De fattige har dere alltid

LØRDAG UTTALTE Kari Veiteberg til Aftenposten at «tiggerne er en gave til oss» og at vi «er heldige som har dem i gatene våre».

Sitatet vakte en viss bestyrtelse. Forlagsredaktør Inge S. Kristiansen skrev sarkastisk at han bar på «en drøm» – en drøm om at «tiggerne må bli værende i våre gater alltid, og må de for hver dag som går, bli fattigere og mer elendige slik at vår godhet kan vokse og bli ufattelig store slik at alle de kalde og kyniske menneskene vil kunne se at vi er de gode og de er de onde.»

Forfatter Kaj Skagen og den aldri hvilende harselas-maskinen Kjetil Rolness var blant dem som hev seg på: «Det er bare én ting jeg lurer på», skrev Rolness: «Hva er vitsen med å være medlem i Den norske kirke når man like gjerne kan melde seg inn i SV?». «Flott start for den nye kirkelederen», ironiserte Skagen.

Godhetstyrann

Enda mindre velvillig var lesningen til Olav Hovdelien, professor i religionsstudier ved Høyskolen i Oslo, som kvitterte med at «det er vanskelig å forstå Veiteberg annerledes enn at hun er svært glad for at vi har tiggere sittende rundt omkring, fattige, kalde og med dårlige fremtidsutsikter. Hvor ble det av tiggernes perspektiv? Er de lykkelige over å få hjulpet Veiteberg til å få forløst sin uendelige godhet?»

Aftenposten-intervjuet med Veiteberg (og Espen Ottosens kronikk om godhet samme dag) åpenbarte slik Facebook-offentligheten på sitt mest dysfunksjonelle: Et sted der selv de mest velutdannede blant oss gir etter for vranglesning og barnets impulskontroll.

For i virkeligheten står Veitebergs uttalelse på trygg moralsk og teologisk grunn. Den som ikke heter Hovdelien, men mobiliserer et minstemål av velvilje, vil enkelt forstå at hun ikke blir «svært glad» ved synet av forfrosne tiggere fordi hun da får muligheten til å øse av sin uendelige godhet.

Vi er heldige

For det hun sier er naturligvis noe helt annet. Den nye biskopen sier ikke at du og jeg er heldige fordi det er tiggere i gaten. Nei, hun konstaterer det opplagte: at du og jeg er heldige. Og at vi har sluttet å reflektere over det. Her kommer «gaven» inn. Ikke fordi tiggerne representerer et fattigdomsideal som kirken kan fetisjere og estetisere, men fordi de ved sitt blotte åsyn konfronterer oss. Med virkeligheten.

Rett skal være rett. Ikke alle harselerte med Veiteberg. Bjørn Are Davidsen var først og fremst bekymret. Med henvisning til sine «ikke-kristne venner» som «reagerte», engstet han seg for at Veiteberg «forsterker fordommer om en selvdyrkende og ’sosialistisk’ kirke som trenger ’klienter’ for å rettferdiggjøre sin egen eksistens». Han syntes uttalelsen «kom veldig uheldig ut» og minnet om at kirken har blitt «anklaget for å romantisere lidelse fremfor å jobbe med politiske løsninger».

Dårlige odds

Det kristne fattigdomssynet er motsetningsfullt. En spenning som går tvers gjennom det gamle og Det nye testamentet. I førstnevnte knytter oppreisningen seg gjerne til materielle goder som sauer, kyr, melk, honning og kameler. I det sistnevnte er fattigdoms- og nøysomhetsidealet mest fremtredende, demonstrert ved at en rik mann med frelsesambisjoner angivelig har dårligere odds enn en kamel som forsøker å presse seg gjennom et nåløye.

På den annen side er Jesus rask til å arrestere disiplene når de strammer livreimen altfor mye. «Hva skal denne sløsingen være godt for? Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige», klager disiplene når en kvinne heller en kostbar salve over Jesus. Men Jesus irettesetter dem: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» (Joh 12, 8)

Dyp kursendring

Balansen mellom det spartanske og det rent ut livsfornektende kan være vrien. Vårt Land-spaltist Hallvard Jørgensen skrev i august om hvordan den evangeliske fordringen om å gi til de fattige bikket over i det selvutslettende: «Jeg hadde gjennomført en økonomisk selvfornektelse – eller var det en selvutslettelse? Jeg hadde ingen vesentlige eiendeler, ingen oppsparte midler, ingen langsiktige økonomiske planer.» Han innså at «en dyp kursendring måtte til».

Eller som Luther minner om: Ikke alle kan ikke være fattige. Noen må være investorer også, og sørge for robuste samfunnsinstitusjoner. Som Jesus minner om i lignelsen om talentene: Penger skal først og fremst forvaltes. Oldkirken har nok av eksempler på konkurser fordi kirkekassereren ikke utviste tilstrekkelig budsjettdisiplin.

For poenget er ikke å bli som de fattige. Men å gi til de fattige. Være seg ansikt til ansikt eller ved å gå politisk til verks. Det er bare på Facebook at disse to utelukker hverandre. På gatenivå går de hånd i hånd – som Kari Veiteberg har demonstrert gjennom et helt yrkesliv.