Kommentar

Det som må til

Miljøkampen trenger mindre idealisme og mer kald disiplin og kynisme.

Jeg tilhører dem som mener sivilisasjonen var en god idé. Likevel klarer jeg ikke å bli så fornærmet av artist Susanne Sundførs utspill i ­Aftenposten for et par uker siden: «Vi må se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også. Vi må ikke være så selvhøytidelige, for naturen vil klare seg helt fint. Vi klarer oss kanskje ikke, men naturen klarer seg fint».

Dette er selvsagt en kunstnerisk provokasjon, og effekten blir sterkere om man kjenner på den postapokalyptiske stemningen på hennes nye album, Music for People in Trouble: Naturen klarer seg fint uten oss. Mange bet også på og lot seg provosere, men Sundførs budskap trenger ikke være at vi mennesker like gjerne kan gå til grunne. Heller enn nihilisme, er det en påminnelse om at vi ikke redder «­naturen» for naturens del, men for vår egen skyld – fordi vi også er natur. Klima­politikk er ikke bare en veldedighetsbasar til fremme for dyr og planter, men også ren egeninteresse. Klimapolitikk er å ta vare på sitt eget bosted, fordi vi ikke har noe annet sted å være.

Snille og slemme

Dessverre er det offentlige ordskiftet – og ikke minst det som foregår på kaffe­husene på Facebook – gjerne­ inndelt i to leire: Enten er man «snill idealist» og veldig opptatt av å stanse klimaendringene, ­eller man er «kynisk realist» og anser de fleste norske klimatiltak som symbolpolitikk: Hvorfor skal vi stanse oljeproduksjonen når andre land er enda verre? Man blir enten en «sinnelagsmoralist» som vil iverksette en naiv politikk for å føle seg ren, eller man er pragmatisk og virkelighetsforankret, med «sunt bondevett». De første tror på det gode i mennesket som en kilde til endring, de siste vektlegger menneskenaturens begrensninger.

Denne rollefordelingen har ­irritert meg lenge. Jeg tror det er fordi jeg regner meg selv som et dypt egoistisk menneske, mest opptatt av mitt eget og mine ­nærmeste. Om jeg kjenner etter, er jeg mer opptatt av om fotballlaget mitt vinner til helgen, 
enn om krigen i Syria tar slutt. Dette betyr selvsagt ikke at det første er viktigere – det sier bare noe om mine begrensninger, som er ganske normale. Det ­viser også at man ikke skal prioritere ut fra hva man føler, og at ­moral ikke bør forankres i følelsene alene.

Sagt med andre ord: Min ­politiske moral er ikke forankret i hva jeg føler er rettferdig, men hva jeg mener er rettferdig. Om dette er å være følelsesmessig avstumpa, tror jeg vi er mange som er det. Det finnes unntak, det går noen jesuser iblant oss, men de færrest lever uselvisk for ­andre – i alle fall over tid. Det kan vi jamre over, og i mellomtiden havner mer mikroplast i havet, temperaturene og hav­nivåene stiger, flere arter utryddes – og aller verst: enda en debatt med minst én «klimarealist» i panelet blir avviklet.

Indre glød

Det fins drøssevis av gode argumenter for å sette klimaet øverst på dagsorden. Selv de kjøligste blant oss blir vel rørt av å se artsmangfoldet i BBC-serien Planeten vår, som går på NRK i disse dager. Og hvem blir ikke varm om hjertet av ­ettermiddagssola i september, admiralsommerfuglene som ­døsig mesker seg i råtten nedfallsfrukt på gressplenene?

Men denne indre gløden kan ikke bære klimakampen alene. Ettertanken og de små, gode gjerninger monner simpelthen ikke nok. Hvis alle gjør litt, blir alt mye verre. Det som trengs er kald, disiplinert handling, og en felles forståelse om at vi gjør dette fordi vi må. Slik bonden 
før pløyde jorda med hest på de karrigste fjellhyller – ikke fordi han skulle lage kortreist, økologisk mat, men fordi han ville overleve.

Akkurat slik

Midtveis på Sundførs album, forsvinner ­musikken noen sekunder. Vi ­hører lyden av rennende vann og fugler som lokker, før strengespillet begynner: Sånn kan verden låte uten oss. Og selvsagt er det vakkert, men det er vakkert fordi vi hører det.

Cormac McCarthys roman The Road (2006) handler om en far og en sønn som prøver å overleve i en gold og nådeløs verden, etter en ukjent katastrofe. Tullet inn i et pledd ved et bål på stranda, begynner faren å tenke tilbake på tida før katastrofen, altså den tida vi 2017-lesere ennå befinner oss i: «Da han gikk tilbake til bålet knelte han og strøk henne over håret mens hun sov og han sa at var han Gud ville han ha skapt verden akkurat slik og ikke annerledes.»

Man trenger ikke et religiøst sinnelag for å gjøre disse ordene­ sine. Det er nok å skjønne at den omsorgen vi trenger å vise i møte med verden dypest sett er selvomsorg. Vi skal ikke redde­ «moder jord», men oss selv. Da handler det ikke lenger om å være «snill» i sin omtanke for miljøet. Det handler om å være lur nok til å sikre livsgrunnlaget for seg selv og de man bryr seg om. Noe annet ville jo vært både dumt og pinlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar