Verdidebatt

Det offentlige og skjulte. Et perspektiv på Luthers teologi

Nå for tiden holder "alle" foredrag og skriver om Luther og reformasjonen. For en del år siden var jeg selv aktiv som reformasjonsforsker. I det siste har jeg tatt opp denne tråden på ny. (Se bl.a. programmet for "Katolsk grovbrød"). Her publiserer jeg et faglig arbeid, som i høst vil bli oversatt og trykt utenlands.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tidlig ble Luthers ideer spredt til høy og lav, lek og lærd. Ved boktrykkerkunsten ble hans bøker publisert i enorme opplag. Reformasjonen ble til i en sfære for offentlig kommunikasjon som er blitt kalt «den reformatoriske offentlighet».
Hvilken betydning har reformasjonen hatt for utviklingen av det moderne demokrati? Hos Luther finner vi imidlertid ikke begrepet offentlighet/Öffentlichkeit. Men uttrykket offentlig benytter han stadig. Det kan gi en nøkkel til forståelse av Luther og reformasjonen i et historisk perspektiv, også av hans betydningen for det moderne demokrati.

I

Begreper som offentlig, offentlighet og sammenstillingen offentlig/privat er viktige for å forstå middelalderen, men også nytidens absolutisme og 1700-tallets opplysning. Begrepsparet offentlig/privat har spilt en sentral rolle i aktuell politiske filosofi. Men arbeider om Luther og reformasjonen er det lite av på dette feltet.

Etter at Luther sto frem i 1517 med de 95 teser mot tidens avlatspraksis, ønsket han en offentlig disputas. Han var innstilt på å la seg belære av andre ved åpen akademisk kommunikasjon. I stedet kom voldsomme konflikter om kirkens lære. Under møtet med rikets øverste myndighet – riksdag og keiser - i Worms 1521 var Luther fortsatt villig til å la seg belære. Men det var ved ord i Skriften eller åpenbare fornuftsargumenter han måtte bli overbevist om at han tok feil. Bare åpen kommunikasjon om Skriftens læreinnhold kunne føre frem. Han var bundet i sin samvittighet av sannheten i Skriften. De ofte siterte ordene: "Her står jeg og kan ikke annet" stammer ikke fra Luther. Det er ikke det frie individ, alene i konfrontasjon med den politiske overmakten som kjennetegner situasjonen i Worms, men kampen om sannhet. Stadig gjorde Luther dette gjeldende når, hans skrev om meningsbrytningene han hadde med sine motparter. De sto for løgn, hadde gått vill, var avvikere fra sannheten.
For Luther avdekkes sannheten i det offentlige, Det er nettopp et kjennetegn ved Skriften og dens sannhet at den er offentlig. For Skriftens ord skal offentlig forkynnes. Det skal holdes frem i det åpenlyse. Ordet skal ut til alle mennesker, for det er lyset i verden. Her reflekteres den grunnleggende oppfatning av det offentlige så vel før som etter Luthers tid.

Offentlig har en visuell-intellektuell grunnbetydning. Det offentlige kan sees, oppfattes og erkjennes av alle. Det er det motsatte av det hemmelige. Denne tenkesettet står sentralt i middelalders politisk-rettslige filosofi. I den tysk-romerske keiserens preambel til Den gylne bulle, vedtatt av riksdagen i 1356, og ansett som "grunnlov" for Det tyske keiserriket, kommer tenkesettet tydelig til uttrykk: De politiske krefter som vil splitte, oppløse og ødelegge keiserriket, de driver sitt spill i mørket, i det skjulte og hemmelige. Slike er selv blinde og leder blinde. Bibelstoff som ligger i teksten, tydeliggjør alvoret. Satan, slangen i paradis som sniker omkring, har sprøytet sin gift i riket. På den måten ble den kristelige dyden ødelagt, den som holdt riket sammen og hindret splittelse. I preambelet ser vi de tre sentrale aspekter ved middelalderens oppfatning: Det offentlige er det åpenbare, som bærer enheten i fellesskapet. Oppdrag og tjeneste representativt for fellesskapet er og må være offentlig. Den avgjørende metafysiske forutsetning for oppfatningen av og bruken av dette sosiale og politisk-etiske begrepssettet er striden mellom godt og ondt, sannhet og løgn, Gud og Satan. I middelalderen ble disse tre aspekter knyttet sammen. De korrelerer med hverandre. Slik var det også hos Luther.

II

Middelalderens bibelutlegningen var ledet av teorien om Skriftens firfoldige mening (Quadriga): den historiske, allegoriske, moralske og anagogiske. Som ekseget sto også Luther i denne tradisjonen. Men etter hvert som han – under konfliktene frem mot 1521 - utviklet et nytt teologisk helhetssyn kom det en endring av metodne for bibelutlegningen. I 1519/20 hadde han lagt den billedlige (allegoriske) utlegning av Skriften bak seg. Den åpnet for tilfeldig utlegning og sikret ingen vederheftig oppfatning av Guds ord. Luther legger nå vekten nå på skrifttekstens historiske mening. Det betyr at Skriftordet skal forstås etter sin likefremme språklige mening som et vitnebyrd om gitte realiteter. Grunnen er lagt for hans teori om Skriftens klarhet ("claritas scripturae").
I evangelisk-lutherske teologi ble prinsippet om Skriften som eneste autoritet i og for kirken og læren om dens klarhet knyttet på det nøyeste sammen. Og Luther tenkte på denne måten. Det han gjør, er å følge kravet til rett og gyldig politisk kommunikasjon. For det er ikke tilfeldig at han karakteriserte Skriften som offentlig.

Problemet med den allegoriske bibelutlegning var at Skriftens mening skjulte seg bak den tekst som alle kunne lese, som altså var offentlig, om de hadde de filologiske forutsetninger. Da ble også billedbruken i Skriften og særlig Jesu lignelser særlig viktige. Det var meningen bak tekstens billedbruk man da mente å kunne avdekke. Her var den «kristne filosofi» å finne. Å stå frem med en slik teologisk kunnskap tilegnet ved emotiv erkjennelse av «filosofien» bak tekstene, en ville ikke ha vært bærekraftig i møte med keiser og riksdag i Worms, og det lå også helt utenfor Luthers horisont. Er Skriftens offentlig, så ligger også dens innhold åpent i dagen uttrykt ved tekstenes likefremme mening. Bare i et slikt offentlig kommunikativt rom kunne han la seg overbevise.

I Middelalderens politisk-rettslige kommunikasjon er det offentlige og enheten i (det politiske og sosiale) fellesskap knyttet sammen. Hemmelighold splitter. På basis av Skriftens likefremme mening kan den religiøse enheten i kirke og keiserrike bevares. Det krever riktignok konsesus mellom stridende parter om tekstens mening. På dette punktet innfører Luther det viktige skillet mellom Skriftens ytre og indre klarhet. Skriftens indre klarhet avdekkes for oss ved Den hellige ånd, slik at vi erkjenner og tilegner oss Skriftens åndelige innhold, hvis kjerne er evangeliet. Men den ytre klarhet er en nødvendig forutsetning for den indre.
Kan man oppnå konsensus om skrifttekstens likefremme mening? Det skulle prinsipielt ikke være vanskelig etter Luthers syn. Når det hevdes teksten har en likefrem mening, betyr det at den er evident eller selvinnlysende. Da er det ikke nødvendig med argumentasjon for hevde dens mening og sannhet. Det trengs ikke retoriske midler for overbevise om dens mening. Teksten "overbeviser" ved seg selv. Når Luther hevdet at Skriften "utlegger seg selv", var det en forutsetning at den er evident. Men innholdet i dens selvutlegning er det frelsende evangelium. Skriften – dens frelsende evangelium - innehar suvereniteten i den åndelige erkjennelsesprosessen.

