Verdidebatt

Sykkelhatet

Samfunnet etterspør åpenhet og bekjennelser. Vel, jeg har ikke noen problem med å innrømme at jeg har vært slem mot syklister.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det fins to grupper av syklister, grovt regnet. Du har for det første dem som tilfeldigvis sykler. Det kan være mange grunner til det; dårlig råd, helseutfordringer, manglende sertifikat. Dette er de tilbakelente, de myke syklistene som alle liker.

Men så har du den andre gruppen; for dem er sykling et eksistensielt, politisk og moralsk spørsmål. Sykkelen et våpen. Et manifest. Det å tråkke gjennom byen er en krigshandling og all fiendtligheten rettes mot folk med høyt hårfeste og blodtrykk, menn på min alder, som bruker frakk og signalfargede kalosjer nå om høsten, vi kommer kjørende vestfra, det går på diesel og vi kunne like gjerne hatt på oss Ku Klux Klan-kapper. Vi er upopulære. Vår oppgave er å beskytte fotgjengere, kvinnelige sjåfører og folk med nedsatte funksjonsevner mot gruppe 2.

Det som ergrer oss mest, er det vi kaller "indre høyre", syklister som mener rushtid og kø ikke angår dem, men gnir seg forbi køen mellom bilene og fortauet. Følger du med i bakspeilet, får du gjerne øye på gnisserne i god til å legge bilen hårfint innover mot fortauskanten. Det er gøy å gjøre dem usikre, vingle ørlite, få dem til å måtte senke farten såpass at de må stanse. Når de setter begge bena i bakken, har vi vunnet. Da er det greit å vinke dem forbi med en oppmuntrende håndbevegelse. Det hender til og med noen takker deg, etter nesten å ha snust på asfalten.

Du skal være ganske forsiktig med akademikere med kamera på hjelmen. De sykler for å lage bråk, filme det og legge deg ut i sosiale medier. En god venn av meg med Range Rover ble filmet i rundkjøringen på Skøyen da han brått tråkket inn bremsen, løp ut av bilen mot syklisten, og spurte om det gikk bra. Denne blandingen av overraskende manøver og uforskammet vennlighet, virker forvirrende, men senere samme kveld var han tagget i sosiale medier. Ungene og kona vendte seg mot ham. Du skal være forsiktig med akademikere på sykkel. Du kjenner dem lett igjen på stilen; gamle racersykler, allværsjakker fra sent nittitall og Nokiatelefon i beltet. Akademikersyklistene forakter bare én ting mer enn menn i SUV: smarttelefoner.

Folk som kjenner meg blir overrasket når de får høre at jeg var medlem av sykkelklubben Hero. I attenårsalderen hadde jeg ambisjoner innen landeveisritt. Drømmen var en fjærlett Peugeot. Fatter'n var bekymret for slitasjeskader i knær og lut rygg. Alt dette hadde han skaffet seg selv, uten å eie en sykkel en gang, og han var redd de åleskinnstrange kortbuksene med fransk sigarettreklame skulle svekke forplantningevnen..

Etter hvert som jeg har åpnet meg i dialog med likesinnede, er det forbløffende hvor mange av oss som bærer med seg emosjonelle vitnesbyrd om sykkelmodeller fra søttitallet. Det ser ut som jo mer du hater MDG, desto større er sjansen for at du aldri fikk den sykkelen du innerst inne drømte om; en Apache, Tomahawk, Golden Flash ... En bekjent av meg fikk Kombi Fleur til 12-årsdagen, som han måtte dele med tvillingsøsteren. Nå jobber han som revisor og har egen Facebookgruppe mot Rasmus Hansson.

Så om det kan være en trøst når du presses i grøften eller får fingeren fra skallede menn fra vestkanten, skal du vite at vi på ingen måte er onde av natur. Vi brenner bare for en litt vag sak og må noen ganger ta drosje for å møte likesinnede. Akkurat som med Adolf Hitler kunne alt vært annerledes om vi fikk det vi ønsket oss som små. Fremtiden tilhører ikke oss, dessverre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt