Isolasjon, hva er det godt for?

Vårt Lands valgleder på mandag omtalte dette stortingsvalget som et verdivalg. Det var rettet til velgerne, men kunne vært lest også som om det gjaldt Kristelig Folkepartis veivalg fremover.

Avisen skriver blant annet at Frp har «en integreringspolitikk og en polariserende retorikk som kan bidra til økt konfliktnivå og at grupper ikke blir integrert», og oppfordret derfor til å stemme for et alternativ «som isolerer Frp».

Det bør være vel kjent at jeg ikke er en fan av Frps retorikk når det gjelder innvandring og integrering – til tross for at jeg ønsker en stram innvandrings­politikk. Det jeg likevel ikke helt forstår, er hvordan en isolering av Frp vil bidra til mindre polarisering fremover.

Det virker som om tanken må være noe slikt som at hvis man bare fikk disse fæle menneskene ut av regjering, ville holdningene de representerer, og deres innflytelse på politikken, svekkes. Det tror jeg er feil. Om erkjennelsen ennå ikke fullt ut har nådd Kristelig Folkeparti, er det en gryende konsensus om en strengere innvandringspolitikk, som inkluderer Frp, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Forsvinner ikke

Politikken til Frp blir altså i hovedsak ikke borte med et ­alternativ som «isolerer» partiet. Og om Frp skulle bli isolert, er det heller ingen grunn til å tro at retorikken derfra vil bli mindre polariserende, eller finne mindre gjenklang i befolkningen.

Vi har prøvd noe av dette før. Etter Bondevik II-regjeringens nederlag i 2005 var det helt uklart hva slags samarbeid som ville bli mulig på borgerlig side ved en eventuell valgseier i 2009. Høyre var delt mellom samarbeidslinjen og isolasjonslinjen, og markerte en tydelig avstand til Frp.

Det er i min analyse en av forklaringene på Frps styrke i den perioden – som toppet seg med 31,7 prosent på gjennomsnittsmålingene i august 2008.

Frp raste mot en venstreside som slapp inn for mange innvandrere, og en høyreside som ikke ville samarbeide med dem. Til tider bort imot en tredjedel av befolkningen responderte ved å gi sin tilslutning til partiet. Og skulle man faktisk erstatte den strammere linjen Solberg-regjeringen har gjennomført, ville det utvilsomt styrke Frp ytterligere.

Uroen

Frp er villige til å mobilisere på polarisering. Men det er uroen rundt innvandring i befolkningen som gjør at det kan lykkes. Og for meg ser det ut til at borgerlige politikere som sier «vi vil ikke snakke med dere fordi dere har et uholdbart menneskesyn», styrker den uroen. Mange mennesker opplever at resten av partiene da sier: «Vi vil ikke snakke med sånne som dere.» For det er flere enn Frps velgere som iblant kan uttrykke seg omtrent som Sylvi Listhaug.

Akkurat nå er det ikke Frp, men KrF som står i størst fare for å isolere seg selv. Partiet vil ikke samarbeide med Frp, men heller ikke med Arbeiderpartiet.

KrFs manglende evne til å ta retningsvalg og stå for dem, gjør det vanskelig for partiet å finne nye velgere. Hvem vil rekrutteres til et parti som sier at Frp er så ille at de må isoleres, men likevel samarbeider med dem?

Og selv om en del tillitsvalgte og Kirke-Norges gamle hofforgan, Vårt Land, kunne ønske et samarbeid mot venstre velkommen, vil store deler av KrFs grunnfjell ikke være med dit. Og det finnes få nye velgere å hente der.

Veien finnes

Spørsmålet er om det ikke finnes en vei fremover der KrF både kan samarbeide tydeligere og tryggere på borgerlig side, og samtidig være tro mot et kristent verdigrunnlag. Jeg tror den veien finnes.

Men da er isolasjon ikke svaret. Hvis KrF i stedet gikk inn i regjering, kunne partiet selv demonstrere hvordan man kombinerer en stram innvandringspolitikk med en ansvarlig og inkluderende retorikk. Og Frp måtte i hver regjeringskonferanse og i hvert statsråd på Slottet, forholde seg til flere regjeringskolleger som ikke aksepterer ekskluderende polarisering.

De fleste i KrF mener nok Frps retorikk bærer hovedansvaret for polari­sering – både i samfunnet, og mellom de borgerlige partiene. Det kan godt være. Men for et parti som bør være opptatt av bjelken i eget øye, om den så ikke skulle være større enn en flis, er det verdt å gå en runde for å se om det ikke finnes andre løsninger enn å «isolere Frp» som kan gi mindre polariserende debatt og bedre politisk uttelling.