Nils-Petter Enstad

118

KrF og vippeposisjonen

Ordet «vippeposisjon» kom inn i det politiske språket i Norge etter stortingsvalget i 1961. Da fikk Arbeiderpartiet 74 representanter, de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Sp fikk like mange, og det den gang nye partiet SF fikk to. «Gustavsen på vippen», skrev en avis, og dermed var et nytt, politisk begrep skapt.

Publisert: 19. sep 2017

I løpet av høsten 1963 brukte SF vippeposjonen til å felle to regjeringer; først Gerhardsens tredje regjering i august og deretter Lyng-regjeringen måneden etter. I periodene 1973-77 og 1977-81 hadde det samme partiet, nå som SV, den samme posisjonen. I perioden 1985-89 og 89-93 var det Frp som satt på vippen; en posisjon de brukte i 1986 til å felle regjeringen Willoch, til tross for partiet året før hadde lovet den aldri ville felle en borgerlig regjering. At Arbeiderpartiet stemte mot noe de var for, var imidlertid det som utløste regjeringskrisen.

I det Stortinget som velgerne satte sammen ved årets valg, er det KrF som er kommet på vippen. De to «blokkene» med H/Frp/V på den ene siden og Ap/SV/Sp/Rødt/MDG på den andre er så og si nøyaktig like store. KrFs gruppe på åtte kan når som helst vippe flertallet den ene eller andre veien i de situasjonene der blokk står mot blokk.

            Denne situasjonen går nok enkelte i den blå blokka på nervene, og det vrøvles en god del på sosiale medier om at nå må KrF vise respekt for demokratiet og så videre. Problemet er bare at vippeposisjoner er en del av dynamikken i nettopp demokratiet.


Case: KrF
For nå å vende blikket bort fra vippeposisjonen som en naturlig konsekvens av det valgsystemet Norge har, til det aktuelle case: KrF.
            Tilsynelatende har KrF tre muligheter når det gjelder hvordan partiet skal utnytte denne situasjonen. Den ene er at den kan stille seg bak den sittende regjeringen, og dermed sikre status quo. Den andre er at KrF danner flertall sammen med de såkalt «rødgrønne» partiene, og dermed feller regjeringen. Den tredje er å erklære seg blokkuavhengig og dermed støtte – eller la være å støtte – regjeringen fra sak til sak.
            Alternativ 1, å sikre fortsatt flertall for regjeringen, framstår som problematisk så lenge partiet gikk til valg på at de ønsket en ny regjering, og så lenge Frp i sin alminnelighet og Sylvi Listhaug i særdeleshet er en del av regjeringen.

            Alternativ 2, å sikre flertall for en ny regjering, vil mange oppfatte som dramatisk. Det er likevel ikke mer dramatisk enn at KrF har gode erfaringer med å samarbeide med både Ap og Sp mange steder, både i kommuner og fylker. Flere steder har også SV vært en del av et slikt samarbeid. Velger KrF å gå inn i en slik regjering, vil den nye statsministeren dessuten ha den fordel at han ikke behøver å skjele så mye til partiene Rødt og MDG som han ellers vil måtte gjøre.
            Alternativ 3 vil, om ikke annet, sikre at KrF vil befinne seg i politikkens fokus nær sagt 24/7. I de situasjonene der blokk står mot blokk, vil det være KrF som avgjør hvilken side vektskåla skal gå ned på. Det er liten tvil om at i mange saker vil KrFs hjerte være mer på den venstre siden i politikken, enn på den høyre. Teoretisk kan man da komme i samme situasjon som SF var i 1963, og felle først den ene regjeringen og så den neste, men for å si det forsiktig: Det er ikke å anbefale.

 

Velgerne
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier over hva som vil skje med velgerne til KrF dersom partiet velger å stå utenfor den «borgerlige» blokken, enten man feller Solberg-regjeringen og går inn i en Støre-regjering, eller ved å være blokkuavhengig.
            Det er «profetier» som ikke bør tas for gangbare sånn uten videre.
            Etter et brakvalg i 1997 og et knallvalg i 2001, har oppslutningen om KrF sunket sakte, men sikkert ved alle stortingsvalg siden. Felles for alle disse valgene er at KrF er blitt assosiert med høyresiden. I 2005 var partiet i regjering med Høyre, og både i 2009 og 2013 ble man assosiert med høyresiden. Ikke minst bidro Frps rolle som joker til at mange ble skeptiske til det konseptet man så for seg. Når det gjelder valgene i 2009 og 2013 kan man innvende at den rødgrønne arrogansen ikke ga KrF særlige valgmuligheter, men uansett: Velgere trakk det ikke. Erfaringene med de tre stortingsvalgene tilsier dermed at det ikke er noen automatikk i at KrF-velgere har hjertet på høyre side.
            I 2017 prøvde man seg derfor med en Tuppen-og-Lillemor-strategi som ikke ble særlig vellykket, men slik denne strategien var formulert, gir den likevel to muligheter, nå som KrF sitter på vippen: Enten å støtte en alternativ regjering til dagens, eller å være blokkuavhengig.

Det siste kan bli en krevende spagat.

           

Ny regjering?

Velger man å gå inn i en ny regjering, vil man ha de fire årene til neste valg for å kunne selge de resultatene man har oppnådd. Det har man ikke klart i de fire årene som støtteparti for Solberg-regjeringen. Dels fordi det ikke var noe særlig å selge, dels fordi regjeringspartiene forkludret det som eventuelt var å selge. Reservasjonsretten ble forkludret ved politisk kløneri fra Helsedepartementet, asylbarna ble aktivt sabotert av Justisdepartementet. De andre «seirene» var slike man kunne fått til med nær sagt hvem som helst.

            En vippeposisjon er en nøkkelposisjon og dermed en maktposisjon. Politikk handler om å ville og om å bruke den makten man har til å oppnå det man ønsker. Den muligheten har KrF etter årets valg.

            Konklusjonen får de trekke som sitter med ansvaret.

Publisert i papirutgaven tirsdag 19. september 2017

 

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Johs Ensby

17 innlegg  58 kommentarer

Konstruktiv opposisjon

Publisert over 3 år siden

Takk for denne innføringen i "vippeposisjonens" histore, Nils-Petter.

Jeg tror at det eneste Hareide og KrF kan gjøre nå er å avvise alle dine tre alternativer med henvisning til at politikken ikke er en dikotomi.

For hundre år siden hadde  vi en trekant-debatt i Norge om jord, arbeid og kapital. Kanskje det vi får nå er en paralell til denne. Mer om det her.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere