To arbeidsgiverlinjer, ja takk!

Skillet mellom stat og kirke har så langt blitt håndtert på en god måte, selv om det fortsatt er mange forvaltningsmessige detaljer som skal på plass. I en tid der kirkens økonomiske rammer er under press, jf oppslaget om kutt i prestestillinger nylig, er det viktigere enn noensinne å prioritere hva vi skal bruke ressursene og oppmerksomheten på.

Det har i mange år vært en etablert sannhet at det er behov for å omorganisere Den norske kirke i retning av en arbeidsgiverlinje. Svært mye arbeid har vært lagt ned i forsøk på å utvikle en slik organisatorisk modell, uten at det ser ut til at vi er nærmere noen løsning. Dersom dette spørsmålet fortsatt skal behandles og modeller utprøves i årevis fremover, vil det legge beslag på store ressurser og opprettholde energitappende profesjonsposisjonering. Kanskje det er på tide å legge spørsmålet til side og gjøre det beste ut av den organiseringen vi har, i hvert fall så lenge kirkelig finansiering er basert på overføringer fra både stat og kommune.

Samhandlingen mellom dagens to arbeidsgiverlinjer fungerer mange steder utmerket lokalt. Der den ikke gjør det kan man videreutvikle løsninger og avklare ansvarsforhold, uten at arbeidsgiverlinjene behøver å være til hinder for dette. Jeg påstår slett ikke at dagens ordning er en eksemplarisk organisatorisk modell, men jeg mener man nå bør vurdere om den er god nok, i hvert fall for en stund til.

Det stilles jevnlig spørsmål om hvor mye ressurser som brukes på administrasjon og byråkrati i kirken. Det er et svært viktig spørsmål, som imidlertid også må ledsages av spørsmålet om hva som genererer økt byråkrati. Skytset rettes ofte mot Kirkerådets administrasjon, som definitivt må tåle bli utfordret på dette. Administrasjonen i Kirkens hus er imidlertid igjen prisgitt å følge opp det som Kirkemøtet vedtar. De senere årene har Kirkemøtet vedtatt en rekke saker og reformer som har vært svært ressurskrevende for kirken på alle nivå. Noen ganger kan man undres om Kirkemøtet egentlig har vært klar over rekkevidden og konsekvensene av sine vedtak.

Å fatte vedtak er selvfølgelig Kirkemøtets privilegium og ansvar som øverste besluttende organ. Til en viss grad kan man også si at noe av det vi har sett de senere årene er kirkedemokratiets nødvendige pris. Kirkemøtet har imidlertid fremover et ansvar for å forvalte kirkens samlede ressurser klokt, og da er det ikke mulig å både holde administrative kostnader nede og samtidig påføre administrasjonen en stadig økende saksmengde. Både av hensyn til kirkens arbeid lokalt og for å motvirke økt administrativ ressursbruk sentralt mener jeg at Kirkemøtet i 2018 bør vurdere å legge hele omorganiseringsdiskusjonen på is for en stund.

Dersom vi kan unngå å fortsette uendelige diskusjoner om mulige endringer av forvaltningsnivå, tilsettingsmyndighet og arbeidsgiveransvar kan vi i stedet videreutvikle og foredle den modellen vi har. Håpet er at det kan bidra til mindre fokus på kirkens struktur og større fokus på kirkens oppdrag.

Noen ganger er endringer helt nødvendige. Andre ganger kan den gode løsningen være å gjøre det beste ut av det man allerede har. I dagens situasjon tror jeg vi har lite å tape og mye å vinne på å gjøre nettopp det.