Verdidebatt

Israels hovedstad

Det er opptil det enkelte land å bestemme hva som skal være landets hovedstad. Dette prinsippet gjelder alle nasjoner, og selvsagt også Israel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er opptil det enkelte land å bestemme hva som skal være landets hovedstad. Dette prinsippet gjelder alle nasjoner, og selvsagt også Israel. Fra staten ble grunnlagt i 1948 ble først Tel-Aviv og deretter i 1950 Vest-Jerusalem bestemt til å være Israels hovedstad. Slik var situasjonen inntil krigen i 1967 hvor Øst-Jerusalem ble okkupert av Israel og bydelene i Jerusalem forent. Det skulle imidlertid gå 13 år før Jerusalem ble erklært og være Israels udelelige hovedstad. En erklæring ingen nasjoner eller FN har anerkjent, all den tid delingsplanen fra FN i 1947 fastslo at byens endelige status skulle skje gjennom forhandlinger.

Israel har m.a.o. erklært en først okkupert og deretter annektert by å være landets hovedstad, og det er altså dette som verdenssamfunnet ikke vil anerkjenne. Som resultat er derfor samtlige ambassader lagt til Tel-Aviv, hvortil også tidligere ambassader i Vest-Jerusalem er flyttet. (Unntaket er Russland som har sin ambassade i Vest-Jerusalem fra 2017). Sikkerhetsrådets resolusjon 338 av 1973 krevde forøvrig at palestinske områder okkupert i 1967, inkludert Øst-Jerusalem, skulle gis tilbake straks, noe Israel ignorerte. Så lenge verden omkring trodde på deres egen narrativ om at områdene var vunnet i en forsvarskrig mot araberne, var okkupasjonen dessuten ikke folkerettsstridig så lenge Israel ikke flyttet egen befolkning til områdene.

Snart skal "Jerusalem-dagen" feires. Kristne og andre fra mange land kommer til å delta, slik de gjør hvert år. Få, om noen av disse tilreisende, vet antagelig hvorfor dagen feires. Det er dagen da unge israelere strømmer rundt i Gamlebyen med israelske flagg og roper anti-palestinske, anti-arabiske og anti-muslimske slagord. Noen av ropene påkaller død og ødeleggelse over palestinere i Jerusalem. Store grupper paraderer gjennom det muslimske kvarteret i Gamlebyen og provoserer beboerne ved å sparke på dørene til palestinske hjem og forretninger. Israelittene kaller det "gjenforeningsdagen" av øst og vest i hovedstaden.

Det er denne byen som Israel siden 1980 hevder er jødenes hovedstad, selv om byen er av historisk religiøs betydning til de tre store verdensreligioner. Hvilket også var grunnen til at byen i FNs delingsplan fra 1947 skulle ha spesiell status og under internasjonal kontroll. Allikevel tok sioniststyrker under 1948-krigen kontroll over den vestlige delen av byen - Vest-Jerusalem - og erklærte delen som en del av Israel.

Under 1967-krigen nesten 20 år senere erobret israelske styrker den østlige delen av byen, som da var under jordansk kontroll. Og gjennom å bryte internasjonal lov ble hele byen nå bragt under israelsk jurisdiksjon. FNs Sikkehetsråd kvitterte det ulovlige vedtaket i Knesset gjennom Resolusjon 478 som erklærte det israelske vedtaket for ugyldig. Et ulovlig vedtak fordi folkeretten slår fast at en okkupant ikke må ha suverenitet over det territoriet de okkuperer.

Rett etter okkupasjonen ble byens palestinere en kort tid tilbudt israelsk statsborgerskap, men bare noen få benyttet seg av tilbudet. Slikt ble stort sett betraktet som et forræderi eller medførte annen risiko. I dagens Øst-Jerusalem har i dag over 400.000 palestinere med såkalt "permanent opphold" gjennom egne ID-kort, i tillegg til at mange har midlertidige jordanske pass. Sistnevnte gir dem imidlertid ikke jordansk statsborgerskap, og heller ikke rett til å arbeide i Jordan, ei heller rettigheter til jordanske velferdstjenester.

Effekten av dette er at palestinerne i Øst-Jerusalem blir statsløse. De er hverken borgere av Israel, Jordan eller Palestina. I stedet blir de betraktet av Israel som fremmede i sin egen by som de er født i, og må bo på den israelske statens nåde. De er blitt det som jøder har opplevd under muslimsk styre - å være 'dhimmier'. Siden 1967 har over 14.000 palestinere mistet sin oppholdsrett i Øst-Jerusalem. Ved å oppholde seg utenfor Jerusalems grenser over tid - det være seg Vestbredden eller et annet land - risikerer de å miste sin oppholdsrett byen. Kan man ikke bevise at man har bodd i byen kontinuerlig, risikerer man å miste sin oppholdsrett, og for å kunne forbli må man vise fram en rekke dokumenter som skjøter, leiekontrakter og lønnsslipper. Byen administreres i dag av apartheidpolitikk, som biskop emeritus Ernst Baasland kalte det og hevdet at Israel handlet stikk i strid med sine jødiske prinsipper.

Det er denne byen tusenvis av uvitende og naive nordmenn år etter år reiser ned for å feire. En by som er ulovlig annektert etter verdenssamfunnets oppfatning. En by som Jesus sørget over fordi den hadde forkastet profetene, og og hvor ødeleggelsen ville bli så enorm at det ikke skulle levnes sten på sten i byens storstue, Templet. Jerusalem var en by den gang det ikke fantes noe New York, Berlin, Moskva, London eller Paris, og en by hvor profetene vandret. Utgravninger kan tyde på at her har det bodd folk i 5000 år. Antallet som i vår tid reiser til Jerusalem for å feire blir allikevel relativt lite mot feiringen på Jesu tid, hvor man regner med at flere hundre tusen valfartet årlig, men hvor byens totalbefolkning var mellom 50.000 og 100.000 - en tiendel av dagens. Antall pilegrimer til Jerusalem i dag er hverken historisk i antall eller profetisk i betydning, selv om reiseoperatører nok gjerne vil at norske israelromantikere skal tro det.

(Først publisert i dagen.no 21.9 2017)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt