Verdidebatt

Bak rattet uten DAB – med kristelig akkompagnement

Jeg har som regel bilradioen på når jeg pendler mellom mine arbeidssteder i Kristiansand og Grimstad. Av og til ellers også. Siden jeg ennå ikke har skaffet meg DAB, er jeg nå prisgitt rest-FM.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Trafikk og musikk er en kombinasjon jeg liker – særlig når selve kjøringen foregår i godt oppkjørte spor.  Jeg har derfor hatt for vane å veksle mellom ulike kanaler som har musikk på programmet.  Nå har den ene kanalen etter den andre blitt taus for oss DAB-løse.  Vi er dermed henvist til diverse lokalradiostasjoner som fremdeles holder stand på FM-nettet.

Noen av disse er svært lokale – og da mener jeg ekstremt lokale. Ofte kan man få et inntrykk av at både programledere og lyttere er bosatt langs den samme bygdeveien i indre eller ytre Agder.  Og kombinert med programledernes forkjærlighet for danseband-musikk, blir det ganske smalt, for å si det enkelt.  Så finnes det en kanal der et par entusiaster snakker euforisk og internt om 5.-divisjonsfotball.  Temmelig smalt, det også.

For å få litt mer variasjon, tyr jeg da gjerne til floraen av kristelige radiokanaler, som det er forbausende mange av.  Når jeg nevner variasjon, tenker jeg ikke på budskapet (som er forutsigbart og repeterende) – men på musikken.  De fleste av disse kanalene veksler her sør om å ta plass under Gimlekollen (Gimra) radios paraply.  Hva kan jeg så si om denne musikken?  Vel, la meg konsentrere med om ytterpunktene – f.eks. kanalen med det evangeliealluderende navnet "Radio 3,16" eller den mer trauste "Radio Evangeliets Røst".  Førstnevnte kanal spiller mye såkalt "lovsang", mens "Evangeliets Røst" sverger til bedehustradisjonen.

"Lovsang" er en sjanger som er utviklet etter min tid som aktiv i kristne sammenhenger, selv om jeg nok kan huske noe som liknet i kjølvannet av Jesus-vekkelsen på 70-tallet.  Jeg må innrømme at jeg ikke får helt grep på den.  Musikerne og sangerne virker ofte profesjonelle, men i mine ører blir det gudsjammerlig(!) kjedelig.  Sangene likner til forveksling på hverandre. Fulle av repetisjoner er de også, både når det gjelder melodi og tekst.  Skjønt tekst?  Kan det å gjenta fraser som "Jesus, I love you" nærmest i det uendelige (i hvert fall i 5-6 minutter) egentlig kalles en tekst?

Nei, takke meg til "Evangeliets Røst"!  Mangt kan sies om gamle bedehussanger, men de har i hvert fall tekst.  Ofte forteller de også en historie.  Noen av dem er i tillegg skrevet av folk med et visst poetisk talent.  Og når det gjelder melodiene, er det dessuten mulig å skille dem fra hverandre.  Enkelheten er av et litt annet og ærligere slag når "Flekkerøyguttene" stemmer i, enn når all verdens "lovsangere" serverer sine glatte repetisjoner.  Slik opplever i hvert fall jeg det.  Dessuten kan jeg jo synge med, for mange av disse gamle sangene sitter fremdeles i hukommelsen – for eksempel denne:

Ut å fiske, ut å fiske for min mester –

ut å fiske i all slags vær.

Jeg kan ikke ligge still.

Garnet mitt jeg kaste vil!

Fange mange fisker til min Herre kjær.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt