Oslos nye biskop og verdier

Er det noe min vekkelseshistorie nylig publisert her har fått meg til å tenke nytt om, så er det hvor avgjørende svekkede de materialistiske hjerter blir, hva angår et reelt etterfølgende disippelliv. Materialisme og det å være seg selv nok er i sin rot veldig ikke-kristen atferd.

Så i dette er jeg helt enig med biskopen. Likevel kommer det ikke frem at biskopen mener de rike bør forvalte sine opptjenede verdier klokt, til landets felles oppbyggelse og velferd. Det virker mer som om hun ønsker å ødelegge landet og de rike, sånn at det gode skal komme.

Ved for høy skattlegging, vil de rike flytte utenlands med sine "verdier", og godhetstyrannene i Norge blir da sittende igjen med skjegget i postkassa. Oppmuntre heller alle med nok penger til å skape flere jobber, og bidra til landets velferd ved nøye gjennomtenkte gaver og investeringer!

Det må nemlig ikke bli sånn at vi må velge mellom å være klok og raus. God eller realistisk? For det er bare tåpelig. Den naturlige åpenbaring, som er tilgjengelig for alle, må tas hensyn til like så mye som det bibelske materialet.

Noen ganger kan kristne være kalt til ikke å holde noe tilbake, men ofre alt. Nasjoner og folkeslag er veldig sjeldent kalt til det, om noen gang. For vi lever i noe som heter virkeligheten, og her må morgendagens hungersnød avverges av verdier opparbeidet i dag. Det ligger i ordtaket at det er bedre å gi en mann en fiskestang, så han selv kan skaffe seg mat, enn en fisk hver dag.

Men tiggerne (som ofte er en forlengelse av organisert, lyssky virksomhet) gjør oss jo til så gode mennesker, når vi bare kan øse ut av våre overfylte lommer! For se! Når vi ikke har mer å leve av, da er vi som dem! Og da kan vi RELATERE til hverandre...

Dette kan fungere for en munk eller en hellig mann. Kanskje for Kirkens Bymisjon? Men ikke for et helt folk. Det kan aldri være noen tale til hele folket å oppgi alt de eier! Visselig var disiplene så kalt, og Jesus befaler det av sine etterfølgere. Så noen skal faktisk selge alt, mens andre skal fungere som trofaste forvaltere av materielle verdier med gudsfrykt.

Så kan vi spørre oss om biskopen, basert på ordbruken, har visjoner om en verdensvid utslettelse av kollektiv velferd, snarere enn denne velferdens kontinuerlige bygging og videre forvaltning? Og er biskopen interessert i å bevare folkeslagene? Har hun i det hele tatt tenkt over disse problemstillingene?

Hun fremmer i det minste et sterkt ønske om åpne grenser. Det er et - for å si det forsiktig - ladet politisk spørsmål. Omtrent som skattlegging. Men vi vet jo alle at Jesus var en radikal hippie som gikk rundt og snyltet på pengene til rike enker, mens han mente at "morgendagen får bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

"Gi, og det skal bli gitt dere." Vi vet jo alle hvordan forretningsmoguler som Jan Hanvold vet å tyne slike ord til det ytterste, og systematisk suge landets minstepensjonister tomme for penger. Velsignet skal de likevel være for investeringen, både i denne verden og i den kommende. Men Hanvold er sleip, og de materielle verdiene her går veldig sjeldent den andre veien.

Ved kloke investeringer av penger (Jesus snakker også veldig mye i sine lignelser om forvalterskap), skapes det arbeidsplasser og kontinuerlig forsyning av materielle verdier inn til samfunnet. For i vårt univers råder det noe som fysikerne kaller entropi: Det innebærer at alt brytes ned over tid. For at det ikke skal brytes ned, må folk arbeide. Dette problemet møtte den første menigheten i Jerusalem: De ble mange, og hjalp de fattige ved å selge alt de eide inn til en felles kasse. Det er veldig positiv kommunisme!

Om de kristne hadde fortsatt med å vokse like raskt som den første menigheten i Jerusalem, da Guds Ånd først kysset vanlige folk, kunne sikkert denne form for kommunisme ha fungert. Men folk bor i hver sin by, og er opptatt med seg og sitt. Alle er heller ikke kalt til fulltidstjeneste for Gud. Også kristne mennesker bør innse verdien av hardt arbeid og forvaltning. For uten dette kan ikke varig fordeling finne sted.

Det var dette som møtte menigheten i Jerusalem. Siden nesten alle som eide noe hadde solgt alt de eide (Jf. historien om Annanias og Saffira), hadde ikke menigheten lenger noe inntektsgrunnlag til å forsørge de mange trengende med. Menighetene i andre byer måtte da hjelpe til. Paulus snakker utførlig om en storstilt pengeinnsamling rundt om i menighetene inn til menigheten i Jerusalem, i sitt andre brev til korinterne.

Det later til at de opprinnelige apostlene til sist innså, at kristne ikke bare kan gi og gi. Noen, ganske mange faktisk, må arbeide for å produsere, og forvalte verdier klokt. Ellers kan ingen få.

Så kan det vel være, mener noen, at vi har "godt av" å gå ned i velstand. Men hvem bestemmer det? Her er det snakk om hvor hjertet er. Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Så de rike må virkelig passe seg! Men når et land har mye rikdom, da kan det brukes til å velsigne. Minsker landes rikdom, da leder det til manges forbannelse, snarere enn til velsignelse.

Det er vel derfor flere reagerer negativt på den nye biskopens uttalelser, og sier omtrent som så: "Hvem er hun til å føre forbannelse over oss, så hun selv skal kunne nyte den selvsentrerte gleden å velsigne andre ut fra egen fromhet, og attpåtil fordømme oss slitere i samme slengen?"