Ikke godt nok

Rohingyaene er en folkegruppe i Myanmar. De er en minoritet som består av omtrent 1.1 millioner mennesker, de fleste muslimer. Myanmar har slett ingen stolt historie overfor rohingyaene. De har historisk blitt forfulgt og brutalt behandlet av myndighetene, og de har blitt nektet statsborgerskap i Burma/Myanmar. Nylig har deres situasjon blitt dramatisk forverret. Myndighetene i Myanmar omtaler rohingyaene som ulovlige innvandrere fra Bangladesh og forsøker å drive dem ut av landet. En FN-rapport slo nylig fast at rohingyaene utsettes for voldtekt, drap og tortur. Amnesty International har også dokumentert alvorlige brudd på menneskerettighetene, og viser til over 1.200 påtente bygninger, inkludert skoler og moskeer.

Konflikten fremstår mer og mer som et skoleeksempel i religiøs motivert vold og etnisk rensing. Spenningene mellom buddhister og muslimer er ikke et nytt fenomen i Myanmar. Kolonitiden tiltrakk seg mange muslimske arbeidere, hvis etterkommere i dag blir anklaget av buddhistiske nasjonalister for å være ulovlige innvandrere og for mange i antall. Mange buddhister i Myanmar ser på islam som en sikkerhetstrussel, en fortelling som kan ligne mye på hva vi har sett i USA etter 11. september, og bruker dette verdensbilde til å legitimere volden. Myndighetene, ledet av den tidligere fredsprisvinneren An San Suu Kyi, nekter internasjonale observatører adgang og har ikke vist noen som helst vilje til å stoppe de grusomme overgrepene.

Svært begrenset tilgang til utdanning, arbeid og helsetjenester er bare noen av konsekvensene den langvarige og systematiske diskrimineringen av den muslimske minoriteten. Rohingyane har svært liten bevegelsesfrihet, og er i praksis avskåret fra resten av landet. Flere hjelpeorganisasjoner og FN-observatører hevder Myanmar begår etnisk rensning. Nær halvparten av alle rohingyaene i Myanmar er nå på flukt i nabolandet Bangladesh. Rohingyane er ikke velkommen i eget land, og blir jaget og undertrykt på grunnlag av religion og etnisitet.

Denne strategien ser ut til å lykkes for myndighetene. Siden slutten av august er nesten 400.000 mennesker fordrevet fra sine hjem i Rakhine-provinsen langs Myanmars vestkyst. Den muslimske rohingya-minoriteten lider under buddhistisk nasjonalisme og islamofobi, og trenger desperat tilgang til mat, vann, medisiner og husly. Landets militære styrker, hvis fremste oppgave er å beskytte egen befolkning, brenner i stedet hjem til grunne og jager mennesker på flukt. I Bangladesh er kapasiteten sprengt, og FNs høykommissær for flyktninger har bedt om nesten 250 millioner kroner for å dekke det skrikende umiddelbare behovet for nødhjelp. Norges Kristelige Studentforbund (NKS) støtter oppropet fra vårt søsterforbund i Bangladesh, og står sammen med Verdens Kristelige Studentforbund i fordømmelsen av overgrepene mot sivilbefolkningen i et av verdens yngste demokratier.

Rohingyaene er ofre for buddhistisk nasjonalisme hvor religion brukes for å legitimere overgrep. An San Suu Kyi fikk Nobels Fredspris i 1991 for hennes kamp for menneskerettigheter og demokrati i Myanmar. All verdens gullpuss er ikke nok for å få medaljen til å skinne igjen dersom hun ikke gjør alt hun kan for at grusomhetene skal opphøre. Som Myanmars de facto leder er hun den øverste ansvarlige for sine landsmenn- og kvinner, og problemet løses ikke ved å nekte Rohingya-befolkningen rett til statsborgerskap som i praksis gjør dem statsløse. Tirsdag uttalte An San Suu Kyi seg for første gang om overgrepene. Dessverre ble skylden lagt over på ofrene, når det åpenbart er hærens overgrep som må fordømmes. An San Suu Kyi har riktig nok fordømt menneskerettighetsbruddene i Rakhine, men tier om myndighetenes ansvar. Dette er ikke godt nok.

Vi fordømmer hærens overgrep mot uskyldige sivile, og er samtidig dypt skuffet over president An San Suu Kyis håndtering av forfølgelsene. Etnisk rensing er en forbrytelse mot menneskeheten, og vi kan ikke sitte stille i våre hjem og si det er sørgelig, stakkars dem. Det hviler et stort og tungt ansvar på skuldrene til Myanmars president. Et ansvar for å beskytte menneskeskjebner fra grusomheter gjort av hennes eget maktapparat. Som tidligere fredsprisvinner har hun verdenssamfunnets støtte. Men denne støtten er ikke betingelsesfri. En fredsprisvinner som legitimerer vold fortjener ikke denne annerkjennelsen. Fredsprisen fra 1991 bør trekkes tilbake dersom ikke An San Suu Kyi umiddelbart gjør alt hun kan for å stoppe volden og overgrepene.