Dette gjelder både i det private og offentlige rom. Norsk praksis har etter vårt syn fremdeles elementer av diskresjonskrav for å unngå forfølgelse.

Norske myndigheters praksis og vurderingen av risiko ved retur skiller seg ut i europeisk sammenheng. I våre naboland Danmark og England får alle iranske konvertitter som ansees som troverdige opphold på grunnlag av vurderingen av risiko ved retur.

Vårt håp er at rapporten kan føre til en praksis som samsvarer med EU-domstolens og UNHCRs anbefalinger, og at vi dermed ikke sender konvertitter tilbake til Iran til valget mellom forfølgelse eller å skjule sin tro.

KRONIKKEN STO PÅ TRYKK I VÅRT LAND 27.09.2017

Forfattere til kronikken er:

Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus og representant for Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk)

Lisa Winther, seniorrådgiver i menneskerettigheter i Stefanusalliansen

Lemma Desta, prosjektleder Flerkulturelt kirkelig nettverk, Norges Kristne Råd (NKR)

Steinar Ims, seniorrådgiver i Mellomkirkelig råd (MKR) for Den norske kirke.

[1] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/oqxJ0/Nei_-vi-palegger-ingen-a-skjule-sin-tro--Lars-Erik-Andersen
[2] https://www.iranhumanrights.org/2017/07/11-christian-converts-issued-long-prison-sentences-in-iran-in-less-than-two-months/

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt