Videre om vekkelse, del 1. Med utgangspunkt i Bernt T. Oftestad 18.09.17.

TILFØYENDE PERSPEKTIVER TIL OFTESTADS VEKKELSESHISTORIE

A) Introduksjon.

Min egen kompetanse på feltet er ikke like tungtveiende som Oftestad sin, men jeg skriver ut fra en mangeårig interesse, og studier i kirkehistorie som del av både min bachelor i teologi og i historie. Dessuten har jeg aktivt oppsøkt en lesegruppe i kirkefedrene, karismatiske møter, med mer. Så vil påstå at jeg har ganske god oversikt i kirkelandskapet, når alt kommer til alt.

Innen filosofien har jeg også interessert meg for temaer tett knyttet opp mot teologihistorien. Jeg finner det personlig veldig stimulerende å undersøke både den rasjonelle metafysiske underbygningen til troen, så vel som de konkrete menneskelige erfaringene som støtter opp om denne troen. Men her vil jeg altså legge min egen personlige reise til side, og opplyse om helt grunnleggende, men viktige trekk nasjonalt og internasjonalt, som kan støtte opp om Oftestads egen historiefortelling.

B) Hans Nielsen Hauge.

Oftestad presenterer sine vekkelseshistoriske perspektiver ut fra en lavkirkelig, luthersk kontekst, gjerne kalt bedehuskulturen. Siden denne tapte kulturkampen etter Ole Hallesbys død, har mange et ganske negativt bilde av hva som preget en slik kultur. Dette er heller ikke en kultur jeg selv kjenner inngående fra innsiden. Men det gir inntrykk å lese av Oftestad hvordan de som hadde erfart vekkelsene, ble preget av dem, og opplevde disse i ettertid. (Ikke minst hans egen mor.)

Innen vekkelseshistorien i Norge må bondepredikanten Hans Nielsen Hauge sies å være den mest interessante og mest avgjørende skikkelsen. Jeg har også studert hva denne mannen opplevde på et jorde i Tune i Østfold i 1796, og hvordan dette siden bredte seg utover det aller meste av Norge i årene fram til 1804. Hvordan et slikt opplevd møte med Gud over få år plutselig sprer seg videre utover hele landet, som ild i tørt gress, er det skrevet flere bøker om, som kan være mer enn verd å lese.

Hauge er av mange kalt den første moderne nordmann, og at en bondesønn tok seg til rette slik innen det som var prestenes oppgave, ble for sterk en kost for mange. Hauge ble arrestert flere ganger, men aldri lenge, og startet flere bedrifter, reiste landet rundt og skrev en mengde bøker, som en stor andel av befolkningen leste.

Men i 1804 fikk myndighetene nok, og Hauge ble utsatt for et justismord som førte ham i fengsel i ti år, like til det avgjørende år i vår egen historie, 1814. Etter dette var Hauge en svekket mann, om enn en dypt troende, og han trakk seg tilbake til en gård, giftet seg og levde et stille liv. Men han gav mange av vennene sine verdifulle råd.

C) Ole Hallesby.

Hallesby er en farlig mann å nevne, siden han ble forsøkt svekket av alle de kulturradikale kreftene som vokste fram utover på 1900-tallet, noe de i ettertid har klart godt.

Faktum er at mannen likesom Gisle Johnson både var professor i systematisk teologi, samtidig som han var lekmannsforkynner. Han koblet seg på de eksistensielle trendene innen datidens lutherdom med en kierkegaardiansk vri, koblet med en særegen innsikt i troens verden som mange mindre begavede sjeler måtte ha brukt adskillig med tid for å oppnå.

For Hallesby var, likesom Hauge, en produktiv og aktiv mann. Han foreleste ved Menighetsfakultetet, forsket, skrev oppbyggelige bøker, reiste rundt i landet som predikant, var formann i to misjonsorganisasjoner på én gang, skrev hyppige leserinnlegg i avisen, samtidig som han vant priser for beste hagestell på hjemmebane.

Dessuten satte han av tid til samtaler med studenter, og fungerte som sjelesørger for noen. Dag Kullerud forteller i sin biografi at Hallesby ba for mennesker til helbredelse ved bønn i flere tilfeller. Men dette var om mulig enda mer kontroversielt enn i dag, så det ble dysset ned.

Den mest berømte av Hallesbys bøker, "Fra bønnens verden", viser en dyp åndelig og psykologisk innsikt fra hans side. Men når det kom til de såkalte kulturstridene, gikk Hallesby hardt ut og var uforsonlig og uten reflekterende nyanser. I dette feilet han i å nå ut, og ble et yndet hatobjekt blant medie- og kultureliten. Dette er noe kristne har lært av i ettertid, men kanskje for mye: Erfaringer tilsier at fasthet kombinert med ærlighet om tvil og vanskelige temaer, fungerer best i dag. Altså ekthet uten skjønnmaling, men likevel i lojalitet til de kirkelige overleveringer.

D) Om de sosiologiske og psykologiske forutsetningene for vekkelse.

I sin fremstilling legger Oftestad tett opp sin vekkelseshistorie sammen med framveksten av den sekularistiske liberalismen. Denne skjer i en forlengelse av det moderne gjennombrudd generelt i Vesten, som likevel Hauge med sin vekt på personlig og inderlig tilegnelse av det ortodokse (dog pietistiske) trosinnholdet, var en forløper for i Norge.

Derfor kom, som han beskriver, pietistene i en indre konflikt i forhold til liberalismen: De ønsket den personlige friheten til tenkning, ytring og forsamling, samtidig som de også ønsket at hele folket skulle få den lutherske ortodoksien inn med morsmelken, og Pontoppidans forklaring til konfirmasjonen.

I takt med skolens sekularisering, begynte også lekmannsbevegelsen innen kirken med et storstilt opplæringsprosjekt innen kristendommen, med ungdomsskoler etter den obligatoriske folkeskolen, som på den tiden var endt ved barnets fylte 14 år. Voksen ble man deretter ved konfirmasjonen, på den tiden. Slik hadde det vært i lang tid, men denne samfunnsorden skulle nå stå for fall.

Sosialdemokratiet på 50-tallet var det som i Hallesbys og pietismens alderdom skulle fullbyrde kvelningen av lekmanns-Norges reelle samfunnsplass og vitalitet. Fra nå av sto det allmenne fokuset på modernisering og landsbygging, og dekning av folks materielle behov. "Avkristningen var på alles lepper" i den tiden, og folk ble sin egen innsnevrede livsverden nok. Marx sine psykologiske innsikter om at religion var opium for folket, ble tatt til etterretning av samfunnsingeniørene, og snart var det ikke lenger plass i folks hjerter og sinn til de dypere åndelige lengsler og sannheter.

Lengselen etter behagelighet og de mange hverdagens nye distraksjoner, kunne se ut til å kvele det jordsmonn som vekkelsens spire tidligere hadde vokst så godt i. Dessuten var kirkens og bedehusets autoritet svekket i folket gjennom lang kulturkamp, ikke minst på 30-tallet. Like etter andre verdenskrig ønsket mange seg en gjenreisning av den kristelige bevissthet, og sosialdemokratiet og de kristne organisasjonene levde tidsvis godt sammen. Kanskje for godt. For skoleprosjektene ble kvelt av den byråkratiske statens kontroll, samtidig som mediene fortsatte å angripe Hallesbys personlighet. Det ble hevdet at han hadde betalt for lite i skatt, mens han i ettertid ble frifunnet, og egentlig hadde betalt for mye. Til alle tider i Norge har mediene målbært en viktig motstemme mot vekkelsesbevegelsene, i den grad at nesten ingen journalister vet hvordan de skal skrive positivt om kristendommen.

