Rune Eidsaa

Filosof
11    76

Videre om vekkelse, del 2. Med utgangspunkt i Bernt T. Oftestad 18.09.17.

Professor emeritus i kirkehistorie Bernt Torvild Oftestad, koblet i et foredrag på MF de åndelige strømninger innen norsk vekkelseshistorie sammen med idéhistoriske forhold, sosiologiske betingelser og gruppepsykologi.

Publisert: 21. sep 2017 / 151 visninger.

UTVIDEDE PERSPEKTIVER

A) Sosiologi og internasjonale trender.

Oftestad legger i sin fremstilling vekt på hvordan vekkelsesfolket delvis kunne sympatisere med den liberale utvikling innen styresett og sivilsamfunn. Jeg tilføyde at bondepredikanten Hans Nielsen Hauge var før liberalismen i det å frigjøre kristen oppbyggelse i fra presteveldet, om enn han ble værende i kirken sammen med sin bevegelse. Men særlig utover i det 20. århundret ble "Kristen-Norge" fragmentert inn i en rekke "esoteriske klubber", i alt fra liberal protestantisme, til lavkirkelig og frikirkelig virksomhet, til karismatikk og høykirkelig og apologetisk renessanse.

Her er altså noe å velge mellom for enhver smak, om noen skulle ønske å bli kristne. Men det religiøse tilbudet her er nettopp markedsdrevet, på en annen måte enn det bedehuskulturen brukte å være. Var du "vakt" så var du med bedehuset, ellers ikke. Likesom sosialister var med i Arbeiderbevegelsen, dersom de var tilstrekkelig organisert: For disse vokste frem parallelt innen de store folkebevegelsers tid.

Disse bevegelsene var begge sterke fram til 30-tallet, men etter Andre verdenskrig ble Arbeiderpartiet det statsbærende partiet, og vekkelsesbevegelsene ebbet ut. Hvorfor det skjedde er det ikke enkelt å svare på, og den som er interessert i forholdet mellom de to folkebevegelser, bør lese "Kirken og Arbeiderbevegelsen" av Nils Ivar Agøy.

Selv har jeg noen teser som kan bidra til å forklare hvorfor, og det skal vi komme tilbake til. Det har mye med materialismens plass i folks hjerter å gjøre, og at de var lei av store bevegelser og søkte trygghet og nasjonsbygging, i en tid der en annen ikke ubetydelig bevegelse, Nasjonal Samling, hadde blitt drenert ned i dragsuget sammen med Hitler.

Det var altså behov for å samle nasjonen i en annen form for nasjonalsosialisme enn den som hadde vært forut. Da måtte bedehusfolkets selvstendige rolle tones ned. Noe av vekkelsesilden syntes tapt, i det lekmannshøvdingen Ole Hallesby trakk seg tilbake til alderdommen. Parallelt med de politisk-kulturelle omveltningene på 60- og 70-tallet, blusset vekkelsen opp igjen i ikke ubetydelig omfang. Men den var gjerne nå karismatisk og radikalisert, fremmedgjort i fra bedehusets røtter og den dypere norske kulturarven hvis jordsmonn den kunne ha dratt nytte av, men ikke gjorde.

Dermed økte den kirkelige fragmenteringen, og vi fikk frigjøringsteologi med radikal fattigdomsbekjempelse og feminisme som ideal. Det ble følgelig strid om kvinnelige prester, noe som ytterligere fragmenterte kirken. Dermed ble de ulike fraksjonene redusert til hobbyelementer for spesielt interesserte, og sekulariseringen av det norske samfunnet skjøt fart. En lignende utvikling kunne spores i mye av Vesten. Men i Norge var altså den bredere kristelige konstellasjonen, i likhet med Arbeiderbevegelsen, vokst fram innen særegne forutsetninger, om enn lignende utviklingstrekk kan spores i våre to naboland.

Som Oftestad kommer inn på, gjorde alt på 1800-tallet flere ulike internasjonale bevegelser, med ulike vektlegginger av frelse og helliggjørelse, seg gjeldende på norsk jord. Den avgjørende fragmenteringen innen Kristen-Norge skjedde i året 1907, da Det Teologiske Menighetsfakultetet ble opprettet som en utdanningsinstitusjon som ikke skulle bringe liberalteologi inn i Den Norske Kirkes presteutdannelse. Dermed skilte konservative og liberale tydelig lag. Videre kom Thomas Ball Barratt tilbake fra USA, hvor han hadde opplevd pinsevekkelsen. Og han ble opphavsmannen til Pinsebevegelsen i Norge, og var en pioner også i Europeisk sammenheng.

Pinsebevegelsen vokste meget i vekkelsene til og med 30-tallet, i likhet med det lutherske lekmanns-Norge. Til å begynne med ønsket Barratt å bringe tungetale og Åndsdåp inn i sin metodistmenighet, og videre inn i kristenheten, men det førte ikke fram, så de endte opp med å danne sine egne menigheter. Det var i hovedsak lavutdannede og arbeiderklassefamilier som ble med her. Mange av disse gjorde ikke ubetydelige klassereiser videre innover i Etterkrigstiden.

Som et verdenshistorisk fenomen, gjorde typiske pinsekjennetegn seg gjeldende i de fleste andre kirkesamfunn i løpet av 60- og 70-tallet. Deler av både den lutherske og den katolske kirke ble preget. Disse vekkelsene skulle prege både Latin-Amerika og Afrika sterkt, og det ble en tilnærmet global trend innen den bredere evangelikalismen. (Det er en kristen bevegelse som legger vekt på kristen enhet og forkynnelse av evangeliet. Her kan evangelisten Billy Graham stå som en typisk representant.)

Også i Norge gjorde disse trendene seg gjeldende. Men avstanden mellom disse og den dypere forankringen i folkelig protestantisme hos mange, ble for stor. Resultatet ble at den eventuelle fornyelsen ikke ble tatt videre inn i det høykirkelige gudstjenestelivet. Og den lavkirkelige lutherdommen tok i stor grad avstand fra de karismatiske fenomenene, hvilket ble sett på som fremmede.

Evangelieforkynnelsen, som var kommet mye bredere inn med et slags "tilbud og etterspørsel" -element like fra 1800-tallet av, holdt likevel stand, og fungerte enda en tid. Men interessen fra allmuen uteble i stor grad, noe vi kom mer inn på i del 2). Årsakene må her søkes i tapt kirkelig autoritet i kulturen, og at folk ble seg selv nok i sine materialistiske hjerter: For distraksjonene innen liberalismen var mange, og i tråd med Marx sine innsikter hadde folk det stort sett godt, og så ikke videre behov av religionen.

Her ble pietismens og bedehusbevegelsens store vektlegging av synden en torn i kjødet for hele Kristen-Norge. For Kultur-Norge, som lenge i stor grad hadde vært splittet i fra Kristen-Norge, hadde lenge kritisert den oppfattede saktmodigheten og livsfiendligheten innenfor bedehuskulturen, i bøker, teaterstykker og alle slags mulige andre produkter. Avisene og den felles offentligheten ble nå bedehuskulturen fremmed, og folk flest hadde enten sterke fordommer til den, eller klarte ikke av andre grunner å relatere til den. Hva som en gang hadde vært en sterk folkebevegelse, slet altså med manglende autoritet i fremførelsen av sitt budskap, og med store image-problemer. Den fremvoksende liberalteologien innen Den Norske Kirke skulle forverre dette ytterligere. Allerede på 80-tallet var krisen her akutt, om enn det tok mye lengre tid for kristne flest å innrømme dette.

Vekkelsene fra 70-tallet hadde likevel ført til en slags fornyet vitalitet langt inn i Den Norske Kirke, og enda i våre dager drives det mange steder vellykket arbeid rettet mot ungdom og andre, med gitarspilling, avslappet atmosfære og hverdagspreget, men klassisk forkynnelse, med mer. Så bildet er alltid fullt av nyanser, og slett ikke sort.

Særlig om vi retter blikket internasjonalt, blir situasjonen lysere. For i Russland gjenfødes den statsbærende kirken. I Kina er de kristne nå godt over 10 % av befolkningen, og vokser raskt. Det globale tyngdepunktet av kristne er i ferd med å forflytte seg mot Afrika og Syd-Amerika som de verdensdelene med flest aktive kristne. Men i USA nå, som i flere tiår i Europa, føler de yngre generasjonene i det store og det hele at kristendommen ikke "angår dem".

Dette bør være en hovedutfordring for Kirken i Vesten, og dersom disse alarmerende tendensene både kan bremses og reverseres, skal vi nok snart se at Kirken vokser bortimot i hele verden. For utgangspunktet for alle kristne, mener jeg, bør være at den levende Kristus er utøvende Herre over hele sin Kirke med stor K. Mer om dette skal vi skrive i neste punkt.

B) Utfordringer og muligheter for vekkelse.

Det første man må finne ut av når man snakker om vekkelse, er om man vil ha det eller ikke. I dette ligger også spørsmålet om hva det er. Burde ikke kirkelig fornyelse i forskjellige former være nok? Hvorfor alle disse emosjonelle eller ekstatiske fenomenene? Fornyelsen burde da være nok for menneskene, så sant de evner å motta den? Men det kommer jo helt an på hva fornyelsen innebærer.

Historien viser at det er utmerket mulig å holde det gående uten fornyelse overhodet. Om dette er mulig innen liberale samfunnsformer, vet jeg ikke. Ikke i lengden, tror jeg. Men i størsteparten av Norgeshistorien har det å være ikke-kristen så og si vært utenkelig. Det var kirker i hver bygd, og prestene hadde ortodoksi i sin utdannelse, og forkynte dette for folket. Annet tankegods ble verken fremmet i nevneverdig grad, eller tolerert.

Med statspietismen på 1700-tallet la man ekstra stor vekt på at hver enkelt person skulle lære grundig og vedkjenne seg hele innholdsfylden i den kristne troen. Pontoppidans lærebok med spørsmål og svar ble puggekost til konfirmasjonen. Opplæringen innen kristendommen ble det avgjørende element for opprettelsen av allmenn skolegang i 1735. Men ved dette ble også kimen lagt for den inderliggjortes egengjorte overbevisning, ut fra den eneste høyere instansen i verden enn kongen og statsmakten, nemlig Gud selv.

For det var dette som skjedde etter at Hans Nielsen Hauge opplevde at Gud kom ham i møte i en slags lysvisjon mens han pløyde åkeren. (Omtrent som apostelen Paulus på vei til Damaskus.) Dette ble livsforvandlende for ham, og han leste bibelen mye oppe på loftet hos sine foreldre, og sov og spiste svært lite. Deretter mente han seg kallet av Gud til å forkynne for folket. Dette var ikke ulovlig, så lenge presten hadde overoppsyn under selve møtet. Men Hauges kallsbevissthet skulle snart her forstyrre statsmaktens oppfatninger ganske kraftig.

Det later altså til å være en viss spenning mellom vekkelse som overskridende fenomen, og de rådende autoritetsstrukturer som mennesker flest liker å befinne seg innen. Dette gjelder også i fra kirkelig hold. Det beste etter min oppfatning, vil være den symbiose som inderligheten og autoriteten levde under i Norge utover på 1800-tallet. Det karakteristiske ved slik en setting går igjen som fenomen i mye europeisk historie, innen alle slags menneskelige virkningsfelt. Nemlig at sivilisasjonen trives best helt generelt sett når voldsomme individuelle krefter ekspanderer ut fra et solid kristelig ortodokst jordsmonn. Gullalder kaller vi dette, foreningen mellom kollektiv og individuell selvrealisering.

Forbannelsen blir dessverre ofte i videreføringen, at frigjøringen blir såpass sterk en generasjon eller to senere, at man fjerner seg nærmest helt i fra det kristne jordsmonnet, som man tilsynelatende "glemmer". Dermed går man glipp av den velsignelse som den kristne stabilitet innen verdensanskuelsen opprinnelig tilveiebragte ved den kulturelle ekspansjonens begynnelse. Dette er et gjennomgående fenomen innen mye europeisk kultur og sivilisasjonsutvikling, hvilket gjør det desto mer interessant å studere. Trenger vi vekkelse? Ja, men den bør gå langt dypere enn visse teaterforestillinger i frimenigheter for spesielt interesserte.

Spørsmålet blir da hva slags muligheter for fornyelse vi har. Kristenlivets fornyelse er slett ikke det samme som sivilisasjonsfornyelse, om enn de i visse tilfeller faktisk overlapper hverandre. I Russland per i dag gjør de faktisk dette, for etter 80 år med mislykket kommunisme, og ti år med mislykket liberalisme, innså mangeårig leder Vladimir Putin at landet trengtes å gjenoppbygges langt mer grundig. I Russland har de ikke hatt noen reformasjon, så individualismen står heller dårlig, og landet har ofte hatt topptunge strukturer, hvilket ikke er annerledes i dag. Ikke alt er perfekt slik vi ser det, med hvordan det russiske systemet fungerer. Journalister forsvinner, og offentlig tjenestemenn kan være svake for korrupsjon. Den mislykte liberaliseringen førte til at en mengde materielle verdier falt på alt for få hender: De såkalte oligarkenes. Men midt i alt dette, innser russerne sitt behov av kristendommen som statsbærende fundament, og kirker reises i stor stil.

Nå er ikke jeg selv som kristen fremmed i fra karismatikk og ekstase og alle disse tingene. Men jeg vil heller ha et helt folk med løs tilknytning til kristendommen, enn noen få tusen som ruser seg i stevnehaller mens resten av folket går fortapt. For kristne er nødt til å ta fortapelsen på alvor, at i følge kristen lære finnes det ikke noe annet navn vi kan bli frelst ved enn nettopp Jesus Kristus - det er, Jesus Messias, jødenes lovede frelserkonge. Kristne tror at Jesus både er sann Gud og sant menneske, født i historien av en kvinne, men Gud i fra evighet av, "født av Faderen før alle tider". Den Hellige Ånd tar også del i Guds vesen, likesom de to andre guddommelige personene. Sammen danner de den fullkomne kjærligheten, som Gud ved Kristus inviterer oss mennesker til å få del i, her på jorden og videre i evighet.

Nå, å komme inn i denne form for kjærlighet hos guddommen, er hva vekkelse EGENTLIG er for noe. Derfor har det i de middelalderske, kristne samfunnene hele tiden vært mennesker som dedikerte seg spesielt for å delta i bønnen, for så og si "trenge inn" i Guds vesen, ved stadig økende hellighet, avståelse fra synder og skrøpelighet, og fornyet innsikt. Den kanskje viktigste innsikten er at det er selve skrøpeligheten som gjør at vi trenger Gud, og uten denne så vil vi være stolte og selvtilstrekkelige, og ikke evne å søke Ham, til tross for at Gud kaller. Her ligger mye dyp visdom og kristen innsikt gjemt.

Vekkelse er altså i egentlig forstand ikke å riste på gulvet hos Jan Hanvold på Visjon Norge, men faktisk å kjenne Gud, å bli forelsket i Ham, så og si. Dette er hva som holder kristne oppe i alle slags prøvelser. For Gud selv ønsker å være den uuttømmelig kilden for oss, når alt annet rakner. Ofte så må ting først rakne for oss mennesker, for at vi skal innse dette.

Hva er det så som hindrer vekkelsen? Distraksjonen. Det at du aldri stopper opp og tenker på Gud, søker Ham. Selværgjerrigheten. For Gud søker alltid deg, det er du selv som hindrer Ham. Gud kan visselig alltids utvelge seg hvem Han vil: Han er mektig til det. Men Han kaller alle, og få svarer.

