Den som kommer

Teologen og religionsviteren Rudolf Otto beskrev i sin klassiker Das Heilige (1917) hva religion dypest sett er: Erfaringen av å stå overfor «det som er helt annerledes,» det paradoksale og overveldende, det numinøse. Det hellige både skremmer oss og tiltrekker oss.

Kirker som hus

Det er tydelig at Otto aldri har satt sine bein i en gjennomsnittlig norsk kirke. Få av dem kan sies å være særlig skremmende eller mystisk tiltrekkende. De fleste gudshusene her til lands er først og fremst preget av å være hus, ikke av å romme en Gud som er helt ­annerledes. Det finnes unntak, men kirkene består stort sett av betong, furu og nedtråkkede tepper, av slitasje og tilfeldigheter.

Likedan er det med guds­tjenestene. Det skraper i høyttaleren. Et av tallene på salmetavla henger skeivt. Presten må forlate sin plass i toget og ta grep når barnet med prosesjonskorset vingler, og vi skrider sammen fram i en helt alminnelig kirke, fomlende i salmeboka for å få sunget med på de siste versene av inngangssalmen.

Den prosaiske kirke

En del folk har bestemt seg for at Den norske kirke er håpløst prosaisk og mangler åndelig schwung og ritualenes obskure mystikk. Det er kanskje ikke rart at de ikke finner det når de ikke dukker opp for å lete. Jeg leste engang et intervju med en kvinne som hadde meldt seg ut av Den norske kirke under abortdebattene på 70-tallet. Hun kunne ikke leve med så harde og fordømmende ord mot abortsøkende kvinner. På spørsmål om hun kunne tenke seg å melde seg inn igjen, svarte hun at det i så fall måtte bli i Den katolske kirke. Det er et rimelig paradoksalt utsagn med tanke på grunnen hennes til å melde seg ut. Samtidig vitner det om at det som er omhyllet av mystikk har en større tiltrekningskraft enn det som er tilforlatelig og fornuftig.

Min erfaring er at dem som lager gudstjenestene ønsker at folk som kommer skal erfare noe som er annerledes. Kirka kan bruke musikken, språket, bildene og arkitekturen, intet menneskelig er den fremmed. Vi har tilgang på alt som finnes mellom himmel og jord. Det guddommelige, derimot, rår vi ikke over. Det lar seg ikke ­fange i våre representasjoner. Det glipper unna når vi prøver. Det er, som Otto sier, fundamentalt annerledes. Det som er annerledes passer per definisjon ikke inn i det kjente og tilgjengelige. Det er vanskelig å gi et glimt av himmel med det vi har av halvgode formuleringer og den beste vilje.

Tid står mot tid

For å skape erfaringen av annerledeshet griper vi ofte til det som er eksotisk og fremmed. Kirka henter ord, praksiser og kunst fra en to tusen år lang historie. Når det gamle bringes inn i vår nåtidige kontekst får det en aura av evighet. Men i realiteten er dette et narrespill: Det gamle er ­akkurat like timelig som det nye. Tid står mot tid, ikke tid mot evighet. En bønn fra 300-tallet er akkurat like langt unna og like nær Gud som en bønn fra 2011. De er begge skrevet av mennesker, i menneskers språk, på menneskers vis.

Gud lar seg ikke fange

Men Gud berører like fullt virkeligheten vår og alle tider på ­samme måte. Da Ordet ble født som kjøtt og blod kollapset ­avstanden. Det som var annerledes ble helt likt. Gud ble menneske. På tross av ­ettertidas gylne bilder og legende­spinn var det ingenting spesielt over barnet i ­krybben. Skal tro om ikke furuen var ­flisete i stallens bærebjelker og det som var av gulvdekke var nokså nedslitt.

Øyet som ser

Visst er det glimt av det hellige i den ­tilforlatelige høymessa. Men den finnes ikke numinøs. Den er snarere hverdagslig. Gjerne høytidelig på samme tid, men det som skjer i kirka kjenner vi igjen fra livet utenfor veggene: Det er preget av alle de samme feil og ­suksesser som verden og livet forøvrig. Jeg liker det. Jeg kan til og med bli rørt og berørt. Og jeg tror Gud lar seg finne i alt sammen, for det øyet som vil se. Den som ­leter etter mystikk og ­numinøse erfaringer finner dem, også der hverdagen preger rommet. Det gjelder å se det hellige i det ­alminnelige, å fortsette å vente på det uventede.

Ottos system tar ikke høyde for inkarnasjonen og en Gud som tar bolig i vårt språk og vår historie, i vår menneskelighet. Gud har gjort seg selv prosaisk i ­Jesus Kristus. Samtidig representerer Kristus den som til ­enhver tid bryter inn i vår virkelighet utenfra. Messias er alltid den som skal komme – ikke den vi allerede eier og har underlagt våre begreper.