Verdidebatt

Hva er det med barna?

Det er ikke først og fremst barna som trenger å bli døpt. Det er vi voksne som trenger å se og verdsette barnas dype ekthet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har lenge hatt et rop i meg: «Det MÅ være noe mer Kirken kan gjøre for å hjelpe oss mennesker! Så Jesu ord om oppfyllelsen av all rettferdighet kan bli realisert. Så vår tillit til Deg, Gud, kan gjenopprettes.»

Med dette ropet som bakteppe, valgte jeg å endre dåpssamtalenes form.

Det følgende er utdrag fra mine nedtegnelser etter det første møtet: «En ettermiddag befant jeg meg i dåpssakristiet sammen med sju foreldrepar og deres spedbarn.  var. n egenfortelling e av det.ng først og fremst med familier som ikke fungerte,late faring nå var. n egenfortelling e av det.Noen av foreldrene var usikre og sjenerte, noen stive og lukket. Det kan oppleves fremmed å være på Kirkens grunn, enkelte ganger er det dessuten bare en av foreldrene som ønsker dåp, mens den andre er mer tvilende. Med mitt eget vanskelige forhold til dåpen, forsto jeg dem godt, der vi satt, og det var ikke lett å være prest og skulle forsere vår felles motstand. Desto viktigere da, at jeg snakket om det jeg selv kjenner mest tillit til ved dåpshandlingen.

Jeg fortalte foreldrene først om den gangen Jesu disipler spurte hvem som er den største i Himmelen, og Jesus som svar stilte et barn midt mellom dem. Deretter konsentrerte jeg meg om en tekst som alltid leses ved Den norske kirkes dåpshandling. Jeg ba foreldrene lytte nøye og fortalte om en gang Jesus underviste en folkemengde. Det skjedde da at noen kvinner ville frem til ham med sine barn, for at han skulle velsigne dem, men at disiplene ville vise dem bort. Dette gjorde Jesus opprørt. Han benyttet anledningen til å si at vi ikke skal hindre barna å komme til ham, for nettopp gjennom barna ønsker han å synliggjøre den sammenheng som eksisterer mellom Gud og mennesket. Videre, der for folkemengden, presiserte han at voksne, for å gripe Guds vesen, må bli mer som barna. Han sa at «Guds rike hører slik til» (Mk. 10.14) , og at «Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» (Mk. 10.15)

Mens jeg snakket, registrerte jeg enkelte foreldres rastløshet. Skraping med stoler, bortvendte blikk. Men jeg fortsatte trøstig og spurte hva Jesus egentlig kan ha ment? Hva med et uttrykk som «Guds rike», så lite brukt i dagens samfunn, hva kan det bety for oss, her vi sitter? Og hva kan sammenhengen være mellom barna og dette Gudsriket?

«Er det noe ved det å være et barn», spurte jeg, «som kan si oss noe vesentlig om livet, som vi voksne har glemt? Hva skjer med oss når vi betrakter et spedbarns ansikt og uttrykk? Hva er det vi ser i et barns øyne, som beveger noen så sterkt, og som kan vekke en underlig lengsel?» Jeg stilte spørsmålene forsiktig, og det ble stille.

Men så skjedde det noe. En gryende nysgjerrighet spredte seg; Ja, hva er det egentlig med barna? Og vi begynte å se nøyere på dem. En var våken, han så seg fornøyd omkring. En annen var utålmodig, gråt og vred på seg. En sov fredelig, en annen laget høye, frydefulle gurglelyder. En utforsket omgivelsene med urolig nysgjerrighet, mens en annen, med ildrødt ansikt og tilfreds mine, gjorde fra seg i bleien, med lyder som, om de hadde kommet fra oss voksne, hadde vært uhørt pinlig.

Vi famlet og lette etter uttrykk for det vi registrerte. Forslagene kom prøvende:

«De er så spontane. Så naturlige.»

«De er så åpne og ekte.»

«Så ufattelig rene.»

«De er tillitsfulle.»

«De er så uskyldige.»

«De forstiller seg ikke. De er helt uten masker, dønn ærlige.»

Etter hvert kom mer kraft i stemmene;

«Å se inn i et barns øyne er som å se ned i en dyp brønn.»

«Å se inn i et barns øyne er som å se inn i evigheten.»

«De tiltar seg en selvfølgelig rett til å være akkurat slik de er. Som om de vet de er godtatt uansett hvordan de oppfører seg.»

«I barns vesen finnes ingen fordømmelse.»

Noe skjedde med foreldrene mens de beskrev barna. I takt med ordene de fant, endret deres væremåte seg. Sakte, men sikkert ble de åpnere i blikket. De virket friere, kroppsholdningen mer avslappet. De snakket mer spontant, virket ikke lenger engstelige for å si noe galt eller dumme seg ut. De ble ivrige, mer engasjerte, viste genuin nysgjerrighet. De ble mer levende. De ble mer som barna.

Hva var det egentlig som skjedde med oss, der vi satt? Om ikke det var Guds rike som kom til syne – i oss og blant oss? Er det denne forvandlingen som er den nye fødsel? Fra frykt for ikke å være bra nok, til tro på det? Som finner sted i ethvert sekund vi gir slipp på mistro til den vi er, og i tillit aksepterer Livet fra Gud som finnes i oss?

Dåpen er avgjørende, slik Kirken alltid har hevdet. Men det er ikke først og fremst barna som trenger å bli døpt, for at de skal bli noe annet eller mer enn de allerede er. Det er vi voksne som trenger å se og verdsette barnas dype ekthet, for at vi skal påminnes det vi selv har glemt. I sin egen dåp sa Jesus: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» ( Mat. 3.15) Det som måtte skje, var at Johannes aksepterte at han var oppgaven verdig til å gjøre det Jesus ba ham om: se og innvie Uskylden. Dette samarbeidet mellom dem var nødvendig for at forbindelsen mellom Gud og mennesket skulle bli virkeliggjort.

Vi skal ikke bort fra oss selv. Vi skal tilbake til oss selv, bevisstgjøres vår sanne identitet. Og de aller minste blant oss er vår viktigste kilde til å forstå hva denne er: Gudsbarnets Uskyld.

I vår higen etter skylden befinner vi oss på avveie, vi mennesker. Det er som om vi glemmer hva Jesu kamp på korset besto i; en kamp for sannheten om menneskets iboende Lys fra Gud. Jesus sprengte grenser og viste oss veien inn dit gjennom sin tilgivende/ikke–dømmende holdning. Han gjorde det for oss. Men hver og en har ansvaret for å fullføre hans verk. Dersom vi velger å fokusere på menneskets skyld, stenger det for Lyset. Idet vi er villige til å gi fra oss den retten vi mener vi har til å dømme oss selv og andre, og gir denne tilbake til Gud, vil det åpne.

For våre barns skyld, og for vår egen: Den freds- og forsoningsprosess verden trenger mer enn noensinne, er at vi alle står inne for Lyset i oss. Dette er et samarbeid. Og det er hellig, fordi barnas Uskyld er vårt alter.

Benedikte Ericson, prest

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt