Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Den lille sorte flokk

Kanskje er det praktisk å opprettholde bildet av en snever «kristengruppe» som vi kan le litt av, og kanskje kjefte litt på.

Publisert: 26. sep 2017  /  1097 visninger.

I forrige uke tok jeg med meg to av guttene mine på kino og så på Thelma, Joachim Triers film om den kristne jenta med farlige overnaturlige evner og livredde, rare foreldre. Vi var veldig enige med kritikerne­, filmen ga et helt feil bilde av det å være kristen i 2017.

Åhh, sukket vi til hverandre, tenk om vi heller kunne møtt noen helt normale, hyggelige kristne som karakterer i denne­ thrilleren. Kanskje ville det ikke blitt en thriller, men hva er galt med det stikk motsatte, for ­eksempel en informativ ­dokumentar om hvordan det er å vokse opp i et gjennomsnittlig kristelig miljø?

Spørsmålene fikk selvsagt en ironisk undertone. Både guttene­ mine og jeg – og jeg vil tro nesten alle andre – kjenner en del som tror på Gud, og vet godt ikke alle er som Thelmas foreldre. Det store­ spørsmålet ble dermed hvorfor den kritikken i det hele tatt kom opp.

Handler det i stedet om at ­enkelte kristne lider av et aldri så lite snev av gruppeparanoia. Det finnes en del tegn på at ­enkelte kristne grupper føler at folk er ute etter dem – og at de tenker at det er fordi de er kristne. Litt som da jeg som barn trodde at jeg ble ertet på skolen fordi jeg var kristen, mens det i virkeligheten var helt andre årsaker.

Indre kjerne

Det finnes en kobling mellom denne gruppe­paranoiaen og Arne Berggrens tekst «Hvor er de kristne for ­tiden?» (side 14 i dagens avis). Hvor mye han enn prøvde, greide­ han ikke å komme på flere kristne­ mediepersonligheter enn Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen og et par til.

Det rare med teksten var at Berggren av en eller annen grunn glemte en hel haug med svært profilerte kristne. Trine Skei Grande, for eksempel. Det er ikke så lenge siden hun ble spurt av denne avisen om Jesus er frelseren hennes. «Selvfølgelig er han det», var svaret. Og Jonas Gahr Støre, som til og med er påskekristen. Jeg mener forresten bestemt jeg så Erna Solberg i nattverdskøen sist jeg var i kirken.

Fraværet av disse navnene på listen til Arne Berggren er selve poenget: Noen synes å operere med en egen liten snever liste over folk som er spesielt kvalifisert til å kalles kristne, en liste der det ikke er nok å tro, man må ha en del tilleggskvalifikasjoner.

Jeg tror ikke Arne Berggren er blant dem som forsøker å ta fra folk statusen som kristen, men kanskje han har kjøpt det premisset – i likhet med journalister og andre som er på jakt etter såkalte «kristenstemmer».

Og når man føler at man er uglesett fordi man er kristen, slik noen gjorde etter filmen Thelma, er det en følelse som kommer fordi man selv identifiserer seg med en slags indre kjerne valgt ut etter visse kriterier?

Spøkelse

Fenomenet oppsto med pietismen på 1700-tallet, men enda mer da vekkelseskristendommen begynte å bli utbredt på 1800-tallet. Fra og med da var det ikke nok å være kristen, du måtte være «vakt» og forsake en del av «denne verdens gleder». Ikke noe vondt om disse gruppene, de var faktisk ganske progressive hva samfunnssyn og likestiling angikk. I dag er dessuten datidens krav om forsakelse av verdens gleder i stor grad en saga blott i vekkelsesmiljøene, men skillet mellom innenfor og utenfor gruppen av de «sanne kristne» er der fortsatt.

Spør du dem som definerer seg innenfor denne inndelingen om hvorvidt for eksempel Gahr Støre eller Skei Grande er kristne, er det svært få av dem som vil svare nei. Likevel lever disse forestillingene videre, som et spøkelse vi ikke får has på.

Kanskje fordi det er praktisk å opprettholde bildet av en snever «kristengruppe» som vi kan le litt av, og kanskje kjefte litt på? Kanskje er det også litt godt for noen å være innenfor denne gruppen, så er man i hvert fall ikke blant dem som kan trekkes i tvil.

Utfordringer

Men utenforskap fører med seg en del utfordringer. Når for eksempel TV-kanalen Visjon Norge er så populær og samler inn så mange millioner, handler det på ingen måte om at kristne pensjonister ser på Jan Hanvold som et sjarmtroll, for det gjør de ikke. Det handler mer om frykten for at ens egen identitet skal gå i oppløsning. Da drysser man heller trygden ut over en som våger å reise seg mot flertallet, som tør å provosere, enn å gi til det store sluket av organisasjoner som er blitt kliss like «denne verden».

Kanskje nøkkelen til å løse opp disse definisjonene ligger hos NRK og andre som sementerer stereotypiene ved å lete etter «kristenstemmene» innenfor de mest snevre miljøene hver gang de trenger synspunkter som berører kristen etikk. Det ligger i journalistikkens natur å finne de mest ytterliggående meningene, men seerne og lytterne vil tjene på at gruppen utvides.

Vi har begynt med dette i Vårt Land. Foreløpig er tilbakemeldingene at leserne blir klokere av å lese sakene våre enn før.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 26. september 2017. Foto øverst: Motlys AS/SF Studios

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rune Mjølhus

1 innlegg  1 kommentarer

Nyanser

Publisert nesten 2 år siden

Takk for en god artikkel, vidsynt og reflektert, og du peker på viktige momenter her. Jeg er nok likevel av den oppfatning at det er vanskelig å få gode mediefjes til å representere kristne. Ingen er vel tjent med at noen som egentlig ikke står for noe i det hele tatt skal representere kristendommen i media? Du peker selv på et viktig anliggende med bakgrunnen for Visjon Norge sin fremgang, og jeg tror hunden ligger begravet der. Det må være noe i uttalelsene fra de kristne mediefjes som gjør at det er en stemme som mener noe basert på kristendommen, ikke på sosial opinion.

JEg liker tanken om at vi kan vinkle kjente personer som faktisk er kristne inn i debatten, eller på en eller annen måte få det tydeligere frem. Det er mange kristne som lever det de lærer. I denne situasjone vil det vel likevel bli noe innfløkt om Trine Skei-Grande og Jonas Gard Støre skulle trekkes inn i debatter der en trenger en kristen stemme? De er politikere for alle.

Uavhengig av hvem Espen Ottosen er, så opplever jeg at han klarer en balansegang mellom å være tydelig, uten å ose av hat og fordømmelse. Det er godt gjort. Vi trenger folk i media som kan være tydelige på hva som er rett og galt, og likevel ha Kristi sinnelag, som jo satt med tollere og syndere selv om samtiden mente det var forkastelig. Han gikk ikke på akkord med hva som var rett og galt, han var alltid klar på det. Han så likevel at dette var mennesker det var verdt å dø for!

I en relativt utvasket teologisk situasjon, der en argumenterer langs linjer av følelser snarere enn fakta fra Bibelen, vil det bli vanskelig og ullent å få mediefjes som representerer kristendommens faktiske syn. Jeg er usikker på om jeg selv ville klart å svare klart uten å fordømme. Jeg gleder meg over at det er noen som kan.

For min del vil jeg nok si at hverken Stålset eller Hanevold vil skape gjenkjennelse i hva jeg selv tror. Slik vil det vel oppleves for mange med Ottosen også.

2 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere