Den nye synden

Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen.

Da jeg vokste opp visste jeg at disse ordene var sanne, jeg var en synder og jeg kjente lysten til det onde i mitt hjerte. Mitt svik gikk ikke først og fremst på mine gjerninger, for jeg var en snill og lydig gutt, jeg var sjenert og gjorde ikke mye utav meg, men jeg visste at jeg bar på egoisme og forbudte tanker.

Disse ordene synes fjerne nå, det er sjelden denne syndsbekjennelsen brukes i kirken i våre dager, selv om det ikke er så lenge siden den ble erstattet med «mildere» bekjennelser.

Ordet synd har vist seg å være problematisk for mennesker i vår kultur, det er et ord som forbindes med mørkemenn og en moralistisk fordømmelse av seksuelle minoriteter. Enkelte har derfor argumentert for at det er på tide å slutte å bruke dette ordet synd, i alle fall i en puritansk og pietistisk betydning.

Det ser ut til at ordet synd blir værende i kirkens vokabular, men meningen og bruken av ordet har endret seg. De siste tiårene har det gradvis skjedd en forskyving i kirken fra et fokus på individuell synd, til den kollektive synden. Fra seksualiteten til sosialetikken.

I dag handler ordet synd, slik det brukes i kirken, ikke lenger om hva mennesker gjør i senga eller hvem de har sex med. Det handler først og fremst om rettferdighet, miljø og forholdet til de fattige og undertrykte.

Den sosialetiske forståelse av ordet synd finner inspirasjon i «frigjøringsteologien» fra Sør-Amerika, der en marxistisk lesning av evangeliene spredte seg blant de fattige og undertrykkende. Denne teologien kom etter hvert også til den norske kirke, og har inspirert flere av kirkens ledende teologer.

Slik har det skjedd en vridning i kirken fra det konservative og borgerlige, til sosial radikalisme. Den folkelige myten om mørkemenn og konservatisme er derfor ikke representativ for presteskapet i den norske kirke i dag. I hovedsak befinner presteskapet seg på den politiske venstresiden og det er en sosialetisk forkynnelse som dominerer kirken.

Det er altså ikke slik at synden har forsvunnet ut fra kirkens forkynnelse, den har isteden gått fra å være fokusert rundt menneskets seksualitet til å bli fokusert om sosial rettferdighet.

Kanskje kan dette sies å være mer i tråd med Jesu forkynnelse og budskap, men forkynnelsen står likefylt i fare for å bli moralistisk. Det finnes også en sammenheng med at helvete og fortapelsen har forsvunnet fra kirkens forkynnelse, for å bli erstattet med prekener om klimakrise og sosial urettferdighet.

Der dyneløfting før var en del av kirkens forkynnelse er det i dag bilpanseret og søppel-lokkene som løftes for å kontrollere om mennesker lever opp til den rette moralske standarden. Problemet er bare at moralismen kan virke mot sin hensikt, de fleste kjenner på motstanden mot moralens pekefinger, enten det gjelder hvem de deler seng med eller hvilken bil de kjører.