Det at det ikke er vekkelse, er at vi ikke har tid til Gud. Og at vi ikke gjør hva Han i sitt Ord befaler. Og ikke avstår fra hva Han sier at vi skal avstå i fra. Om dette kan igjen sies mye, og her kan vi snakke om både de ti bud, de syv dødssynder og mange ting. Men det helt grunnleggende innen den kristne troen er å bli født på ny, hvilket dåpen symboliserer. Den kristne har ved sin nye fødsel fått Guds eget liv på innsiden av seg selv. Gud selv ønsker å bo hos den som har blitt en kristen. Derfor er alt mulig for den som tror, hvis du i det hele tatt innser hvor revolusjonerende dette er.

Den kristne må også komme i fellesskap sammen med andre som deler den samme troen. Det er dette som er menigheten, der lemmene på Kristi kropp samles, i det de spiser sin Herres kropp og drikker Hans blod som konkret symbol på den enhet og det kall de har.

Kristne må gjerne også gjerne dedikere konkrete steder til bønn, lovprisning, oppbyggelse og sosialt samvær. Kanskje også til å ta seg av de utstøtte, drive barmhjertighetsarbeid? For de trenger å samtale sammen, be og synge, oppbygge hverandre. Kanskje spise sammen og chille litt? Bønnehus kaller noen dette. Eller bedehus. Kanskje de gamle bedehusene må rives, slik at nye kan oppstå?

At kristne i Norge trenger et kraftig spark bak for å revitalisere selve ånden og essensen i hva det vil si å være et bønnens hus i det 21. århundret, synes heller klart. Fremtiden for en eventuell vekkelse i Norge, tror jeg ligger i opprettelsen eller revitaliseringen av en mengde slike bønnehus, uavhengig av kirkesamfunn. Om disse kunne inngå i et samlet bønnenettverk, ville det vært ypperlig. Jeg vet at initiativ til dette både fremmes, foreslås og opprettes innen flere sammenhenger, flere steder.

Så det er ingen grunn for kristne til å klage. Omvend deg heller fra materialismen, alle hverdagens avguder som stjeler din tid, og søk Gud. Når du forstår Hans vilje, skal du lyde Ham, og oppsøke andre kristne.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

8 innlegg  1281 kommentarer

Bra

Publisert 8 måneder siden
Rune Eidsaa. Gå til den siterte teksten.
Den kristne har ved sin nye fødsel fått Guds eget liv på innsiden av seg selv. Gud selv ønsker å bo hos den som har blitt en kristen. Derfor er alt mulig for den som tror, hvis du i det hele tatt innser hvor revolusjonerende dette er.

Igjen en god artikkel og analyse.

Det ser ut til at små fellesskap blir det beste fremover.  Som  H N Hauges hus-samlinger på 1800 tallet.

Ærlige hellige mennesker som disipler av Jesus.  Ingen tunge organisasjoner med ansatte prester eller andre lønnede medarbeidere.  


2 liker  
Svar

Siste innlegg

Den svarte slangen
av
Rebecca Solevåg
rundt 3 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Biskop Currys utopi
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 63 visninger
1 kommentarer
Til mine ureligiøse venner
av
Åste Dokka
rundt 3 timer siden / 366 visninger
0 kommentarer
Helligdager
av
Ronnie Eckholm
rundt 15 timer siden / 134 visninger
1 kommentarer
Guds hjerte
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
De har seg selv å takke?
av
Odd-Egil Auran
rundt 21 timer siden / 111 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Hans Ingvald Røed kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
mindre enn 1 minutt siden / 698 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Biskop Currys utopi
12 minutter siden / 63 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Den åpne kroppen
15 minutter siden / 1858 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2773 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 1 time siden / 391 visninger
Alf-Erik Hallert kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 565 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 2 timer siden / 698 visninger
Rune Holt kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2773 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 255 visninger
Hans Ingvald Røed kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 11 timer siden / 698 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 255 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 11 timer siden / 2773 visninger
Les flere