Likevel er den kulturelle fragmenteringen ikke massemedias og Arbeiderpartiets feil, men vi må gå lengre tilbake for å finne årsakene. Helt fra realismens tid i norsk litteratur på 1800-tallet, har bedehuskulturen stått i en avgjørende spenning med viktige strømninger innen kultur-Norge. Dette til tross for at diktere helt opp til Arnulf Øverlands tid var meget preget av bibellesningen og sin egen lutherske oppseding. Der hvor vekkelseskristendommen "tente ild på barnelærdommens ved" hos noen, førte den til anstøt hos andre. Triumviratet Freud, Marx og Darwin ble fremholdt av mange som en kur i mot kristen virkelighetsforståelse gjennom hele det 20. århundret. Dette kom også inn i skoleverket og i Ex. Phil-pensumet, hvor også den stigende feminismen etter hvert kom inn som en antitese mot de såkalte "gammelmodige kristen-aristoteliske maktstrukturene". Resultatet ble at kristendommen ikke fikk prege virkelighetsforståelsen som tidligere, og ble et perifert påheng til resten av orienteringssansen hos spesielt interesserte.

Dette var helt i tråd med den dypereliggende liberalismens konsumerisme, hvor individet fristilles til å selv å velge hva slags underordnede fellesskap det ønsker å delta i. Den haugianske selvransakelsen av sjelslivet i botsøvelser før en eventuell omvendelse, ble erstattet av en radikal nådeforkynnelse, som riktig nok var dypt luthersk: Synden er betalt på Golgata! Og synderen kunne derfor gå fri. Gleden var intens, men dette måtte forstås på bakgrunn av syndens alvor, som var kommet inn med morsmelken med full autoritet. Utover i det 20. århundret fikk syndsforkynnelsen svekket autoritet, og det radikale nådebudskapet mistet dermed sin appell. Resultatet ble videre i det 21. århundret, hvor vi er nå, at syndskulturene langt på vei er erstattet med en skamkultur, hvor den oppvoksende generasjonen knapt forstår hvorfor en slik forkynnelse av nåde kunne vekke begeistring.

Den kirkelige fragmentering i tråd med liberalismens atomisering, ble utover i det 20. århundret total. Dette gjaldt både teologien innenfor statskirken, og statskirken selv som identitetsbærende fellesskap for den norske nasjonen. Liberaliseringen endte med at staten gav slipp på sin kontroll over kirken, som ble om til en "folkekirke" de fleste nå bare bruker til livets store anledninger, og unntaksvis til jul og påske. Den rest av lojalitet lekmannsbevegelsen hadde til denne kirken, fikk seg en alvorlig knekk i fjor, da likekjønnet vigsel ble akseptert av folkekirken som apostolisk lære. Uenigheten ble ikke ansett som kirkesplittende, til tross for at Norsk Luthersk Misjonssamband formelt opprettet sitt eget trossamfunn for "de kirkeløse", og andre aktive medlemmer fant seg mer til rette i de aktive frikirkene eller foreningene.

Da hadde avskallingen av det aktive kirkefolk fra den identitetsbærende, norske kirke allerede forekommet i lang tid. Vakte lutheranere hadde i 200 år funnet seg til rette andre steder, og ikke ubetydelige deler av kirke-Norge hadde tatt til seg pinsekarismatikken på forskjellig vis. Dette skjedde visselig også innenfor Den norske kirke, med Oasebevegelsen og alt den førte med seg. Sist men ikke minst har mange aktive høykirkelige medlemmer av Folkekirken i de seneste årene meldt sin overgang til Den katolske kirke, og unntaksvis til den Ortodokse. Atomiseringen av de aktive kristne har gjort det vanskelig for dem å tale med én røst, om enn den inderlighet som ledsager de samvittighetsfylte personlige valgene, fortjener å bli tatt på alvor.

Grunnene til vekkelsestidens opphørelse og lekmannsbevegelsens svekkelse, er altså sammensatte. En enkel og overfladisk analyse kan vanskelig trenge til bunns i slike kompliserte sosiologisk-psykologiske fenomener. Men den kan peke på viktige utviklingstrekk.

Et av dem er som nevnt den svekkede autoriteten den kristne virkelighetsforståelsen fikk utover i det 20. århundret. Dette ble lenge ikke tatt på alvor, og teologene sto rådville. Men her har det også i den helt siste tid skjedd en del interessant. Representativt kan være Bjørn Are Davidsens utsagn om at Freud og Marx fullstendig har mistet sin autoritet, mens Darwin står som en påle. Konservativ kristendom i Norge har begynt å vise at de tar vitenskap og koherens på alvor. Den apologetiske renessanse er ikke fremmed for tvilen, men mener at sannheten tåler alle gode spørsmål. Dermed ikke sagt at alle svarene vil være tilgjengelige for oss. Likevel er det verd å merke seg hvor godt det er mulig å svare på nesten alle gode spørsmål det er mulig å innvende i mot kristentroen. Også selve det fenomen at vi kan drive vitenskap, forener ledende apologeter godt med kristentroen.

De historiske kirkesamfunnene med lange tradisjoner, opplever også i likhet med denne apologetikken en bemerkelsesverdig renessanse i våre dager. Dette i overensstemmelse med den generelle utviklingen innen filosofien i løpet av den siste halvdelen av det 20. århundret. Man kan gjerne si at i løpet av Bertrand Russells tid var det vanskelig å intellektuelt forsvare en kristen tro. Etter ham, fra og med Alvin Plantinga, har det blitt lettere. Men dette kan vi ikke komme videre inn på her.

Den moderne frihetsforståelsen med den eksistensielle opplevelsen i sentrum, har særlig opp i gjennom det 20. århundret manifestert seg i to markant ulike (noen vil si uforenlige) tradisjoner: Den karismatiske og den liberale.

Den karismatiske tradisjonen (innen alle dens avarter) må ses på som en logisk konsekvens av de spektakulære forventningene som oppstår gjennom intens vekkelsesforventing, i det individet selv får avgjøre hva det vil ha, og ellers distraheres rikelig av alle de andre produkter det konsumerer. I det førmoderne samfunnet var det som regel ikke mange distraksjoner som var såpass verd å få med seg at folk helst ville gå glipp av møteukene fra toppen av galleriet. Men i dag er det mange slike, og desto flere nå i den gjennomdigitaliserte tidsalderen. Kombinert med at begge kjønnene skal i jobb, skaper dette og markedsføringen et forventningspress som fullstendig overrumpler og overbelaster mange individer. Som trøst og distraksjon fra dette forventningspresset, søker en god del mennesker inn i det som forkynnes som Faderens uforbeholdne aksept. Dette noen ganger på bekostning av den tradisjonelle synd og nåde -forkynnelsen, andre ganger ikke. Gjennom en intens fokusering på manifestasjoner og livsforvandlende opplevelser, opplever de troende å få trøst og styrke og mot til å møte en hektisk hverdag. Derfor trekker den dag i dag mange mennesker verden over til karismatiske gudstjenester og møter, for å få visse vitale behov dekket som den liberalistiske samfunnsdannelse ikke kan tilby seg (per dags dato) å møte dem med andre steder.

Den andre store individualistisk-eksistensielle tendensen, er teologisk liberalisme, mye utviklet av teologer i Tyskland som Rudolf Bultmann. Den hadde også sin egen konservative versjon i en teolog som Karl Barth. Den konservative eksistensialismen levde i Norge i arven fra Kierkegaard og pietistene lenge side om side med de mer teologisk liberale tendensene, som frigjøringsteologi av både marxistisk og feministisk art. Det avgjørende skillepunktet var likevel hva slags tolkningsforutsetninger som ble lagt til grunn i lesningen av bibelen. For luthersk teologi ligger jo hele kjernepunktet og forankringen for tenkningen fast i bibelen, så denne uenigheten stakk svært dypt og var svært viktig for mange. Ettersom teologistudentene nå i over 100 år har blitt utdannet i kildekritikk, som har forholdt seg med en kjølig, dissikerende distanse til kirkens hellige tekster, er det ikke til å undres over at den flammende nidkjærhet hos de geistlige i forsvar av hele Skriftens bokstavelige sannhet har avtatt med årene. Noen mener at bibelen har rett i alt den sier om lære og liv, men ikke nødvendigvis om historie og vitenskap. For den opplyste sannhetssøker er det ikke vanskelig å tilslutte seg at historier som Noas ark, syndefallet og Babels tårn utfordrer forutsetningene for et naturvitenskapelig paradigme. Og det kan videre være vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor bibelens etiske prinsipper med mer burde stå fast, når så mye annen bibelhistorie blir trukket i tvil. Derfor er det heller ikke til å undre seg over at den kirkelige dogmatikken etter hvert har tilpasset seg den sekulære konsensusen, i møte med synkende medlemstall og interesse, i det mange vanlige samfunnsborgere intuitivt avviser samtlige kirkesamfunn som enten uinteressante eller avleggs.

Midt i en slik vurdering kommer også spørsmålet om gudstjenestens form opp. Hva er en gudstjeneste, og hvordan bør kirkelige sannheter formidles? Hvordan bør møtet med Gud skje? Her har ulike kirkesamfunn vektlagt ulike formidlingsstrategier. Mange frimenigheter har vektlagt populærkulturell musikk og "en avslappende atmosfære" i fra scenen. Mens også de historiske kirkesamfunnene har kommet til, og fornyet den allerede kjente lutherske liturgien med utvidede elementer og ny innholdsfylde. Igjen treffer markedsliberalismen og den individuelle psykologiseringen her inn: Man vil ha hva som funker for seg, og er ikke nødvendigvis så opptatt av dogmene.

Noen er det, og de som er i overkant firkantet på det kan passe godt innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband eller Den katolske kirke. Mens de som er opptatt av mysteriøse opplevelser knyttet til møter med Gud, gjerne trekkes mot Ortodoks spiritualitet, likesom Peter Halldorf, eller mot mer meditative karismatiske tradisjoner, som den i Bethel eller Toronto.

Mekanismene av tilbud og etterspørsel har altså tilveiebragt noe for enhver smak. Men hvor er så Gud i alt dette? Og den opplevelse av sterke møter med Gud som våre forfedre her i landet gjennom kollektive møter kunne oppleve i fellesskap?

I det nye medielandskapet, er vi alle foret med så mange inntrykk av såpass forskjellig karakter, at det sjelden er slik at én gjennomgripende predikant kan appellere til noe helt sjelelig vitalt hos en hel sosiologisk gruppe på én gang, med den ønskede massesuggesjon som effekt. Med "suggesjon" mener jeg her kun at den indre erfarte opplevelse som er svært dyptgripende, også oppleves gjensidig erfart hos mange av dine medmennesker, og at dette blir kollektivt forsterket gjennom mange individuelle møter mangefolds. Her gjelder de mange ansikter som stråler av begeistring mot hverandre: Hvor er de i dag?

De kan gjerne være der, og jeg selv har opplevd slike gjennomstrømmende og livsforvandlende bevegelser i mitt indre i løpet av de siste par månedene. Mitt ansikt stråler ut når jeg forteller om det, har jeg skjønt. Men min egen reise er dypt filosofisk og intenst søkende, med mange opplevde mangler og smerter lagt bak meg. Dette er ingen kollektiv erfaring, selv om vekkelsens ild oppleves tent i meg av Gud selv. Dette skal ikke utdypes her ytterligere, da slike typer vitnesbyrd sømmer seg andre sjangre, eller en helt selvstendig tekst.