Spørsmålet om Skriftens klarhet ble et tema i oppgjøret mellom Luther og tidens fremste humanist, Erasmus fra Rotterdam. Tidlig hadde han støttet Luther, men fant etter hvert at han måtte markere avstand. Erasmus tok opp et antropologisk spørsmål som var sentralt for alle parter, både den katolske kirke, den humanistiske bevegelsen og Luther: Hvilken rolle spiller menneskets egen vilje når det tilegner seg frelsen? Luther svarte i 1524 med et større skrift "Om den trellbundne vilje" Han fremholde at troen ikke har sitt fundament i kirken og dens åndelige autoritet, men består i menneskets bekjennelse til det klare budskap om frelsen i Kristus, slik vi finner det i Skriften. Er den "uklar", som noen hevder, så skyldes det at vi legger vårt mørke inn i den.. Om noe er uklart, kan det bero på vår mangelfulle innsikt i skrifttekstens språk. Den hellige ånd er ingen skeptiker. Den har full tillit til at frelsesbudskapet gjøres kjent for oss ved det skriftordet. Om det avvises av oss, skyldes det oss selv og vår egen vantro. Når det vi tar imot det i tro, skyldes det Åndens suverene gjerning i oss ved det forkynte evangelium. I den Lille katekisme formulerer Luther denne lære: Av egen fornuft eller kraft kan vi ikke tro, men Gud har kalt oss, opplyst oss og skapt troen i oss ved evangeliet.

Evangeliet om frelsen i Kristus er ingen esoterisk eller mystisk kunnskap, men er offentlig kjent fordi det kommer til uttrykk i bibeltekstens likefremme mening - i og ved språket og grammatikken. I "Om den trellbundne vilje" går Luther inn på det metafysiske problem som hans syn på frelsens antropologiske vilkår reiser. Han slår fast at Skriften er klar, dvs. at det frelsende evangelium får man kunnskap om ved skriften. Men Gud selv er også i det dunkle. Denne ukjente Gud kan ikke fornuften fatte. Troen gir seg ikke inn på spekulasjoner som skal gi innsikt i Guds majestet. Vår erkjennelse når ikke ut over det vitnebyrd om Gud som vi møter i Skriftens evangelium om Kristi frelsesgjerning. I 1520 var avstanden til og konflikten med den katolske kirke definitivt gitt. Å avvise menneskets frie vilje ved tilegning av frelsen og kirkens gudgitte mandat til å utlegge Skrift og tradisjon under Den hellige ånds veiledning var uforenlig med kirkens tro og lære.

III

Under riksdagen i 1Worms 1521 hadde keiseren i sin tale mot Luther påpekt at det var utenkelig at en enkelt kunne ha rett når hele kirken i fortid og nåtid hevdet en motsatt lære. Man kunne ikke trosse fellesskapet på denne måten. Her var en konflikt om hva fellesskapet var sammen om. Det betyr at også på dette punktet slår et sentralt aspekt ved det middelalderske syn på det offentlige igjennom. Det offentlige er det som er felles, gitt for og med samfunnet, riket, kirken. osv. "Öffentlich" og "gemein" er i så henseende synonymer. I sitt oppgjør med katolisismen omkring 1520 utvikler Luther teologiske kriterier for det fellesskap som samsvarer med hans syn på Skrift og evangelium. Viktig blir oppgjøret med den katolske sakramentlære. Han reduserer kirkens sakramenter fra 7 til 3: dåp, nattverd, skriftmål. I lutherdommen oppgis senere det sistnevnte som sakrament. Særlig viktig er nytolkningen av nattverdsakramentet. Men med tanke på kirken som fellesskap er det at Luther forkaster ordinasjonssakramentet.
Skillet mellom hierarki og lekfolk, karakteristisk for den katolske kirke, er sakramentalt betinget. Alle har del i dåpssakramentet, men de som tilhører hierarkiet , har i tillegg en særegen åndelig karakter gitt ved ordinasjonssakramentet. Ved å forkaste ordinasjonens sakrament blir det hos Luther en ny oppfatning av enheten og fellesskapet i menigheten. De mange lemmer på Kristi legeme har alle del i et "alminnelig prestedømme". Menigheten er et prestelig folk i kraft av dåpen og troen. Ved dåpssakramentet gis hele menigheten en sakramental karakter. For den virker tro og nytt liv, idet evangeliets løfte oppfylles i den enkelte. I den tidlige reformasjon ble de troendes alminnelige prestedømme en lære som uttrykte menighetens enhet og fellesskap som en kropp under ett og det samme hode.
Luther legger det katolske ordinasjonssakramentet til grunn for å bestemme menigheten i sin helhet. De døpte er "offerprester" og ved troen har de adgang til Gud for bønn og lovprisning i ord og handling. De er "dommere" med rett til å bruke Ordet og til dømme alle lærer og lærere.

I 1523, da den reformatoriske bevegelse hadde begynte å bre seg for alvor i Tyskland, fikk Luther et brev fra byrådet i Praha om hvordan man skulle ordne den kirkelige embetstjenesten i menigheten. I svaret redegjør Luther for hvordan han ser på forholdet mellom menighet som allment prestedømme og den embetstjenesten med nådemidlene: Man blir født til "prest" ved dåpen og troen, men gjort til embetstjener (av andre). På den måten har alle troende den sakramentale forutsetning for å kunne inneha embete. Men det betyr ikke at alle blir overgitt retten til å inneha kirkelig embete. Innen lutherdommen har det vært ulike syn på hvordan denne retten skal forstås - både hvordan den bør overgis og ut fra hvilke forutsetninger. Også her kaster rettshistorien lys over spørsmålene. Retten til bruk nådens midler er ingen individuell rettighet, men en rett som menighetens fellesskap forvalter. Den er i så hensende offentlig. Retten forvaltes «nedenfra» av mennesker, men den er gitt ovenfra ved Kristi innstiftelse av nådemiddelembetet ved utsendelsen av apostlene. Den felles rett er ikke produsert av, men gitt til fellesskapet for å bli forvaltet til dets beste, dvs. til tro og nytt liv ved evangeliet. Denne forvaltning er offentlig også i representativ forstand. Noe som er læremessig nedfelt i den lutherske bekjennelsen, Confessio Augustana art. .XIV: « Om det andliga ståndet lära de, att ingen utan vederbörlig kallelse bör i kyrkan predika offentligen eller förvalta sakramenten.» Ved kallet/ordinasjonen blir den enkelte innsatt i et kirkelig offentlig embete. Ved rettssikrede representativitet i og for menigheten sikres menighetens enhet. Dette er et viktig motiv i Luthers ekklesiologi og embetsteologi.

IV

Året før riksdagen i Augsburg i 1530 og overleveringen av Confessio Augustana til keiseren, forfatter Luther et brev som setter CA XIV inn i den rette praktisk-teologiske kontekst. Det fikk den megetsigende tittel: Om smygere og hørnförkunnare («Von Schleichern und Winckelpredigern»). Bakgrunnen for brevet er døperbevegelsens forsøk på å skaffe seg innpass i de evangeliske menigheter. For Luther og reformasjonen var døperbevegelsen en åndelig og kirkelig trussel, først og fremst på grunn av dåpslæren og praksis med "troendes dåp". Men også ekklesiologisk var de farlige. De truet menighetens fellesskap ved sin adferd. De samlet folk i skogen og i enkelte hjem for å vinne tilheneger. De "sniker" omkring i det skjulte og i mørke. Det er for Luther satanisk adferd. Han viser til slangen i Gen.3 og Ps. 58,5. der det onde betegnes som slangegift. Den hellige ånd virker i det offentlige, står åpenlyst frem. Slangen holder seg i det skjulte. Duen flyr så alle kan se den.

Menigheten er for alle døpte. For dem er den offentlig. Derfor må den ikke splittes ved snikende og fordekt adferd, slik at dens lemmer rives fra hverandre og fellesskapet går i oppløsning. Hvordan skal man verge seg mot splittende døperpredikanter. Luther oppfirdrer de troende til å spørre predikantene om kall og sendelse. De bør vise brev på at de er sendt av andre menneske og ikke handler ut fra egen drift, dvs. et skjult indre kall. Dette kirkelige rett er nedfelt i luthersk kirkelære ved CA XIV. Men samtidig skulle døperne bekjempes med makt, også ved dødsstraff, noe Luther gikk motvillig med på. Dette ble en oppgave for den kristne øvrighet, noe som var en naturlig konsekvens av reformasjonens utvikling i Tyskland og Norden. Tidlig ble den videreført i og ved øvrighetskirker styrt av fyrster og byråd. Det endret oppfatningen av det offentlige. Det som var skjult, som unndro det offentlige lys, ble en politisk fare. I det lå opprøret latent. Fellesskapet i menigheten og det politiske samfunn dekket hverandre. Og representativiteten til den offentlige (kirkelige) embetsbærer ble til sist forankret i øvrighetens makt. Med den konfesjonelle enevoldsstaten, som kom på 1600-tallet, ble denne basis for offentlighet ytterligere sementert.

Med de ytre tegnene på sin verdighet og makt sto enevoldsfyrsten frem i det offentlige. Men han hadde samtidig et hemmelige kabinett som bestemte den politiske styring. Alle i samfunnet var undersåtter, men noen hadde både politiske og økonomiske privilegier. Den demokratiske revolusjon skapte en annen offentlighet, et åpent kommunikativt rom der meninger kan brytes med hverandre slik at borgerne kane finne frem til en fornuftig politisk. Den frie myndige borger vil på den måten ha makten i samfunnet gjennom den folkemening som kommer frem ved hemmelige valg.

Den politiske antropologien bak det moderne demokrati forutsetter at borgerens fer fri forhod til tradisjoner, ytre autoriteter og sine naturbetingede relasjon. Man har sett Luthers brudd med kirkelige autoriteter, den overleverte læretradisjon osv. som begynnelsen til den individualistiske frigjøringsideologi som ligger bak det moderne demokrati. Men i hans syn på den offentlige, klare skrift samsvarer ikke med opplysningens frigjøringside. Vel bryter han med kirkelige autoriteter, men det er fordi han anser seg bundet av den overleverte bibelske tekst. Den har en objektiv mening, gitt med ytre klarhet, som blir en indre for hjertet ved Åndens overbevisning til tro på evangeliet. Troen består i tillit til at det Kristus gjorde, gjelder for meg ("pro me"). På det grunnlag tilkjenner Gud den troende Kristi rettferdighet. Rettferdiggjørelsen er en forensisk akt.
Det lutherske «for meg» blir senere modernisert, mister sin forensiske funksjon og blir omgjort til et teologisk erkjennelsesprinsipp. Kristi gjerning får sin religiøse gyldighet når den erkjennes/oppleves som «frelsende» meg. Dermed har ikke Skriftens ytre klarhet noen objektiv betydning. Den indre konstitueres av det subjektive jegets erkjennelsesbehov. Hos Immanuel Kant får dette sitt radikale uttrykk ut fra en ny oppfatning av offentlig-privat. For Kant er ikke den offentlige kirketro med skriftautoritet og forstenede dogmer, noe for den dannede menneske, som dyrker sin religion ved privat andakt i undring over og ærefrykt for stjernehimmelen over seg og den moralske lov i sitt indre. Kant la premissene for den senere nyprotestantisme: I den moderne kultur har religion/kristendom praktisk gyldighet ved å motiver moralsk. Bare innen denne (antropologiske) gyldighetsramme vil Skriften ha betydning. En slik teologi kan finne en legitim plass innen det liberale demokrati som formidler av sosialetiske perspektiver eller som eksiatensill livshjelp.

Den antroposentriske utlegning av Luthers teologi får ekklesiologiske konsekvenser. På 1800-tallet slår en demokratisk utlegning av læren om det alminnelige prestedømme igjennom i den nyprotestantiske lutherdom. Menigheten blir et felleskap av likestilte religiøse individer. Der får enhver utfolde seg selv i frihet, men med respekt for - andres frihet. I realisering av dette (utopiske) ideal ligger kirkens enhet. Her gis ingen transpersonale, traderte bibelske normer og ordninger som skal verne enheten i fellesskapet mot individuell selvtekt i lære og praksis. Fellesskapet har heller ikke sin kilde i alle lemmers del i det ene sakramentale legeme. Det er forkynnelse som til sist konstituerer den nyprotestantiske menigheten. Den kirkelige embetsbærer har sin funksjon som Ordets forvalter, men er intet annet enn en ansatt funksjonær i den religiøse organisasjonen.

Litteratur
Oftestad, Bernt T. Tro og politikk: En reformasjonshistorie. Oslo. Universitetsforlaget, 2001.

Oftestad, Bernt T. "Öffentliches Amt und kirchliche Gemeinschaft: Luthers theologische Auslegung des Begriffs 'öffentlich'. I Kirche in der Schule Luthers: Festschrift für D. Joachim Heubbach eds. : Bengt Hägglund og Gerhard Müller, 90-102. Erlangen: Martin-Luther Verlag, 1995.

Schlling, Heinz. Martin Luther: Rebell i en brytningstid. Oslo. Vårt Lands forlag 2016.

Oberman, Heiko A. Die Kirche im Zeitalter der Reformation. Neukirchen-Vluyn. Neukirchener Verlag, 1981.

Beisser, Friedrich. Clarias Scripturae bei Martin Luther. Göttingen.Vandenhoeck & Ruprecht 1966.

Melville, Gert & Peter von Moos eds. Das Öffentliche und die Private in der Vormoderne. Köln. Böhlau Verlag, 1998.

Aart, Jan. Die Lehre Martin Luthers über das Amt im der Kirche: Eine genetisch-systematische Untersuchung seiner Schriften von 1512 bis 1525. Helsinki. Hämeenlinna 1972.

Luther Martin, "De Servo Arbitrio. " I
Martin Luther. Studienausgabe. 3, ed.: Hans-Ulrich Delius, 170-356. Berlin. Evangelische Verlagsantalt 1982.

Luther, Martin. "An den christlichen Adel deutscher Nation von den chrstlichen Standes Besserung, " (1520). I

Luther, Martin. "De captivitate Babylonica ecclesiae praeludium" (1520) I Martin Luther StudienausgabeI. ed.: Hans-Ulrich Delius,168-259. . Berlin. Evangelische Verlagsantalt 1982.

"Die Goldene Bulle" (1356). I Kaiser und Reich. Klassische Texte und Dokumente zur Verfassungsgeschichte des Hl. Römischen Reiches Deutscher Nation. Arno Buschmann ed. 105-156. München. Deutsche Taschenbuch Verlag 1984.

De Instituendis Ministris Ecclesiae, ad Clarissimum Senatum Pragensem Bohemiae 1523.

Kant, Immanuel. "Der Streit der Facultäten ... " (1798). I Kant Werke 9. 267- 392. Darmstadt Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1971.


Kemmann, Ansgar. "Evidentia" I Historisches Wörterbuch der Rhetorik B. 3, ed.: Gert Ueding, 33-47. Tübingen: Neumeyer Verlag 1996. .
 
 
LikerVis flere reaksjoner
KommenterDel

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt