Verdidebatt

AP burde valgt miljøsaken

Arbeiderpartiet manglet et prosjekt. De burde valgt miljøsaken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mange gåter knyttet til Arbeiderpartiets valgkamp. Både strategi, lederskap, adferd og markedsføring skaper flere spørsmål enn svar. En av de store gåtene er hvorfor de ikke valgte miljø som fanesak. Det kunne raskt blitt en politisk, retorisk og taktisk innertier.

Det ville skapt et langt tydeligere skille mot høyresiden og begrenset velgerflukten til småpartiene. Man ville i mindre grad fokusert på hvor vanskelig det er å skille mellom Høyre og AP. Man ville i mindre grad fokusert på Støres kontrast til arbeiderbevegelsen. Og ikke minst: partiet ville hatt et prosjekt.

Det moderate (ikke-fanatiske) miljøengasjementet kan ha stor folkelig appell, og i partipolitikken er det ennå ingen som fyller dette opplagte tomrommet. Venstre er antagelig uenige i dette, men de er et småparti som har satt seg selv på sidelinjen og fyller på ingen måte det rommet.

Det er enkelt å være etterpåklok. Men akkurat valget av miljøsak har store deler av fagbevegelsen hamret løs om i årevis. Alle partier til venstre for AP (MDG, SV og Rødt) har gjort det samme. Saken står også høyt blant tillitsvalgte. Det er ikke umulig at ledelsen faktisk tror at de fronter miljøet, i så tilfelle lever de i en illusjon. Når de attpåtil gjorde feilen å fri til Krf og samtidig ta avstand fra MDG, kappet de viktige bånd til verdi- og miljøvelgere på hele venstresiden.

Det er fristende å peke på LO og industrien som en årsak til at Arbeiderpartiet er forsiktige med å flagge en sak som lett kan oppfattes som i strid med oljenæringen. Ikke fordi den nødvendigvis er det, men fordi høyresiden ganske åpenbart ville brukt nettopp det som sin strategi for å ramme AP i en slik situasjon.

Det er likevel ikke et fullgodt svar, all den tid fagbevegelsen er langt mer opptatt av verdispørsmål og miljø enn Arbeiderpartiet selv. Det finnes endeløse muligheter for å drive miljøsak uten å gå til krig mot verken bil eller olje. For er det noe mange nordmenn ønsker, så er det et noe annet ordskifte rundt klima og miljø. Idag preges den altfor lett av tabloide ordvekslinger mellom Høyre/Frp MDG/SV, der alt handler om å latterliggjøre den andre part.

Arbeiderpartiet har ennå ikke maktet å bygge sin egen plattform i dette spørsmålet, og derfor blitt mindre relevant. Når Venstre har gjort seg selv overflødige og Høyre selvsagt er et næringsparti, er det i realiteten ingen som gjør krav på den moderate stemmen i en debatt som altfor ofte består av (retoriske) ekstremer.

For oss politisk uavhengige kunne de til og med bidratt med å rense begrepet fra dets klamme profil. Klima-begrepet har svelget naturvern, miljø og forurensning med både hud og hår. Det er oppstått en fanatisme og dommedagsretorikk som (sann eller usann) er vanskelig å være med på. Ekstrem konsensus skaper fundamentalisme. Som kjent ender det ofte med å kategorisere meningsmotstandere som «gode» og «onde». Meninger blir «rette» eller «gale». Saken har tapt mye på dette, mange holder litt avstand og det dannes skarpe fronter. Oslo er det mest åpenbare eksempelet.

For AP ville et slikt prosjekt representere noe nytt, samtidig som det kunne skape både gjenklang og innhold lokalt og internasjonalt. Man kunne til og med gjenbruke ordet solidaritet, som pussig nok har fått en renessanse gjennom klimapolitikken. Man skal ikke se bort fra at miljøsak kunne vunnet dem valget.

På den annen side kan det hende at historien vil vise at AP trengte dette tapet. For kanskje å bygge ledelse og ta seg tid til å skape nye prosjekter. Det er alltid en fordel med politiske ledere som faktisk mener noe, folk elsker ikke taktikere. Når det er sagt har Støre åpenbare kvaliteter, som kan utvikles gjennom fire nye år.

Spørsmålet er om Støre er i stand til å bygge troverdig nærhet til arbeiderbevegelsen og deres kjernesaker. Det er nærliggende å tenke at partiet bør satse mer på ekthet og troverdighet framfor flinkhet og dannethet. Partiet assosieres i økende grad med First House, privatskoler, landsteder og overklasse, og det kan hende Arbeiderpartiet er tjent med å snu denne trenden. Det mest effektive grepet kunne være å søke til egne røtter når de skal evaluere ledernes betydning for sitt fall.

Miljøsaken skriker etter å plukkes opp av et større parti, men AP følte antagelig at det ville være for risikabelt. De valgte heller den trygge løsningen: Skatteøkning uten noen klar plan, frontet av en dannet besteborger som (sant eller usant) er kjent for skatteplanlegging.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt