Kommentar

Bannons bulle

Da paven satte seg på flyet og fløy hjem fra Colombia i begynnelsen av uka, fikk han frisk sidevind. Det blåste hardt noen øyeblikk. Så la det seg.

Det var ikke Irma, men tidligere Trump-strateg Steve Bannon, som hadde beskyldt USAs biskoper og paven for «forferdelige» synspunkter i innvandrerstriden. Han skjelte ut de amerikanske biskopene for å legge ansiktene i altfor milde folder og invitere naboer i sør over landegrensene. De gjorde det, ­påsto Bannon, for å fylle ­slunkne ­kirkebenkerader. Da ble det fart i fillene.

Slamret med dørene

Bannon, selv katolikk, uvisst av hvilken sort, understreket at han hadde­ respekt for kirkens doktriner, men at innvandring over en lav sko ikke hadde noe med det å gjøre. Han kringkastet det i kursiv tale på den amerikanske TV-stasjonen CBS i helga. Men her var det ingen biskoper som smøg seg ut kjøkkenveien, han fikk svar med det samme: Jo, nettopp, at rettferdighet for immigranter er en del av katolsk lære. De hadde for så vidt ikke trengt å si det, det er jo selvfølgelig som ­solen. Blant kirkefolk flest er hendelsen arkivert allerede, forhåpentligvis i papirkorga. Vi får si det med Pave Frans – «kristne mennesker bygger ikke murer mellom hverandre.» Det er klar tale, selv om Bannon, som ikke er kjent for sin milde, enn si høflige, språkbruk, sier det er tøv. Med hendene foldet og en rabagasts blikk ser han på oss fra skjermen og hater motstand.

Alle har plass

Da er det godt å vite at Gud er større enn både oss og Bannon. Kirken er ikke vår, den er Guds. Eller som pave Frans sier: «Han eier tempelet. Alle har sin plass der, alle er invitert til å finne næring der.» Altså det motsatte av Bannon og Trumps uuttalte syn om at de sårbare fortjener sin skjebne, mens den ­bemidlede prosenten har grunn og rett til å forsvare sine gyllne tårn.

Når innvandrere blir symbolet på alt som går galt i verden, er det ikke noe nytt. Men med trumpismens barbari har det nådd nye høyder, kanskje er det begynnelsen, bare – det ser ut til å være vanskelig å demontere Trumps kauderveldske twitterutbrudd. Bannons «oppgjør» med biskopene får være det det er: En rødsprengt, velfødd manns angrep på menneskeverdet. Og mer ble det vel egentlig ikke ut av det, denne gangen.

Klart på dette punkt

Det er ikke nødvendigvis så selvfølgelig at biskoper og prester i høye stillinger tar til motmæle når slikt skjer, historien er full av sorgens eksempler på svik mot de svakeste for å redde privilegier og posisjon. Men Skriftene er klare, bare ånden i den kristne lære kan redde oss, hver minste svekkelse av den kristne ånd betyr katastrofe for kirken. Når ordet barmhjertighet ikke har noen klang lenger, er det kveld. Eller som Bannons trosfelle, den franske, illsinte forfatteren og polemikeren Georges Bernanos, minner oss om: «Hver minste smule av Kristi guddommelige barmhjertighet har kanskje ingen mening for dere. Men uten den ville de kristne være ganske hjelpe-­løse i krisetider. Jeg har ikke det minste ønske om å omvende eller oppbygge. Men jeg vil gjerne ha uttrykt meg klart på dette punkt.» Bernanos, kjent hos oss her i nord for romanen En landsbyprests dagbok, slo til lyd for å innstifte en helligdag for Den ukjente fattige.

Jeg skulle gjerne sett Bannon og Bernanos i TV-debatt og legger en tier i potten for Bernanos-seier. Han var klok, sint og klar.

Farlige fundamentalister

Bannon har vært ute på isen før, intet nytt under solen. For tre år siden tok han til orde for en ny, kristen, hellig krig. To av pavens rådgivere, Antonio Spandaro og Marcelo Figueroa, sendte den knallharde ballen i retur med beskjed om at dette lukter vondt: «Her legger man staten under Bibelen på grunnlag av en logikk som ikke skiller seg fra den som inspirerer islamske fundamentalister.» Altså fundamentalist mot fundamentalister. «Steve Bannon og kristne ekstremister som står på Trumps side er farlige fundamentalister», sa paven allerede da.

De så det

Vi snakker ikke om den milde veien til fred her. Men om psyker – Trumps og Bannons – som ikke har selvinnsikt nok til å se at det romler i gamle tønner. I usikre tider som nå, våkner ­uraffektene og får større og større­ makt. Det gode er at mange ser det. Skjønt, gjør de det til bunns? Bernanos og en rekke intellektuelle ropte høyt og iltert da Hitler kom til makten på 30-tallet. De så det som kom. Men ­andre så det ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar