Verdidebatt

"Det skal bli strømmer av nåde"

Foredrag ved konferanse ved Menighetsfakultetet om vekkelsen og bedehuset. Vekkelsen, kulturen og samfunnet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som student på 1960-tallet hørte jeg den svenske pinsehøvdingen Lewi Petrus tale i Filadelfia i Oslo. Fra MF var det kort vei dit. Det jeg ennå husker fra hans preken, er bare ordene: «Väckelse - det är atmosfär». En litt uvant uttrykksmåte, men tanken bak var jeg ikke fremmed for. Bedehusfolket hjemme snakket om en egen "luftning" i møtet. Det kunne være et varsel om at vekkelsen var på vei. "Dere må bli født på ny", sa Jesus, "Ånden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." Talen om  "luftning",  ja "atmosfär" var altså bibelinspirert.

Ved vekkelse skjer gjenfødelse. Man får et nytt jeg, et nytt og annet liv, og man erfarer at mange andre i bygdelag og by har fått del i det samme. Da var vekkelsen der. Til sist så man for seg den store "landsvekkelsen". Da jeg en gang spurte min mor hva det betydde å bli omvendt og finne sin plass på bedehuset, svarte hun: "Det var selve livet, det." Vekkelse er liv, som endrer livspraksis og livskurs. Men å forstå et slikt erfart liv er ikke lett fra utsiden - selv ikke for oss som er "vekkelsens barnebarn", som har sett de skinnende ansikter i forsamlingen, mens den sang med full kraft: "Det skal bli strømmer av nåde."

Mangt er blitt kalt vekkelse. Her konsentrerer vi oss om den vekkelsesbevegelsen som begynte med Hans Nielsen Hauge og som ut over på 1800-tallet vokste seg sterk innen Den norske kirke. Den ble tidlig utviklet fra det enkle vennesamfunn til en moderne bevegelse organisert etter foreningsprinsippet, slik at den gikk inn i det 20. århundret som en bred folkebevegelse med en stadig mer effektiv organisasjon. Motoren bak denne utvikling var de mange vekkelser, som kom igjen og igjen og som samlet de omvendte om bedehusene som ble reist over det ganske land. Bevegelsen forble innen den lutherske stats- og folkekirken som indremisjon. Men den var samtidig den kraften i en protestantisk vekkelseskultur som også omfattet troende også fra ikke-lutherske, protestantiske miljøer.

Hauge og haugianerne gav vekkelsene den dobbelthet som har preget den til i dag. På den ene side moderne og med vekt på personlighetens religiøse fordypning - eksistensielt og emosjonelt, på folkelighet, frihet og likhet. På den annen førte haugebevegelsen en tradisjonsgitt kristendom inn i en ny tid. Hauges vekkelsesbudskap var ganske enkelt en utlegning av den pietistiske barnelærdommen. Han ville vekke folket til å ta alvorlig den kristentro som de kjente fra Pontoppidans forklaring, selve barnelærdommen.  Det krevde oppgjør med det gamle syndige livet, bot og omvendelse til Kristus Det krevde «brudd med verden» kulturelt og sosialt, og at man fant sin plass i et nytt og annerledes fellesskap, vennesamfunnet mellom de virkelig levende troende, et fellesskap om Ordets forkynnelse, bønnen og den åndelige samtale. Et fellesskap mellom religiøse personligheter, konstituert ved objektivering av subjektiv erfaring i gruppen. De haugianske vennesamfunn gikk imidlertid inn i enevoldsstatens egen ordning til fremme av rett tro og liv hos den enkelte. Konventikkelen lå klar. Og haugianerne tok den i bruk.                                                                 Men på ett punkt ble det friksjon. Presten hadde på konfesjonskongens vegne det åndelig ansvar for menigheten, også for det som skjedde i konventikkelen/vennesamfunnet. På dette punkt krevde Hauge frihet: forkynnelsens, samlingens og sendelsens frihet. Det var en lekmannsrett gitt i Skrift og bekjennelse, mente Hauge. Indirekte stimulerte han den moderne frihetside, men uten å bli kirkelig sett revolusjonær. I sitt Testamente sementerte han linjen bevegelse skulle følge i fremtiden. De troendes vennesamfunn skulle være fritt, men samtidig skulle de troende være kirkelig og samfunnsmessig lojale.

Fra Hauge og hans bevegelse fikk vekkelsen tre viktige trekk: 1) Vekkelse betyr dyptgripende forandring av livet, et oppbrudd, som kommer enten slik haugianismen så det, etter en lang prosess eller momentant. Det krever brudd med synden, verden, bot, omvendelse og nytt liv. 2) Bruddet med verden er sosialt, kulturelt religiøst. Haugianerne ble en kile inn i det sosiale  fellesskap i lokalsamfunnet. (Fortellingen om Tora). 3) Her var også et brudd med den folkekirkelige religiøsiteten som ble opprettholdt av konvensjon, og tradisjon, som omfattet alle og var offentlig forankret i konfesjonsstaten. Å bli omvendt betydde brudd med den "døde rettroenhet" og med sakramentkirken til fordel for preken i det tette vennesamfunn..

Omkring 1830 begynner liberaliseringen av det norske samfunn. I 1842 oppheves konventikkelplakaten. Kirkens lekfolk fikk full frihet til å samles i egne grupper, forkynne både innad i vennesamfunnet og utad i folket og til å kalle og sende predikanter. I 1845 kom Dissenterloven som gav ikke-lutherske kirkesamfunn frihet til å virke i landet, danne menigheter, misjonere og skaffe seg tilhengere. Metodister og baptister etablerte seg. Haugianerne gledet seg storlig over at konventikkelplakaten forsvant. Men de var mot en religiøs liberalisering. På  denne tiden gjorde imidlertid langt mer radikale krefter seg gjeldende det kirkelige vekkelsesmiljøet.

Gustav Adolf Lammers var på midten av 1800-tallet sokneprest i Skien. Han tilhørte embetsaristokratiet. I utlandet ble han åndsdøpt. Med kraft forkynte han nå til bot og omvendelse fra kirkens prekestol. Det ble en sterk vekkelse i Skien, som gav støtet til opprettelsen av en frimenighet i 1853. Tre år etter meldte han seg ut av statskirken. Den nye menigheten som fikk noen avleggere ut over landet, ble markant kirkekritisk og baptistisk. Skulle vekkelsen som var begynt med Hauge ende i ikke-luthersk frikirkelighet?

Vekkelsen ble reddet for Den norske kirke ved ham som skulle bli 1800-tallets fremste kirkeleder, en lærer ved Det teologiske fakultet, lektor senere professor Gisle Johnson.  Han var luthersk-konfesjonell, men en vekkelsens mann, og ikke bare som forkynner, men også i sin teologi. Han prosjekt var å vise at ortodoks lutherdom og kom rett og fullgyldig til uttrykk ved den pietistiske vekkelsen.                                                                        Johnson var fascinert av den lammerske vekkelsen, men nøytraliserte den ved å kanalisere dens kraft inn i den kirkelige indremisjonen.  Basis og ramme for indremisjonen var den lutherske statskirken, dens lære og sakramenter.  Indremisjonen måtte ha sitt utgangspunkt i barnedåpen, derfor var oppdragelseskristendommen så viktig. Samtidig ønsket man at de døpte, som holdt fast ved sin barnelærdom, skulle ledes frem til et fullgyldig trosliv. Det krevde brudd med sakramental vanekristendom på dåpens grunn og verdslig liv ved bot og gjenfødelse. De måtte få en tro som ble omsatt i nytt liv. Det nye livet fikk sin næring i vennesamfunnet som ble både vekkelsens egen sfære og dens misjonerende kraft. Fra midten av 1800-tallet ble det nye misjonerende livet i statskirken organisert i foreninger og etter hvert i landsomfattende organisasjoner. Haugianismen var blitt  gammelmodig og antikvert. Med gjennombrudd for et erfaringsbasert individuelt trosliv som basis for et nytt foreningsorganisert religiøst kollektiv ble vekkelsen modernisert. Den norske kirke ble dermed spaltet i en forenings- og en sakramentkirke, i demokratisk lekmannsaktivitet og tjenesten til et embetshierarki innsatt av kongen.

