Ny tid krever nye kart

Diskusjoner om KrFs strategi og profil ender ofte i en tautrekking mellom en konservativ og en mer liberal retning, eller i en drakamp om samarbeid til høyre eller venstre.

Nå bør samtalene heve seg over slike akser og basere strategien på noen felles erkjennelser.

Først bør man knuse tre myter som ligger forankret i partiapparatets kultur og tenkning.

Myte 1: Et sterkere særpreg gir et mer konservativt og smalt parti

Myte 2: Kjernevelgere vil ha kjernesakene. De brede velgergruppene vil ha «brede saker»

Myte 3: For å vokse må partiet gjennom en fornyelsesprosess

Særpreg

Det er bare èn grunn til å stemme på et parti: At det er annerledes enn andre partier. Uten særpreg – ingen eksistensberettigelse.

Man trenger null studiepoeng i markedsføring og begrenset politisk erfaring for å se at et parti lever av sitt særpreg. Likevel har det bredt seg en underlig oppfatning av at særpreg er en slags trussel mot bred appell.

Uavhengig av om man definerer seg som av de mer liberale eller konservative i partiets organisasjon, så må man faktisk være med å definere et særpreg som partiet kan gå til valg på.

Myte 1 fremstår også i den speilvendte utgaven: For å vokse må partiet bli mer likt andre partier.

Kristendemokratisk ideologi forutsetter engasjement langs hele bredden av politiske tema som klima og internasjonal rettferdighet, bosetting og næringsutvikling i alle deler av landet, skolepolitikk og eldreomsorg.

Det er imidlertid ikke nok å være flinkere enn andre partier på de samme sakene. Å vinne valg krever at særpreget ikke minimeres, men fremheves.

Velgerne vil ha kjernesakene

Før VGs oppslag i olsokhelgen var det kanskje få som ville gjettet at kristne verdier skulle bli et av de store temaene i valgkampen. Det har likevel over tid skjedd en endring i retning av at vår kristne kulturforankring har blitt stadig viktigere for stadig flere.

Det har vært til å ta og føle på lenge. Man kan si det er et mysterium at partiet ikke virket forberedt på dette. Jeg tror de nevnte mytene har medvirket til at man over noen år ikke har truffet med strategien og klart å utnytte disse strømningene.

Man var forberedt på trygge kjernevelgere med å gjenta budskapet om de kristne verdiene. Man var ikke forberedt på en bredere samfunnsdebatt om vår kristne kulturtradisjon.

Filmene om k-en var meget gode, men plasserte oss ikke inn i konfliktlinjer og debatt.

Det er en ny tid. Man må glemme gamle kart og analyser av målgrupper fra 10 og 20 år tilbake.

I den grad det fortsatt skulle finnes noe som heter «kjernevelgere» så er de opptatt av mange saker. Brede velgergrupper er opptatt av K-en.

Stortinget skal det neste året ta stilling om eggdonasjon skal tillates, som innebærer at barn ikke lenger har èn mamma men at morskap deles opp i genetisk mor og fødemor. Når fosterdiagnostikken utvikles og eutanasidebatten kommer, er det her kampen om forskjells-Norge står. Hvis likeverdet ikke gjelder alle, gjelder det til sist for ingen. Det angås oss alle, og mange velgere er urolige.

Familien som institusjon er under et enormt press. Det gjelder forslag om lengre skoledager, massiv stigmatisering og problematisering av hjemmetid med små barn under tre år, staten skal definere et halvt år av foreldrepermisjonen. Hjemmetid er blitt årsaken både til drop-out, uførhet og radikalisering. Kontantstøtten er her bare en enkeltsak som sammen med andre saker må underbygge et større ideologisk oppgjør fra KrFs side.

Uttrykk som «brede saker» og «smale saker» bør ut av KrF-vokabularet.

Hvordan sakene formidles skal selvsagt diskuteres. Her må partiet alltid utfordre seg selv til å utvikle begreper og spørsmål som sympatisører av ulike kulører kan nikke til.

Alle saker, uansett saksfelt, kan formidles med bred og smal appell. Det er det ordvalgene som avgjør. Slik MDG må veie sine ord for å vurdere om de skal appellere til en liten gruppe opposisjonelle miljøentusiaster, eller nå et bredere lag av mennesker med engasjement for skaperverket.

Jobben som nå skal gjøres handler om å bruke tid på ideologi og god kommunikasjon.

Partilederen var på valgnatten krystallklar i å tilbakevise påstander om at samarbeidsdiskusjonen er en kamp om partiets sjel. Vi må ha kjennskap til egen identitet for å være trygg i møte med andre kulturer, sier vi når vi argumenterer for K-en i skolen. Kanskje bør vi si det samme til oss selv.

For uavhengig av hvem man samarbeider med, så er det tryggheten i egen identitet og vårt ideologiske særpreg som avgjør vår evne til å tåle de stormkastene som uansett må komme i en regjeringskoalisjon med et større parti.

Vær stolt

Alle partier og organisasjoner må være i utvikling. Det er imidlertid ingen motsetning mellom dette og å være stolt over det man er.

Det formidles litt for ofte en forestilling om at vi ikke er bra nok, at vi må fornyes for å vinne flere velgere, da mister man stolthet og frimodighet. Uten stolthet - ingen overbevisningskraft.

Det er åpenbart at det et stort rom for KrF og for partiets respekterte leder. Etter årets valg er det rom for å lære, og potensiale for å komme sterkt tilbake allerede ved neste korsvei.

Det krever et sterkere særpreg – og at hele laget er stolte over det vi er.