Naturlig veivelsignelse

En luthersk biskop fra Norge og en ortodoks metropolitt fra Russland står i spissen for et ritual utenom det vanlige neste uke: Når nye E105 mellom Kirkenes og Murmansk åpner, skal de to kirkelederne velsigne veien. Seremonien skal ifølge biskop Olav Øygard understreke både forholdet mellom de to landene og den gode kontakten mellom Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke i grenseområdene, skrev Vårt Land i går.

Veivelsignelse vil fremstå spesielt for flertallet av befolkningen, men landet vårt er mangfoldig. Ritualer av denne typen har en helt annen og mer naturlig plass i nord enn i resten av Norge. Det forteller mye at det er Statens vegvesen region nord som har tatt initiativet, ikke kirkene selv.

Når det offentlige trekker trossamfunn inn på fellesarenaene på denne måten, er vi raskt ved kjernen av to viktige religionsdebatter: Den ene handler om religionens plass i det offentlige rom. Den andre handler om offentlig likebehandling av trossamfunn. Det nærmeste vi kommer en normativ kilde til svar på de spørsmålene som da reiser seg, er rapporten fra det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget (2013). ­Utvalget vil ha et «livssynsåpent samfunn» der religion skal tåles, men understreker prinsippet om likebehandling av trossamfunn.

Denne tankegangen risikerer man i prinsippet å bryte med når ett bestemt trossamfunn (eller to, som i dette tilfellet) bes om å spille en rolle i et prosjekt som gjelder hele samfunnet. Derfor er det viktig at alle aktører er oppmerksomme på hvor sensitivt dette kan være. For tre år siden ble det ­debatt da en katolsk prest velsignet et rassikringsprosjekt på fylkesvei 337 i Luster. Han satte i tillegg opp et alter med en helgenstatue som skulle beskytte de tsjekkiske anleggsarbeiderne mot ulykker.

Norsk offentlighet skal ha plass til religiøse uttrykk, samtidig som offentlige aktører ikke må tildele et bestemt trossamfunn en urimelig fremskutt rolle. Likebehandling trenger imidlertid ikke bety at alle trossamfunn må inviteres til alt. Når Statens vegvesen trekker Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke inn i åpningen av E105, gjør de det med en begrunnelse som viser at de tar religionens historiske og nåværende betydning i det aktuelle området på alvor. En slik tankegang er langt å foretrekke framfor å måle «likebehandling» med linjal.