Under siste del av 1800-tallet fikk vekkelsen tre grener: Den haugianske botsfromhet så på vekkelsen som en lang personlig prosess under anger og bot, som etter lang tid ville ende i en mystisk erfaring av gjenfødelse. Men denne tradisjonen mistet etter hvert sin kraft og ble marginalisert. I stedet kom en ny vekkelse ved såkalt nyevangelisk påvirkning fra Sverige og metodistisk- evangelikal  fra den angelsaksiske verden. Det som forente dem var for det første vekten på det momentane gjennombrudd til fullgyldig levende tro. Lang og trist botsgang trengtes ikke. Alt var gjort på Golgata. Det gjaldt bare å overgi seg til Jesus - i kveld. Dermed kom botsbenk og ettermøte inn på bedehuset. For det annet kom trosgleden til å oppheve den uavlatelige sorg over synden. For det tredje kom det en langt sterkere emansipasjon fra folkekirken - dens lære, sakramenter, embete og ikke minst det folkekirkelige menighetsfellesskap som ennå falt sammen med det alminnelige samfunn. En fellesprotestantisk vekkelseskultur oppstår. Man synger de samme sangene, har de samme liturgiske ordninger og man står for det samme etikken. Bruddet med verden var ikke lenger uttrykk for botskamp, men et uttrykk for en gyldig erfaring av frelsens fylde, et nytt og annerledes liv som gav religiøs glede.                          Men den nye vekkelsen var ikke entydig. Det var et tydelig skille mellom den roseniansk-nyevangeliske og metodistisk inspirert oppfatning av frelses- og troserfaring. Denne forskjellen bunner ganske enkelt i hvordan man vektlegger henholdsvis Kristus for oss og Kristus i oss.  For begge retninger er Kristus for oss, den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, det grunnleggende utgangspunkt. For nyevangelismen legges vekten på friheten i evangeliet, fri fra menneskebud, fra loven, kravet til en bestemt erfaring. Alt er gjort for oss på Golgata. Vi skal bare høre evangeliet og tro det. For den metodistisk inspirerte vekkelsen er den Kristus som døde og oppsto ikke bare nærværende ved kunnskapen i ordet, men som åndelig kraft som forenes med oss ved vårt hjertes tro.  Når jeg forenes med Kristus, er det ikke ved sakramental nådevirkning men ved mystisk forening ved hans nærvær i Ånden ved Ordet. Det gir aktuell erfaring av salighet og en overstadig lykke,  fordi jeg er forent med Jesus i hans kjærlighet. Og man kan synge: «Han er min glede, han er min sang, ham vil jeg prise livsdagen lang. Ham skal jeg evig love hos Gud, han er min brudgom jeg er hans brud.»  Her slår brudemystikken inn, som i kirkens historie helt fra middelalderen av har vært det sterkeste uttrykk for en mystisk trosoppfatning. I tillegg kom en sterk himmellengsel og bevissthet om Kristi snare gjenkomst. De tre utgaver av vekkelsen levde side om side helt inn i det 20. århundre. Den haugiansk-pontoppidanske botslære fikk enda sin renessanse  i modernisert utgave ved O. Hallesbys erfaringsteologi.

Alt i 1884 ble i realiteten det konfesjonsfrie Storting kirkestyre. Skolelovene av 1860 og 1889 avviklet kirkeskolen til fordel folkeskolen. Skolen forble luthersk konfesjonell, men den geistlige styring ble avviklet.  Konformasjonstvangen forsvant i 1911. Krav til kirkemedlemskap for ansatte i offentlig stillinger ble radikalt innskrenket. Premisset ble lagt for en livssynspluralistisk offentlighet.                                            Vekkelsesbevegelsene innen statskirken kom nå i et dilemma. Demokratisk frigjøring var de for. I 1912 ble privat nattverden i kirkelig lovlig. Dåpen ble også frigitt.  Dette samsvarte med vekkelsens demokratiske kirkesyn. Men folkets frigjøring fra Skriften og barnelærdommen ønsket man slett ikke. Folkekirkens kristendomsundervisning på grunn av barnedåpen var vekkelsens avgjørende forutsetning. Den la "veden" til rette i folket, mens vekkelsen "tente den an". Det gav to kirkelige strategier for det gjenfødte lekfolk i vennesamfunnene som var organisert i landsomfattende organisasjoner.           Den ene kirkelige strategien var å verne vennesamfunn og foreninger mot teologi som opphevet vekkelsens fundament i troen på Kristus som vår frelser, slik Skriften bevitnet hans fødsel, forsoningsdød og oppstandelse, nedfelt i trosbekjennelsen. Denne strategi kom til uttrykk ved Calmeyergatelinjen fra 1920. som skulle verne de troende mot liberale teologers fornektelse av Kristus.. Teologisk liberalisme førte ikke mennesker til rett omvendelse og nytt liv, men inn i rasjonalistisk humanisme med et religiøst tilsnitt. Den andre kirkelige strategien besto i å rekristianisere samfunnet men offensiv pedagogisk innsatt gjennom ungdomsskolerog andre skoler  som ikke bare gav kunnskap, men dannet de unge i vekkelsens trosliv og fromhet. Kampen for den kristne skolen og kristen etikk i lovverket fikk kraft ved pedagogiske innsats for danning av kristelige personligheter. . Disse strategier ble fulgt også i tiden etter den annen verdenskrig.

Ut over i mellomkrigstiden fikk vekkelsesbevegelsene en ny og vanskelig utfordring. På 1920-tallet skrev O. Hallesby om «vekkelseskristendom og oppdragelseskristendom». Utfordringen var at vekkelseskristendommen hadde selv skapt en særegen oppdragelseskristendom. "Vekkelsens barnebarn" vokste opp i en religiøs kultur som forutsatte den erfaring som foreldrene hadde med seg, men barna manglet. Dermed står vi overfor det vanskelige spørsmål: Kan vekkelse traderes? Den bærer moderniteten i seg. Og den motiverer brudd med, ja forakt for tradisjon og sans for det som er nytt. Det moderne betyr det nye. Samtidig heter det i en svensk åndelig vise: "Gamla tiders väckelse vi venter". Man så mot fortiden for der fant men den autentiske vekkelsen. Samtidig sang man og da i pakt med moderne tradisjonskritikk nettopp om denne gamle vekkelsen: "Inga ritualen alt var enkelt, men i stugorna där trengsel var."

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt