Sentrum som motpol

Sentrum ville gjerne være et politisk tyngdepunkt. I fysikken kan et tyngdepunkt være uten masse. Men i politikken må et tyngdepunkt ha både masse og substans. Sentrumsalternativet har tapt begge deler.

Da Lars Korvald dannet sentrumsregjering i 1972, hadde sentrumspartiene nesten tretti prosent oppslutning. I 1997, da Bondeviks sentrumsregjering ble til, hadde de drøyt fjerdeparten av stemmene. Ved dette valget fikk de bare 18,9 prosent.

Det skulle likevel være nok til å gi politisk tyngde. Problemet er at sentrum ikke har politisk substans. Det snakkes nok om sentrumspolitikk, men lite om hva den inneholder.

Sentrumsalternativet

Sentrumsalternativet fikk sitt gjennombrudd med Korvaldregjeringen 1972-73 . Dens langtidsprogram var en politisk plattform som utfordret både Høyre og ­Arbeiderpartiet. Det sprang ut av kampen mot EU-medlemsskap, men også av en begynnende miljø­kamp, der det ble stilt spørsmål ved markedsøkonomien og vekstideologien.

Noen kalte dette «grønn sosia­lisme». Men sentrumsalternativet hadde også front mot sosia­listene, både i kampen for menneskeverdet i abortsaken, i å slippe til frivillige krefter der sosialistene holdt på staten, og i troen på små enheter og desentralisering.

Siden har sentrumspartiene­ brukt mye tid og energi på ­diskusjon om de skal regjere med Høyre eller Arbeiderpartiet. Etter 2001 har de valgt hver sin side, og drevet fra hverandre politisk av den grunn.

Senterpartiet og Kristelig Folke­parti blir nå trolig begge­ opposisjonspartier. Venstre legger fortsatt vekt på å holde sammen med KrF, men har økt avstanden til Sp. Venstres valg mellom sentrum og høyresiden blir både et viktig framtidsvalg for Venstre, men også avgjørende for hva slags sentrum vi får.

Storkoalisjonen

Begrepet sentrum ble brukt for å vise at man var plassert mellom sosialisme og kapitalisme. Men sentrum i denne betydningen er ­etter hvert blitt nokså folksomt – både Høyre og Arbeiderpartiet kan plasseres der.

Som blant andre Kristin Clemet­ har påpekt, er dessuten sentrumspartiene i mange sammen­henger ytterpartier, ikke mellompartier.

Den siste valgkampen var preget av at Høyre og Arbeiderpartiet er enige om svært mange ­saker. Det er ikke nytt. Anne ­Enger kalte dem i sin tid for «storkoalisjonen». Det gir langt mer mening å definere sentrum, ikke som noe mellom Høyre og Arbeiderpartiet, men som motpolen til den politikken Høyre og Ap står sammen om.

Markedsøkonomi i det ­offentlige og sentralisering under­ merkelappen modernisering er det mest påfallende fellestrekket mellom Høyre og Ap. Der er i alle fall Sp og KrF klare motpoler. Men som Nationens kommentator Erling Kjekstad nylig påpekte, er det ikke nok å si nei. Det må utvikles videre til et ja. Velferdsstaten står overfor nye utfordringer, og de må også sentrum ha et svar på – men et svar som ikke bygger på privatisering og sentralisering.

Vekst

Høyre og Ap bygger begge sin politikk på økonomisk vekst og på teknologisk optimisme. På 70-tallet var sentrumspartiene skeptiske til begge­ deler. Særlig Venstre markerte seg som nullvekstparti.

Klimakrisen har aktualisert behovet for alternativ politikk. Her har sentrumspartiene med sin bakkekontakt i næringslivet i distriktene en mulighet til å formulere en kritikk av vekst­politikken som blir oppfattet som mer realistisk enn det MDG har presentert.

Norske verdier

Sp og KrF har tydeligere enn andre partier markert at de vil ta vare på det kristne grunnlaget for vår kultur, samtidig som KrF og Venstre har markert seg mot retorikk og tiltak som skaper skiller og stenger ute. Her ligger muligheten for en mer konstruktiv tilnærming til den noe forvirrende debatten om «norske verdier».

Venstre og KrF ønsker mer human asylpolitikk, mens Sp er opptatt av å kontrollere grensene. I dag har ikke sentrum noen egentlig innvandrings­politikk, men i dette spenningsfeltet kunne­ utformes et alternativ til Høyre og Aps «streng, men rettferdig».

Regjering

Sentrumsalternativet blir ikke noe regjerings­alternativ i overskuelig framtid. De to sentrumsregjeringene vi har hatt, ble til fordi Arbeiderpartiet ga fra seg regjeringsmakten. Slike situasjoner kan man ikke regne med flere ganger.

Men sentrumsalternativet kan like fullt få betydelig politisk innflytelse. Om de får et forståelig politisk alternativ, kan det trekke til seg flere velgere.

Det skjer ikke dersom sentrumspartiene fortsetter å bruke­ tid og krefter på å diskutere om de skal være med i Arbeiderpartiets eller Høyres regjering. Nå er en gunstig tid for å bygge sitt eget politiske ståsted, så kan man med lavere skuldre velge hvordan det skal virkeliggjøres.

Men har man ikke tro på et slikt alternativ, er det bedre hver for seg å gå fullt inn i en blokk. Da kommer partiene til å skille lag, og det gir ikke lenger mening å snakke om sentrum.